De fleste av oss har en del ting vi føler vi må oppleve før vi takker for oss. For noen er det å klatre opp Mount Everest, for andre er det å se Backstreet Boys live. For de av oss som er over gjennomsnittet interessert i golf, mistenker jeg at mange har det jeg gjorde den 29. mai i år høyt oppe på to do-lista. Da spilte jeg nemlig Old Course på St. Andrews.

Lurer du på hvordan den opplevelsen var? Her følger en liten løpende oppsummering av runden på verdens mest sagnomsuste golfbane. Sett gjennom øynene til en amatør fullstendig lammet av ærefrykt.

Onsdag 28 mai, kl 17.20

Jeg sitter i baren på ærverdige Old Course Hotel. Jeg har straks en intervjuavtale med selveste Tom Watson. Mens jeg sitter og venter på at klokken skal bli halv seks, nyter jeg utsikten. En utsikt som er til å få fnatt av. Fnatt av den positive typen. Fra vinduene i fjerde etasje ser man nemlig ut over hull 17 og 18 på Old Course.  Klubbhuset i bakgrunnen. Jeg sitter og betrakter de heldige spillerne der ute, som er i ferd med å avslutte runden i golfsportens vugge. 

Solen skinner over St. Andrews, når en dobbel regnbue plutselig bestemmer seg for å pynte himmelen over The Royal and Ancient Golf Club of St Andrews. Synes du det høres ut som en teit og håpløs klisjé..? Det skjønner jeg godt! Men her er altså beviset!

Det kribler i magen. Ikke bare fordi jeg straks skal møte en av golfsportens aller største. Men fordi jeg vet at det bare er cirka 14 timer til det er min tur til å spille på banen jeg nå sitter og titter ut på.  Og jeg bestemmer meg for å spørre herr Watson, tidenes beste links-spiller, om noen råd. Om jeg får muligheten.

Intervjuet går kjempefint (du kan lese mer om det her), tiden flyr, de 20 minuttene jeg har til rådighet blir til nesten 35, skravla går om både det ene og det andre. Og jammen får jeg ikke lurt til meg et par tips før morgendagen også… Mer om det senere.

Etter intervjuet er jeg invitert inn i det aller helligste. Klubbhuset. The Royal and Ancient Golf Club of St. Andrews. Det er så mye tradisjon, historie og storhet i luften her inne at man nesten blir litt religiøs. Her inne har de vært, alle sammen. Tom Morris, Harry Vardon, Gary Player, Tom Watson, Jack Nicklaus, Arnold Palmer, Nick Faldo, Tony Jacklin. Og her står jeg.

Makan.

Full av inntrykk legger jeg meg så tidlig jeg klarer for å være klar for morgendagen. Tee-off kl 08.10. Jeg har vekkerklokka på 06.00. Jeg våkner en tre fire ganger i full panikk, sikker på at jeg har forsovet meg. Så når klokka omsider ringer, er jeg våken for lengst.

Torsdag 29 mai

Jeg dusjer, tusler opp i frokostsalen, får i meg en solid porsjon egg og bacon, før jeg blir kjørt bort til banen. Jeg kjenner etter om jeg er nervøs. Og det er jeg faktisk ikke i det hele tatt. Dette er bare stas! Jeg møter Steve, som har hatt en aldri så liten finger med i spillet når det gjaldt å skaffe meg start-tid. En herlig engelskmann som kjenner alt og alle, og som har spilt banen en haug med ganger.

”Hvis det er første gang du spiller banen anbefaler jeg deg å ta en caddie”, sa Steve til meg på telefonen dagen i forveien.

Som sagt, så gjort. Caddien min heter Kevin. Han prater med bred skotsk aksent, og forteller meg at han går to runder på Old Course seks dager i uka. Han kjenner banen godt med andre ord. Vi hilser på de to siste spillerne i flighten vår også, et par eldre engelske gentlemen. Jeg er den eneste som ikke har spilt Old Course før. Det skal bli ganske enkelt å se om ikke så veldig mange strakser.

Hull 1 – 355 meter, par 4

”Left is your friend”, sier starteren. Underforstått, skal du bomme, gjør det til venstre. Til høyre er det trøbbel, til venstre er du trygg. Det gjelder hele banen.

Selv om vi fremdeles skriver mai i kalenderen, er de fleste tribunene til The Open allerede satt opp. Det står blant annet en langs hele høyresiden av fairway på hull 1. En fairway som må være verdens bredeste. Den deles med hull 18, og er mange hundre meter bred. Minst! Mine tre spillerpartnere slår ut først. Så er det min tur.

I det jeg plasserer ballen på peggen, reiser meg opp og sikter et sted midt på den enorme fairwayen, får jeg fullstendig skjelven. Jeg blir rett og slett utrolig nervøs. ”Her står jeg. På hull 1 på Old Course”, tenker jeg.

