Jeg var hele syv slag bak lederen før siste runde, men ”stjernene” slet fælt i vinden og måtte se seg slått av en liten pjokk fra Gulskogen. Med 6 birdies og 2 bogeys kunne jeg signere for 68 slag, som var den laveste runden som ble spilt på Whispering Pines Golf Club hele helgen.

Dette er utvilsomt en av mine beste turneringsrunder noensinne, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med timingen. The Big 12 Conference er en av de desidert beste ligaene på college, og har for øyeblikket landets beste lag så vel som individuelle spiller.

Ekstra deilig var det å slå Jordan Spieth fra University of Texas, som er nummer 1 på college og en av verdens beste amatører. Jeg har sett frem til muligheten til å spille mot han og andre store navn i denne turneringen, og nå har jeg for alvor bevist at jeg kan slå selv de aller beste her borte.

Listen over tidligere vinnere av The Big 12 Championship er relativt stjernespekket, og det virker smått utrolig at mitt navn nå skal føres opp ved siden av Rickie Fowler, Hunter Mahan, Anthony Kim, Charles Howell III, Pablo Martin, Justin Leonard og mange andre Tour-stjerner.

Tror ikke det var så veldig mange som spådde en slik collegekarriere da jeg reiste over dammen for fire år siden, men det viser seg gang på gang at hardt arbeid over tid gir resultater til slutt. Jeg planla å forlate Baylor med et stort smell, og selv om vi har mer golf å spille her borte, vil jeg uansett gi meg selv ståkarakter i den kategorien.

Skuffelsen over å bli urettmessig vraket til Palmer Cup svinner hen i fornøyelsen av å vinne Big 12, og jeg håper i grunn at de som står for dette uttaket nå har fått litt å rive seg i håret over . . .

Denne seieren var rett og slett det perfekte punktum og utropstegn på en helt fantastisk tid her i Texas.  At det var en tøff overgang og et enormt kultursjokk da jeg flyttet som 18-åring har jeg aldri lagt skjul på, men jeg tror fortsatt jeg vil se tilbake på mine år som Baylorbjørn som en helt utrolig opplevelse.
I tillegg til å ha tatt mange store steg som golfspiller, har jeg også lært meg ganske mye annet, og føler nå at jeg er relativt godt rustet for hva som enn måtte vente meg senere i livet.

Final exams skal gjøres unna i løpet av den kommende uken, og dette vil altså markere slutten på mitt liv som student. Livet som collegegolfer synger også på siste verset, men avhengig av hvordan vi spiller, har jeg altså en eller to turneringer igjen i Baylor-drakta. Jeg skal i alle fall gjøre mitt ytterste for å bidra til at vi kvalifiserer oss til NCAA Championship som spilles på Riveria CC i slutten av måneden!

Så fort eksamineringen er overstått, skal jeg benytte den tre uker lange spillepausen til å finpusse alle deler av spillet, og bygge videre på både godfølelse og selvtillit. Jeg er mer motivert enn noensinne, og gleder meg veldig til å se hvordan de neste måneder og år vil utarte seg.

Det var alt jeg hadde på hjertet denne mandagen, men jeg er tilbake med flere skriblerier her på norskgolf.no neste uke.

Go Bears og Heia Godset!