I en kronikk publisert i VG i februar, gikk golfpresident Finn H. Andreassen hardt ut mot toppidrettssjef Tore Øvrebøs påstand om at Norge er verdens beste idrettsnasjon i forhold til innbyggertall.

Andreassen kritiserte Olympiatoppens prioriteringer, og mener OLT bruker nesten alle ressurser på de små idrettene med stort medaljepotensiale, samtidig som de største verdensidrettene nedprioriteres. Andreassen fikk støtte av en rekke sentrale profiler, blant annet tidligere toppidrettssjef Bjørge Stensbøl, Johan Kaggestad og VG-kommentator Truls Dæhli.

Les også: Golfpresidenten med krass kritikk mot toppidrettssjefen 

Andreassen sa til Norsk Golf at hensikten med VG-kronikken ikke var «å ta noen», men å starte en politisk strategisk debatt rundt hvilke idretter som skal satses på.

I helgen er det nettopp dette som skal til behandling når Norges Idrettsforbund nå avholder ting i Trondheim – norsk idretts øverste organ. Der skal idrettsnorge behandle virksomhetsplanen Idrettspolitisk dokument (IPD) og den norske toppidrettsmodellen frem mot 2022.

Les også: Mener norsk idrett må investere i de store internasjonale grenene 

«NGF er motstander av en utvidelse av Olympiatoppen, både sentralt og regionalt, og ønsker i stedet at de ulike særforbund skal få tilført større ressurser slik at de kan utvikle større idrettsspesifikk kompetanse, samt drive utvikling av toppidrettsutøvere mest mulig ressurseffektivt i forhold til idrettens egenart og organisering.

NGF mener det må gjøres store endringer i Olympiatoppens prioriteringer av midler. Ressursene må prioriteres til forbund, miljøer og utøvere som har muligheter til å gjøre store internasjonale idrettsprestasjoner.  I vurderingen av hva som er store prestasjoner må det tas betydelig hensyn til idrettens størrelse og internasjonal konkurranse. Dagens ordning med betydelig vektlegging av olympiske medaljer, må fjernes.», heter det i NGF sitt høringssvar til NIF, signert Finn H. Andreassen og generalsekretær Tor-Anders Hanssen.

Les også: Vi prioriterer vinteridrettene fordi det betyr mye for det norske folk 

Les NGF sitt høringssvar til NIF vedrørende toppidrettssatsningen i sin helhet under.

– – –

«Den norske toppidrettsmodellen – norsk toppidrett frem mot 2022»

Norges Golfforbund er svært tilfreds med at det blir en åpen debatt om hvordan norsk idrett skal satse på å utvikle sine beste talenter for å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen, og ser rapporten «Den norske toppidrettsmodellen – norsk toppidrett frem mot 2022» som et viktig innspill i denne debatten.

Status – Norge som toppidrettsnasjon

NGF stiller seg særdeles kritisk til vurderingen av Norge som toppidrettsnasjon som ligger til grunn i Tvedt-utvalgets rapport. Tvedt-utvalgets vurdering er nærmest utelukkende basert på resultater fra olympiske leker.

De olympiske leker er det viktigste mesterskapet for mange små amatør- og semi-profesjonelle idretter, mens det for de største profesjonelle idrettene i verden er det andre konkurranser som har høyere status. 

Michal Brown (www.biggestglobalsports.com) gjorde i 2014 en omfattende global sportsmedieanalyse, og felles for de sju idrettene som hadde størst utbredelse og global medieinteresse, var at ingen av idrettene har OL som den mest prestisjefylte konkurransen. De verdensledende idrettene var i rekkefølge: Fotball, Basketball, Tennis, Cricket, Baseball, Amerikansk Fotball og Golf. 

En dypere analyse av mr. Brown sine data viser at de 12 største idrettene hvor OL ikke er det mest prestisjefylte mesterskapet alene sto for 75 % av all global medieinteresse rundt sport i 2014 (fotball, basketball, tennis, cricket, baseball, amerikansk fotball, golf, ishockey, boksing, landeveissykling, MMA og rugby)

En videre analyse av olympiske idretter viser at det er i idretter er der det deles ut flest medaljer som også har relativt liten global medieinteresse. Med andre ord det som kan karakteriseres som «lettere medaljer» er i rekkefølge: padling, roing, snowboard, langrenn og kombinert. De «tyngre medaljene», d.v.s. i idretter med få medaljer i forhold til global utbredelse og medieinteresse, deles i rekkefølge ut i: fotball, basketball, tennis, ishockey, volleyball og badminton. Denne analysen gjør det åpenbart at Norges olympiske medaljer i stor grad hentes i idretter med liten internasjonal interesse og/eller i idretter hvor det deles ut mange medaljer.

Summen av dette er at NGF anser Tvedt-utvalgets vurdering av «Norges posisjon som ledende toppidrettsnasjon (fra forord Tvedt-rapport)» kun basert på antall OL-medaljer som særdeles misvisende.