Knærne er som gelé, jeg føler meg nesten litt kvalm. Og så tenker jeg ”bare en rolig sving, du trenger bare treffe ballen, så er du i gang!”. Jeg starter baksvingen, roolig tilbake, stirrer på ballen og klinker til. ”KLOINK!!!” En grusom ulyd hjaller utover golfens Mekka. Ballen skyter fart, lavt og stygt – en markkryper RETT UT MOT HØYRE!!! Heldigvis for meg er tribunene til The Open der og redder meg. Ballen dundrer i metallplatene med et voldsomt smell og rikosjetterer ut på fairwayen. Jeg tipper driven min er ca 100 meter. Jeg kaldsvetter.

Caddie Kevin gir meg åtterjernet og sier jeg bare skal slappe av. ”Du er ikke den første som har fått panikkanfall på første tee her”, ler han. Jeg tar åtterjernet slik at jeg kan legge meg kort av bekken som krysser fairway like foran greenen. ”Kloink”. Ulyd igjen. Åtterjernet slår ballen 80 meter. Jeg vurderer å ta bagen og gå rett tilbake til hotellet. Tredje slaget ender på greenen. Som er lynrask og knallhard. Tre putter. Dobbel bogey. Jeg skriver 6 på scorekortet og tenker at dette bare er skummelt og flaut.

Hull 2 – 395 yards, par 4

Fram med driveren igjen. Nok et grufullt treff. Lavt og kort. Heldigvis midt i fairway denne gangen. ”Nå må jeg snart treffe ballen her, jeg gidder ikke gå rundt her og drite meg ut”, tenker jeg mens jeg gjør meg klar til neste slag. ”Det er hardt i bakken her, du må ikke være redd for å slå ned på ballen”, sier Kevin før neste slag. Det er på tide med et skikkelig balltreff. Jeg tar sekserjernet. Svosj! Endelig! En liten chip, så er jeg på greenen. To putter. Bogey. Nervene er omsider i ferd med å slippe taket.

Hull 3 – 337 yards, par 4

Her ligger de beryktede pot hole-bunkerne på rekke og rad langs høyresiden. De er umulige å se fra tee, men caddie Kevin peker ut hvor de ligger. ”Sikt mot venstre!”. Endelig sitter driven også. Nå får jeg oppleve litt av hva links-golf handler om. For ballen stopper jo aldri! Den ruller, hopper og spretter i en liten evighet, jeg har knappe 70 meter inn. Jeg passerer de nifse bunkerne, finner fram en wedge, litt engstelig for den digre og dype bunkeren som ligger til venstre for greenen. Heldigvis unngår jeg den. To putter. Par! Takk og lov. Jeg har fått tilbake fargen i fjeset.

Hull 4 – 411 yards, par 4

Nok en gang blir jeg anbefalt å sikte til venstre for å unngå de nifse bunkerne langs høyre. Driven er ikke så gæren, men havner ute i noe litt for høyt gress ute til venstre. Jeg kliner til med firerjernet. Ikke noe supert treff, akkurat, ballen suser lavt av gårde. Så kommer jeg på at det ikke gjør så mye på Old Course. For ballen ruller og ruller og ruller, og plutselig er det bare 30 meter til flagget. Jeg går bort til ballen, og tenker at en liten wedge inn vil gjøre nytten. Men Kevin har andre planer. Han har tatt frem putteren.

”Nå sikter du opp dit, og gir ballen en skikkelig dytt!”. Gresset på fairway er nesten like kort som på greenene. Jeg har jo sett dette på tv! Men en 30 meters putt da? Viser seg å være et klokt råd fra Kevin nok en gang. Ballen legger seg tre meter unna. Par-putten ramler nedi! To på rad! Halleluja!!!

Hull 5 – 514 yards, par 5

Syv gufne bunkere ligger og venter langs høyresiden. Dæven, de har slukt noen baller opp igjennom årene! Heldigvis går utslaget mitt til venstre for dem. Vi har fantastiske forhold denne morgenen. Nesten vindstille og sola skinner. Jeg slår ikke langt nok til at jeg når inn på to slag, så jeg går for den sikre, lure løsningen. «Nå driver jeg jo som en gud og hanker inn par etter par her, liksom!» Åtterjernet treffer ikke perfekt, men helt kurant. ”Good shot”, sier Kevin. Jeg vet ikke helt.

Kevin har fullstendig kontroll på lengdene til absolutt alt på banen. Han trenger ikke så mye som en jukselapp. ”135 meter herfra”, sier han kontant. ”Her, ta åtterjernet igjen, og treff ballen skikkelig. Greenen er hundre meter dyp og like bred. Det er verdens største green! Make contact, and you´re putting for birdie!”. Men slaget blir ikke mye å skryte av. Duff. Huff og huff. Slaget går ikke lenger enn 90 meter. ”Well, you just missed the biggest green in the world. With an 8-iron..” smiler Kevin. Her blir det bogey.

