The Masters: Årets viktigste høytid

I dag starter endelig The Masters. Her deler Joakim Mikkelsen sitt syn på Augusta National og årets første major. Eller høytid, som han kaller det.

Publisert

(Dette blogginnlegget stod på trykk før The Masters i 2015)

– – –

«A tradition unlike any other.»

Dette har vært turneringens slogan i alle år, og en mer passende beskrivelse av The Masters tror jeg neppe det går an å finne.

For det er noe helt eget ved Augusta National Golf Club og årets første major. 

De heldekkende hvite caddiedraktene, de karakteristiske grønne jakkene og en golfbane så vakker at man har vanskelig for å begripe at den faktisk finnes i virkeligheten.

Til og med musikken fra TV-sendingene fremkaller følelser hos enhver golfentusiast som ingen annen begivenhet er i nærheten av å matche.

Absolutt ingenting er overlatt til tilfeldighetene på Augusta. Det finnes regler, både skrevne og uskrevne, for alt mellom himmel og jord, og nåde den som ikke adlyder ordre.

I 2012 fikk jeg gleden av å overvære innspillsrunden til The Masters. Jeg gikk fremdeles på college, og sammen med mine lagkamerater ved Baylor University spilte jeg collegeturnering i nettopp Augusta, Georgia den uken.

Vi hakket oss rundt på en av Augusta Nationals nabobaner, men gledet oss selvfølgelig mest til å besøke en av verdens mest berømte golfarenaer. Sammen med St. Andrews er dette kanskje det aller helligste for enhver golfspiller med respekt for seg selv og sporten vi alle elsker så høyt.
 

Byen Augusta er en høyst ordinær sørstatssby som i grunn ikke kan by på så mye utenom det vanlige. 

Men denne éne uken i året, når en hel golfverden retter sine spente øyne mot den, snus hele byen på hodet. Den knøttlille regionale flyplassen som normalt sett er folketom og enkel, tar plutselig imot verdens ypperste golfelite.

I senere år har det blitt vanskelig å få plass til alle privatflyene på rullebanen.

Restauranter og utesteder som vanligvis er vertskap kun for lokale helter, fylles opp med verdensstjerner og golffans som har kommet til Augusta kun for å feire en av golfens desidert største høytider.

Da vi ankom golfens Mekka denne solfylte aprildagen, ble vi møtt av en omfattende sikkerhetssjekk ved inngangen. Mobiltelefoner er strengt forbudt på Augusta, så disse fikk vi streng beskjed om å låse inn i verdiskap utenfor portene.

Synet som møtte oss da vi kom oss inn på eiendommen er noe jeg aldri vil glemme. Jeg hadde allerede sett mange av verdens beste baner med egne øyne, og visste ikke i hvilken grad jeg ville la meg imponere av Augusta.

Jeg fikk fullstendig hakeslipp. 

Man fikk mest lyst til å ta av seg skoene, kjenne gresset mellom tærne og nyte. Men det er ikke lov på Augusta. På lik linje med å løpe, legge seg ned, og å gå med capsen bak frem, er dette strengt forbudt.

Jeg og min italienske romkamerat var en anelse reduserte etter en lang uke, og prøvde oss på en liten pust i bakken ved den eventyrlige korthullsbanen nedenfor klubbhuset.

Før vi i det hele tatt rakk å komme oss ned på rumpa dukket imidlertid en sikkerhetsvakt opp, helt ut av det blå, og sa:
«Excuse me, gentlemen, you´re gonna have to get up. Lying down is not allowed at Augusta.»

Litt ille berørt beveget vi oss mot utslaget på hull 10, da ryktene om Tigers tilstedeværelse hadde begynt å spre seg. Jeg som trodde det var store høydeforskjeller på min hjemmebane i Drammen, fikk meg en enorm overraskelse da vi begynte å tusle nedover tier´n. Bakken ned fra utslaget på hull 10, som for øvrig er den samme bakken som går opp mot greenen på hull 18, var ubegripelig mye brattere enn på TV. 

Dette gjaldt også mange av greenområdene, og vi var alle enige om at TV-bildene dannet et urettferdig bilde av greenenes vanskelighetsgrad. Med enorme opphøyninger og ekstreme onduleringer, skjønte vi fort at dette var en hel del tøffere enn det TV-sendingene tilsa. 

Da vi fant Tiger og hans tilhengerskare på hull 12, skjønte vi fort at det ikke var mulig å se noe som helst, så vi bestemte oss heller for å vente på ham ved greenen på hull 14. 

Her fikk vi se noe jeg aldri har sett på noen annen golfbane.

