Knut Børsheim og Espen Kofstad er de to største navnene i norsk herregolf i dag. De to var med i «den gyldne generasjonen» som vant både Europa-og verdensmesterskap på amatørfronten. Nå håper Børsheim at han og Kofstad kan inspirere yngre spillere til å ta det neste steget, slik at Norge kan følge Danmark som en av Europas «up and coming» golfnasjoner.

– Jeg synes det er en bra gruppe yngre spillere på vei opp nå. Jeg husker mitt siste år som amatør. Da begynte vi virkelig å få et gjennombrudd. Vi kom til finalen i lag-EM, og plutselig kom en seier i junior-VM. Siden kom noen gode resultater i internasjonale amatørturneringer. De spillerne er på vei opp som proffer nå. Espen og jeg er de eldste, og har en god bakgrunn der hardt arbeid har vært i fokus, så jeg tror vi er gode forbilder for de som kommer bak oss, sier Børsheim i et intervju med europeantour.com.

– De burde si at «om Knut kan klare Europa-touren kan jeg og». Nivået er høyere nå enn da jeg var junior, og med tanke på at de var bedre enn meg da jeg var 18, bør de være mye bedre enn meg når de blir 25. Det er viktig med nordmann på Europa-touren, for når jeg spiller der nå har jeg ingen andre nordmenn å se opp til og konkurrere mot. Forhåpentligvis kan Espen komme seg opp dit, og om fem år har vi kanskje fem eller ti spillere der. Da er sannsynligheten større for at vi har en høyt oppe på leaderboardet hver uke, forteller Fana-golferen.

Før den tid må han fokusere på å fornye sine egne spillerettigheter på Europa-touren. Selv om ikke sesongen har gått helt etter planen, håper han ukens Challenge Tour-turnering på hjemmebane kan gi ham det løftet han trenger.

– Jeg ønsker så klart å gjøre det bra her, og jeg føler spillet mitt er på rett vei, så kanskje er dette en god uke å starte å levere resultater. Jeg kjenner banen her, jeg spilte NM her for et par år siden og tapte for Espen. Han er brennhet for tiden, så nå må jeg prøve å slå ham. Det som har skjedd med ham er sammenlignbart med hva som skjedde med meg i fjor. Jeg spilte ikke veldig bra i mine tidlige turneringer, og alt var nytt for meg. Man søkte etter den gode følelsen, og man tok inn over seg hva andre spillere gjorde. Så dro jeg til Kazakhstan og var nær ved å vinne, og plutselig spilte jeg veldig bra de neste turneringene.

– Jeg har ikke vært i nærheten av å erfare det samme i år, men det er noe man trener – å kunne gå på rangen, føle seg full av selvtillit og litt «cocky» etter noen gode resultater. Om man får noen gode resultater vil medspillerne anerkjenne deg litt mer, og du vet at du hører hjemme der. Det er bedre enn å gå å forsøke å klare cuter.

(Kilde: europeantour.com)