Hull 6 – 360 yards, par 4

Du skjønner kjapt at det lønner seg å ha caddie på denne banen. Når jeg kommer til hull seks, ser jeg bare busker, siv og høyt gress. ”Ser du tribunen langt der borte?” spør Kevin, mens han gir meg driveren. ”Sikt dit!”. Utspillet er helt blindt, og har en haug med bunkere langs fairwayen. Jeg sikter etter beste evne og treffer bra til meg å være. Men jeg aner ikke hvor det blir av ballen. Den viser seg å ligge perfekt til. Men jeg har trøbbel med jernslagene fra disse knallharde fairwayene. Det er akkurat som om jeg er redd for å ødelegge bakken. Og det er jo kanskje ikke så rart. Nok et dårlig jernslag, 20 meter kort av nok en enorm green. Fram med putteren igjen, selv om jeg ligger langt fra greenen. Kevin sikter, jeg slår. Funker fint det. Jeg redder par. Dette går jo ganske bra! Men nå blir det en stund til neste gang…

Hull 7 – 349 yards, par 4

Der var det slutt på de gode drivene, gitt. Og det er jammen dumt akkurat her. Jeg når ikke over det høye gresset, og må hakke meg ut. Tredjeslaget er også ganske dårlig, men så var det dette med linksgolf og hardt underlag da. Ballen ruller i en liten evighet og stopper i grevens tid like foran greenen. Innspill og putt. Bogey.

Hull 8 – 154 yards, par 3

Dagens første par 3-hull! Og massevis av trøbbel å bekymre seg for. Buskas, bunkere og annet grums. Jeg slår altfor langt, treffer greenen, men er milevis fra hullet. Har en putt på sikkert 30 meter. Greenen er ondulert og hard som betong. Jeg sikter et helt annet sted enn der hullet ligger, etter noen meter gjør tyngdekraften akkurat som den vil med ballen. Den stopper cirka 5 meter til høyre for hullet. Her blir det treputt og bogey, gitt. Men selv om jeg får litt juling nå, er opplevelsen mektig og herlig!

Hull 9 – 289 yards, par 4

Jeg har jo spilt Old Course på Xbox en del ganger. For å si det mildt. Og vet at hull ni, der driver man greenen. Det vil si, jeg gjør ikke det da. Vinden har begynt å øke, og det er ikke snakk om at jeg klarer å komme meg inn på ett slag her. Driven er ganske bra. Men det er ikke de neste slagene! Jeg har bare 70 meter inn på andreslaget. Det treffer jeg tynt og ekkelt, og ballen suser over greenen. Treffer tribunen rett bak. ”Takk for at dere har satt disse opp allerede” tenker jeg for meg selv. Det ble bogey igjen. På det som muligens er banens enkleste hull. Vanligvis ville jeg kokt over av sinne etter et sånt hull. Men jeg klarer rett og slett ikke å irritere meg her ute. Jeg går jo rundt på the Old Course!!! Her har man trøbbel med å tørke vekk gliset selv om spillet ikke er helt på topp.

Hull 10 – 311 yards, par 4

Det er ikke bare blinde utspill og skjulte bunkere som gjør det greit å ha med seg caddie på Old Course. Flere av hullene er veldig nære hverandre, og plutselig har man spillere fra andre hull som tusler rundt på din fairway. Caddiene i de forskjellige flightene kommuniserer med håndsignaler, og alt ordner seg. Hull 10 er et av banens enklere. For første gang på en liten stund greier jeg å sette sammen fire gode slag på rad. Drive, innspill, putt, tap-in. Par. Takk for den!

Hull 11 – 164 yards, par 3

”Jeg gikk et par hull her med Tom Watson i går” forteller Kevin. ”Her traff han pinnen med femmerjernet”. Jeg ser en ganske ekkel, dyp og skummel bunker til venstre foran greenen. Den skal jeg helst ikke tenke på. Jeg tar femmerjernet, akkurat som gode gamle Tom. Men der han traff flagget, treffer jeg…. den ekle, dype og skumle bunkeren.