Så fort en gruppe med spillere var ferdig med hullet, dukket det opp en gammel mann med en liten, grønn kopp i hånda. Han gikk forsiktig ut på greenen og helte grønnfarget sand på spillernes nyreparerte nedslagsmerker . . .det er ikke uten grunn at denne banen ser ut som den gjør.

På det spektakulære 16. hullet prøvde alle spillerne å slå «fiskesprett» over vannet og inn på greenen, som en slags ekstraforestilling for publikum. 

Også dette er en tradisjon man kun finner på Augusta. I likhet med den uhøytydelige konkurransen på korthullsbanen dagen før turneringen starter. Hvor spillerne har koner, barn og venner som caddies, og golfsportens aller største legender fremdeles er med som hedersgjester.

Mens Tiger, Rory og resten av den yngre garde slår enkle wedgeslag, har Arnold Palmer brukt mellomjern i en årrekke for i det hele tatt å nå frem. 
Fantastisk underholdning, og i det herrens år 2015 bestemte attpåtil en 75 år gammel Jack Nicklaus seg for å slå hole-in-one i denne konkurransen.

Mens Bubba Watson lot guttungen stå for utslaget på et av hullene.

Disse særegne hendelsene finner liksom aldri sted på andre baner. I alle fall føles det ikke sånn. På Augusta, derimot, får vi dem servert på løpende bånd hvert eneste år.

Før den offisielle turneringen i det hele tatt starter i dag, vil Arnold Palmer som vanlig slå det aller første slaget fra første tee, etterfulgt av Gary Player og Jack Nicklaus. The King, The Black Knight og The Golden Bear.

Disse gutta har vært «honorary starters» i The Masters i en årrekke, og sender som regel ballene midt i fairway til tilskuernes store begeistring. 

Men stopp en hal, rett skal være rett. Tilskuerne kalles jo faktisk ikke tilskuere på Augusta. Golffansen som tusler rundt i Georgias vakreste skog kalles nemlig «patrons», for fint skal det utvilsomt være.

Listen over unike normer og tradisjoner på denne golfbanen er lang, og i manges øyne blir det kanskje litt for mye av det gode.

Jeg er uenig. I mine øyne bidrar dette til å gjøre den fantastiske Masters-merkevaren enda sterkere. Disse reglene har vært på plass siden banen åpnet i 1933, og vil nok finnes for alltid.

Bobby Jones og Alister MacKenzie skapte en golfbane som ikke kan sammenlignes med noe annet, og i mine øyne er Augusta National hellig grunn for enhver tilhenger av «golfreligionen.»

Er du virkelig gæren etter golf, slik som undertegnede og mange andre er, så er dette den største høytiden av dem alle. Jul, påske, bursdag og nyttårsaften klemt inn i en og samme helg. 

Masters Week – den flotteste uka i året!

Augusta National og The Masters skuffer aldri. En hel verden følger med, og på mange måter markerer dette den reelle starten på golfsesongen.

Vi fikk mange timer til å se oss rundt denne solfylte dagen i 2012, og vi benyttet muligheten til å utforske hver krik og hver krok. Tiden flyr som regel når man har det moro, spesielt på Augusta, og slik ble det også for oss. Vi hadde et fly å rekke, men midt oppi all moroa glemte vi selvfølgelig bort tiden.

Da vi omsider lyktes i å samle troppene i folkehavet (en krevende jobb uten telefoner), la vi på sprang mot parkeringsplassen. Det skulle vi ikke gjort, for da dukket en av disse usynlige vaktene på ny opp fra intet:

«Sir! Sir! No running at Augusta!»

Vi kappgikk resten av veien. Noe annet ville vært blasfemi.

Vi rakk heldigvis flyet til slutt, og da vi var tilbake på skolen, fulgte vi The Masters slag for slag på lik linje med millioner av tilskuere verden over.

Jeg hadde lastet ned den nye Masters-appen, og satt i en liten forelesningssal og fulgte «live stream» på telefonen som jeg forsøkte å skjule under pulten. Dette gikk som det måtte gå, for professoren tok meg til slutt på fersken, og lurte på hva i all verden det var i fanget mitt som var så spennende:

«I never smile like that when I look between my legs. So unless you were born with something extraordinary down there, I´d like to know what you´re looking at, young man.»

Hele salen brøt ut i latter, mens jeg ble rød i kinnene og forsøkte å le med. I mangel av gode unnskyldninger, innrømte jeg umiddelbart at jeg satt og fulgte med på The Masters mens resten av klassen diskuterte statsvitenskap. 

Professor Curry, som selv var en ivrig golfspiller, kunne fortelle at han gjerne ville vært hjemme foran TVen selv, og at dette var den beste unnskyldningen han noensinne hadde hørt. 

Powered by Labrador CMS