Skrevet av: Trygve S. Aamlid, Tatsiana Espevig, Wendy Waalen, Pia Heltoft, Trond Pettersen og Jan Tangsveen, NIBIO Turfgrass Research Group

Over store deler av landet opplever mange golfbaner i år betydelig vinterskade på greenene, i mange tilfeller også på tee og fairway. På NIBIOs forsøksgreener på Landvik ved Grimstad er skadene de mest alvorlige siden vi startet med golfgress-forskning i 2002.

Vi har tidligere ofte opplevd at tunrappgreener og fairway-ruter med raigras går ut om vinteren, men i år er også de mange greener med den vintersterke arten krypkvein døde. Skadene henger sammen med isdekke, men andre faktorer har også betydning. På mange golfbaner er skadebildet komplekst, med små forskjeller mellom greener der gresset har overlevd og der det er dødt. På våre forsøksgreener på Apelsvoll ved Gjøvik har gresset klart seg bedre; her er bare de mest vintersvake artene døde.

Relatert: NGF: – Det er viktig at medlemmene stiller opp for klubbene sine og viser forståelse i denne situasjonen

Viktig forskingsområde

Vinterskader er ikke noen nytt i Norge, og de nordiske golfforbundenes forskningsstiftelse STERF har derfor utpekt «Turfgrass Winter Stress Management» som ett av sine viktigste forskingsområder. Som avslutning på et fireårig forskingsprosjekt arrangerte Norges Golfforbund, STERF og NIBIO i november 2017 et internasjonalt seminar på Gardermoen, der ny forsking på området ble presentert. Nær 100 greenkeepere, forskere og rådgiver fra 10 forskjellige land deltok, om halvparten fra Norge.  At vi nå, seks måneder senere, opplever de mest alvorlige vinterskadene på flere år, understreker at det fortsatt er behov for mer kunnskap.  

Isdekke

Forsking har vist at de verste vinterskadene på norske golfgreener ikke skyldes ekstremt lave temperaturer, men is og smeltevann. Under isen oppstår mangel på oksygen, og det kan dannes skadelige, illeluktende gasser. Evnen til å tåle langvarig isdekke varierer mellom ulike gressarter.

Våre prosjekter har vist at tunrappgreener, som man for eksempel hadde på Oslo GK fram til 2012, ikke tåler mer enn 20-30 dager under is. Rødsvingel og engkvein, som opprinnelig ble sådd på de fleste norske nihullsbaner, tåler typisk 60-80 dager, mens krypkvein og hundekvein er sterkest med normalt rundt 100 dagers overlevelse under is.

De fleste av de større banene rundt Oslo har krypkveinsgreener og skulle slik sett være godt rustet. Mange erfarne greenkeepere pleier dessuten å fjerne snø og «slush» og deretter enten hakke eller bryte isen mekanisk, eller drysse ut sand eller annet mørkt materiale for å smelte den. Noen fjerner isen allerede på førjulsvinteren for å unngå smeltevann i milde perioder, men de fleste venter til vårsola begynner å få tak i mars.

I de fleste år fungerer dette bra, og vi har god dokumentasjon på at gresset overlever bedre og kommer raskere i spill enn der disse tiltaka er utelatt.  Men vinteren 2017-18 var dette ikke tilstrekkelig, og på Østlandet gjorde dessuten de store snømengdene det vanskelig å fjerne snø og is.         

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Eksemplet Landvik

Vinteren 2017-2018 var ikke spesielt kald, men den var ustabil og nedbørrik. I Grimstad hadde vi praktisk talt ikke snø før nyttår, og det var lite tele i greenene. Prøver tatt inn fra ulike greener 5. januar viste at gresset var i god kondisjon. Men gjennom hele januar var det mye veksling mellom kulde og mildvær, og mye nedbør, dels som regn og dels som snø, førte til isdekke. På de fleste av greenene ble denne tidlige isen hakket minst en gang i januar.