Det gir et skjevt bilde av virkeligheten.

Ved å ta med alle idretter (også ikke-olympiske) i vurderingen, og samtidig vekte størrelsen av idrettene etter global utbredelse og medieinteresse, blir så bildet av Norge som en ledende toppidrettsnasjon noe mer nyansert. I følge forskningen til Michael Brown, så var Norge verdens 47. beste idrettsnasjon i 2014, som til Norges fordel var ett år med Vinter-OL.

I nordisk sammenheng er vi bak både Sverige, Danmark og Finland.

Internasjonal toppidrett

Faren ved å ha et misvisende bilde av Norges posisjon i internasjonal toppidrett, er at vi kan bli selvgode og lite selvkritiske til organiseringen av norsk toppidrett og den daglige jobben som gjøres i norske toppidrettsmiljøer.

Hvis Norges posisjon som toppidrettsnasjon, sett at vi legger til grunn alle idretter både olympiske- og ikke-olympiske, rangerer oss innenfor de 50 beste nasjoner, burde man ta en kritisk gjennomgang av struktur og innhold i norsk toppidrettssatsning, og spesielt Olympiatoppens rolle.

Ett kjennetegn på høyt internasjonalt nivå i de store profesjonelle idrettene er at det er begrenset kunnskapsutbytte å hente på tvers av idretter. I golf på høyeste internasjonale nivå er det utviklet golfspesifikk spisskunnskap på alle områder. Selvsagt er golfteknikk ett golfspesifikt område, men det finnes også sterk internasjonal golfspesifikk kompetanse innen fysisk trening, mental trening og medisin/skadebehandling. 

Hvordan kompetansen i store profesjonelle idretter er organisert står i kontrast med en norsk toppidrettsmodell hvor kompetanseutveksling på tvers av idretter står sentralt, og hvor vi legger store ressurser på ett sterkt Olympiatoppen med kompetanse som skal benyttes på tvers av idretter.

Olympiatoppens prioriteringer

Dessverre så ser vi at OLTs prioriteringer av ulike idretter og utøvere gjenspeiles i et unyansert bilde av Norge som toppidrettsnasjon. Det ser tilsynelatende ut som OLT bevisst prioriterer å satse på idretter der man kan få «lettkjøpte» olympiske medaljer.

NGF er av den oppfatning at OLT må prioritere midlene sine til forbund og utøvere som har potensiale til å gjøre store internasjonale idrettsprestasjoner. I vurderingen av hva som er «store idrettsprestasjoner», må også idrettens størrelse og internasjonale utbredelse tas hensyn til.

Norsk toppidrettsstruktur

At OLT skal bli skal bli «verdensledende på kunnskap» stiller vi spørsmål ved. Det å tro at en liten nasjon som Norge skal kunne samle den fremste ekspertisen på teknikk, trening, fysiologi, ernæring, medisinsk ekspertise, idrettspsykologi tilpasset alle ulike idretter, er lite realistisk. 

Det kan være realistisk for noen mindre idretter med gode norske tradisjoner som skisport og enkelte utholdenhetsidretter. Men at OLT skal kunne bli verdensledende på store og sammensatte felt, er i beste fall en våt drøm.

Det å satse stort på Olympiatoppen med mye sterk generell ekspertise innen idrett, er i NGFs øyne å legge lista lavt for norsk toppidrett. Skal norsk toppidrett basere seg på at idrettene bruker generell ekspertise innen fysisk trening, teknikk, mental trening, medisin og andre sentrale områder så vil vi før eller senere bli akterutseilt. En bedre struktur vil være å frigjøre mye større ressurser fra Olympiatoppen til særforbundene slik at de kan utvikle og hente inn idrettsspesifikk kompetanse på alle fagområder som er relevant for den enkelte idrett, Bare via en sterkere idrettsspesifikk kompetanse kan Norge henge med i internasjonal toppidrett i fremtiden.

Selv om rapporten understreker at en ønsker at OLT skal være autonom og en kravstiller og utfordrer til særforbundenes satsning, mener vi OLTs virksomhet bør forankres i et eget styre med representanter for særforbundene. Slik det er i dag driver OLT en svært egenrådig og lukket virksomhet, uten tilstrekkelig forankring og tillit i mange særforbund.

Vi mener OLT i større grad bør konsentrere seg om å bli rådgiver og katalysator for utvikling av våre toppidrettsutøvere, fremfor å bygge opp et eget, stort apparat som skal forsyne særforbundene med tjenester.

Generelt.

Det mest positive i rapporten er at en nå klart definerer «å gjøre de beste flere». Det tolker vi som en bekreftelse på at en nå skal satse bredere og at de respektive særforbund skal få større støtte til å utvikle sine eliteutøvere.

Det er naturlig at OLT konsentrerer sine ressurser om å bistå de utøvere og de særidretter som har størst mulighet til å få internasjonal oppmerksomhet, og som kan skape den idrettsglede og stolthet hos nordmenn når de lykkes.

