Bryson DeChambeau har vakt oppsikt i golfverdenen etter at han begynte å helle i seg litervis med proteinshaker hver dag i jakten på ekstra lengde på slagene. Amerikaneren har blitt en real «biff» og får selv en muskelbunkt som Brooks Koepka til å se spinkel ut ved siden av seg.

Men da han poserte for et bilde ved siden av engelskmannen Jon Thomson på Royal St George’s Golf Club før The Open Championship slo i gang, hadde han lite å stille opp med.

Thomson er rangert nede på 889.-plass på verdensrankingen og spiller til daglig på Challenge-touren, nivå 2 i Europa, men sikret seg majordebuten etter å ha kommet seg gjennom det trange nåløyet i den lokale kvalifiseringen. 

Derfor er han nok et ukjent navn for de fleste, men har man først sett ham, er han imidlertid vanskelig å glemme.

Med sine 206 centimeter på strømpelesten og 124 kilo er han tidenes høyeste deltager i en majorturnering. 

«Han ser ut som om noen har stukket en nål inn i Jason Kokrak og blåst ham opp med 50 prosent ekstra luft», beskriver Golf Digest Thomson som.

(Artikkelen fortsetter under)

Ifølge Golf Digest spiller Thomson med køller som er 6,3 centimeter lengre enn normalen, og han beskriver jakten etter passende køller som noe som «alltid har vært en veldig stor utfordring».

Thomson har vært gjennom mer enn de fleste, og da han var syv år gammel, ble han diagnostisert med leukemi. Etter fire år med inn og ut av sykehuset og heftige cellegiftkurer ble han endelig kreftfri. Så å si uten immunforsvar og muskler måtte han bygge opp kroppen fra bunnen av.

Nå er det få som er sterkere enn ham, og den høyreiste 25-åringen flyr syverjernet komfortabelt 180 meter i lufta og har en svinghastighet med driveren på cirka 120 mph når han svinger rolig, men tett opp mot 130 når han tråkker på gassen.

Etter en tung Challenge Tour-sesong så langt håper han The Open kan være inspirasjonen som får ham tilbake på rett spor igjen.

– Hovedmålet mitt denne uken er å nyte hele opplevelsen. Når jeg ser tilbake, var dette alltid drømmen min da jeg lå i senga på sykehuset. Jeg fortsatte å si til meg seg: «jeg skal spille The Open». Det å kvalifisere meg til min første major nå, og at det er The Open, er ganske kult. Jeg har ikke ord.