Men påfølgende temperaturvekslinger gjorde at isen la seg på nytt, og da snødekket ble stabilt fra cirka 12. februar, lå det to-tre centimeter is på greenene.  Gjennom de påfølgende seks ukene med inntil 50 centimeter snødekke gravde vi oss flere ganger gjennom snøen og sjekka isen, men vi slo oss til ro med at den virket ganske porøs, og at vi ikke kunne kjenne illeluktende gasser.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Den 15. mars hadde greenene på Landvik vært dekket av is i om lag 75 døgn. Det var mildvær, og vi tenkte at nå fikk nok være nok: Vi brøyta snøen og drysset deretter ut sand på for at sola skulle få tak og smelte isen. Men bare to døgn seinere slo været om og vi fikk vinterens to kaldeste netter, med tolv kuldegrader  i to meters høyde og sannsynligvis noen grader kaldere ved bakkenivå. Så ble det igjen mildvær, og fem dager etter, ved inngangen til påsken, hadde isen smeltet og greenene var bare.

Men da var ikke bare tunrapp, men også rødsvingel, engkvein og det meste av krypkveinen død – det viste seg i løpet av de neste ukene.

Hva gjorde vi feil ?

I ettertid har vi bebreidet oss selv at vi ikke tok nok hensyn til værmeldinga, men fjernet snøen bare to dager før nettene med vinterens laveste temperaturer.  Tidligere forskning har nemlig vist at gress som plutselig har mistet «dyna» av isolerende snø, vil være utsatt for frost.  Blank is isolerer i seg selv nesten ingenting. På Landvik hadde vi også en green med krypkvein sådd enten i 2011 eller 2016, og der snø og is ikke ble fjernet før etter disse frostnettene. Der døde krypkveinen som var sådd i 2011, mens den som var sådd i 2016, overlevde. Dette skyldes sannsynligvis ulik mer av organisk materiale (filt) i topplaget, grunnere røtter og generelt dårligere kondisjon i 2017 på den eldste delen av greenen. Så marginene er små.

Baner i Oslo-området

Mange greenkeepere kan fortelle lignende historier til den vi har fortalt over.  I Oslo-området dannet isen seg i de fleste tilfeller før jul, og isdekket under snøen ble derfor mer langvarig enn i Grimstad.

I motsetning til i tidligere år ser det ikke ut til at den store innsatsen som mange klubber gjorde med å fjerne snø og is i ukene rundt påske, gav de forventede resultatene. I ettertid tror vi at gresset på dette tidspunktet allerede var dødt. Men når i perioden fra januar til mars det døde, og om vi i det hele tatt kunne ha gjort noe for å holde det i live, vet vi ikke. Når greener var dekket av minst én meter snø i februar, hadde det uansett vært svært vanskelig.

Hvor lang tid vil det ta å reparere skadene?

Sammen med svenske kolleger har vi de siste åra gjennomført en del svært praktiske forsøk med resåing av vinterskadde greener.  Forsøka har vist at det ikke finnes noen «quick-fix», og at den mest avgjørende faktoren er jordtemperaturen. Hvis denne er under ti varmegrader, går alt svært seint. 

Reetableringa kan framskyndes ved å velge sorter og frøpartier med høy spirehastighet, ved å høvle av topplaget før såing slik at det frøet får god jordkontakt og ikke blir liggende i dødt gress, ved riktig valg av såmaskiner som slisser ned frøet i greenen (se video her), ved aktiv bruk av duker etter såing, og ved å gjødsle ikke sjeldnere enn en gang pr uke den første måneden etter at frøene har spirt.

Husk også å vanne lite og ofte, men unngå store vannmengder som fører til tap av næringsstoff. Men selv om greenkeeperne gjør alt dette riktig, må vi forvente en reparasjonsperiode på minimum seks uker.  

Erfaringen fra 2013, da det også var betydelige vinterskader på mange baner, har vist det straffer seg å åpne greenene før gresset er skikkelig reetablert. Se ellers handboka «Turfgrass winter stress management».

Sluttord

Norge har et tøft klima, og hvert år får hundrevis av norske bønder avlingene ødelagt på grunn av vinterskader, oversvømmelser, storm, eller andre naturkatastrofer.

På greener som klippes daglig på tre-fire millimeter og der det spilles opptil 30 000 golfrunder per år, utsettes gressplanter for mer stress enn noen andre steder.

At vinterskader og andre «naturkatastofer» av og til rammer golfbaner, bør derfor ikke overraske noen. I slike situasjoner er det avgjørende at vi som golfere viser tålmodighet og støtter opp om banepersonalet.