Imidlertid er vi sterkt uenige i formuleringen om at OLT skal «satse på de idretter der Norge klimatisk og kulturelt har spesielle forutsetninger for å lykkes i». Det er en omskrivning av at en skal prioritere skiidrettene.

Hva med idretter som utøves på is, på parkett eller på gress? Er det idretter som dermed faller utenfor prioriteringen?

Vi er positiv til at en nå ønsker å forsterke og systematisere en ekstern evaluering av OLT, men det er viktig for å bygge tillit i alle særidrettene at det virkelig er en seriøs og genuin interesse for å hjelpe forbundene, at en har en åpen dialog og forankring innad i idrettsbevegelsen. Det har ikke vært tilfelle frem til i dag. 

Vi er kritisk til de konkrete målene som skisseres, basert på at det kun er Olympiske leker og antall medaljer som teller. Av de 54 særforbundene som er samlet under NIFs paraply, er kun 33 definert som olympiske idretter. Det betyr at 21 særidretter blir rangert på et lavere nivå.

Det er viktig å notere seg – som tildelingsbrevet fra KUD presiseres – at de statlige midlene skal gå til en bred toppidrettssatsning. Det har ikke vært tilfelle frem til i dag, fordi en har basert hele suksesskriteriene til å være antall olympiske medaljer. Når og hvem som har gjort et slikt vedtak, er ukjent. Sannsynligvis er det OLT selv. Og det er i så tilfelle et godt eksempel på at det er uheldig at det er et lite, selvbestaltet fagmiljø som bestemmer kriteriene for hva en skal satse på for å fremme norsk toppidrett.

Campus Sognsvann.

Ifølge opplysninger fra OLT er det nå 64 ansatte i organisasjonen. Driftsbudsjettet er på ca. 140 millioner. Man ønsker å bygge ut Campus Sognsvann og øke driftsbudsjettet til rundt 200 millioner på kort sikt, fremgår det av rapporten, såfremt en skal satse bredt.

Jamfør tidligere diskusjon er NGFs syn at dette både er urealistisk og feil vei å gå.

Det er bedre med en kritisk gjennomgang av organisasjonen, der en inntar en større rådgiverfunksjon. På denne måten kan de særforbund som finner unik spisskompetanse i OLT kjøpe tjenester fra organisasjonen. Det gjelder også utenlandske interessenter. 

På de områder der OLT ikke har kompetanse, bør særforbundene få utvidede ressurser slik at de selv kan skaffe kompetansen i Norge eller utlandet.

Målsettingen for OLT bør være: bedre og mer effektiv.

Ikke nødvendigvis større i omfang og ressursbruk.

Regionalisering

I rapporten snakkes det om åtte regionsentra. Det tolker vi slik at de ambisiøse planene om 19 «kraftsentre» er skrinlagt. Og det støtter vi fullt ut. I tråd med tidligere diskusjon er NGF skeptisk til utbygging av flere regionale kompetansesentre i OLTs regi. Igjen tror vi det vil være mest hensiktsmessig at særforbundene får utvidede ressurser slik at de selv kan organisere talent- og toppidrettsutvikling på en mest mulig effektiv måte. NGF er ikke motstander av regionale kompetansesenter, men de bør være idrettsspesifikke og i de enkeltes særforbunds regi. 

Dette utelukker ikke at det i en del tilfeller vil være relevant for ulike særforbund/idretter å gå sammen om ulike former for kompetansesenter. Dette kan f.eks. være relevant for ulike utholdenhetsidretter.

Norges Golfforbund har selv lagt til grunn en utvikling med seks regionale sentre, der en samler de beste trenerne og spillerne for faglig og idrettslig utvikling.

Oppsummering

Vi ser frem til en åpen og interessant debatt på idrettstinget om norsk toppidrettssatsning. Det er viktig for å få forankret en felles satsning som de fleste kan være tjent med. At det nye idrettspolitiske dokumentet nå konkretiserer at en skal «utvikle en prestasjonskultur innenfor alle særidretter» er vi meget positive til. 

NGF er motstander av en utvidelse av Olympiatoppen, både sentralt og regionalt, og ønsker i stedet at de ulike særforbund skal få tilført større ressurser slik at de kan utvikle større idrettsspesifikk kompetanse, samt drive utvikling av toppidrettsutøvere mest mulig ressurseffektivt i forhold til idrettens egenart og organisering. 

NGF mener også at det må gjøres store endringer i Olympiatoppens prioriteringer av midler. Ressursene må prioriteres til forbund, miljøer og utøvere som har muligheter til å gjøre store internasjonale idrettsprestasjoner.  I vurderingen av hva som er store prestasjoner må det tas betydelig hensyn til idrettens størrelse og internasjonal konkurranse. Dagens ordning med betydelig vektlegging av olympiske medaljer, må fjernes.

Med vennlig hilsen

Norges Golfforbund