Vel, jeg kom meg nå helt til hull 11 før jeg måtte ned i en! Jeg har bunkerveggen i baksvingen, og står skikkelig guffent til. I tillegg må ballen rett opp dersom den skal ha mulighet til å stoppe på greenen. Hvordan det gikk? Det kan du se i videoen under…

Hull 12 – 304 yards, par 4

Etter en nådeløs og uforglemmelig trippelbogey på 11, er det mer grunn til å engstelse på hull 12.  Bunkere en masse! Vi har nå snudd – etter å ha spilt hull etter hull som har gått ut og vekk fra byen, er vi nå på vei ”hjem igjen” . Vi ser St Andrews i det fjerne, men vi ser ingen av bunkerne i fairwayen. De er rett og slett helt usynlige. Hvorfor er det sånn? ”Banen gikk egentlig andre veien før i tiden”, sier Kevin. ”Du ser bunkerne fra motsatt side, men ikke herfra.” Videre forteller min våpendrager at de et par ganger i året spiller banen motsatt vei. For moro skyld. Blant annet på første nyttårsdag. Plutselig er banen totalt annerledes! Jeg unngår bunkerne på utslaget, men har trøbbel når jeg nærmer meg greenen. Dårlig innspill, dårlige putter. Bogey her også.

Hull 13 – 388 yards, par 4

”Her er det mye som kan gå galt”  sier min kompanjong Steve tørt i det vi ankommer det trettende utslaget. Caddie Kevin forklarer hvor Tiger Woods pleier å slå utslagene sine på dette hullet. ”Inn i den trange dalen der. Hvis du tør”. Jeg er en smule i stuss før utslaget, for her ser alt vrient ut uansett hva jeg velger. Jeg må rett og slett stole på flaksen, tenker jeg og kliner til. Vel, jeg havner i hvertfall i fairway! Veldig mange av hullene på Old Course har doble greener. Hull 13 deler green med hull 5. Verdens største, den jeg bommet på litt tidligere på dagen, vet du. Denne gangen treffer jeg. Men jeg er dessverre nærmere flagget som tilhører hull 5 enn det som tilhører hull 13. En laang putt. To korte. Tre totalt. Begynner å bli mange treputter her! Men disse greenene er også noe totalt annerledes enn noe annet jeg har vært borti. Ny bogey.

Hull 14 – 523 yards, par 5

Ikke noe typisk birdiehull (ikke at det finnes så grulig mange typiske birdiehull for min del…) Banens lengste hull, jeg får vite at det kun ble gjort én fattig eagle da The Open var på St Andrews i 2010. Dessuten er det OB til høyre, høyt gress over alt, og noen helt avsindige bunkere, inkludert den beryktede Hell Bunker – tre meter dyp!!!

Etter utslaget, som klarer seg fint, foreslår våpendrageren at jeg bør bruke fairwayen på hull 6 i stedet for å gå rett mot greenen. Så da gjør jeg jo det! Det føltes unektelig litt rart å sikte rett ut til venstre, men dette var visst helt innafor, kunne Kevin forsikre om. To sekserjern senere er jeg på greenen. Par! Det var på tide!

Hull 15 – 391 yards, par 4

Har du flaks, trenger du ikke vett! I iveren over par på forrige hull glemmer jeg helt å høre med caddien hva som er fornuftig på hull 15. Når jeg i tillegg har honnøren, tar jeg bare driveren og klinker til. I det ballen suser av gårde får jeg litt panikk, snur meg og spør ”var det der lurt?”. ”Ikke så veldig”, svarer Kevin tørt. Når vi går mot ballen, skjønner jeg at jeg har hatt enormt med tur. Ballen har hoppet, rullet og listet seg unna en et digert, sandfylt hull i bakken.  Her er det bare å puste lettet ut og takke høyere makter for hjelpen. Det er ikke lenge til neste takksigelse finner sted. Et lavt firerjern senere, for å være nøyaktig! Hadde jeg vært på Meland hadde denne ballen stoppet etter 100 meter, men her fyker den av gårde som en lavtflygende måke. Den greier på elegant vis å unngå et trekløver med potbunkere, før den ruller elegant opp på greenen. Fire meters birdieputt coming up. Nå er det nesten så jeg tror at skjebnen vil gi meg denne også. Men den gang ei. Men par er likevel langt mer enn jeg fortjente!

Hull 16 – 345 yards, par 4

Nå begynner vi virkelig å nærme oss slutten. Vi kommer nærmere og nærmere det ikoniske klubbhuset, og man føler rett og slett på kroppen at man er på et meget spesielt sted. Tenk på alle legendene som har spankulert opp akkurat disse fairwayene! Heldigvis har jeg sluttet å være nervøs. Jeg går bare rundt og nyter det hele. Og tenker at det er vemodig at denne runden nå er i ferd med å nå sin endestasjon. Jeg glemmer nok en gang å spørre Kevin om råd, sikter på fairwayen langs høyresiden og lar det stå til. Dagens beste drive! Suser nedover langs veien og legger seg midt i fairwayen.

”Only fools and amateurs!” utbryter en av mine engelske medspillere. ”Hva mener du?” spør jeg undrende. ”Det var Jack Nicklaus som sa det. Trang fairway, med out of bounds langs hele høyresiden. Bare idioter og amatører velger den løsningen” sier min kompanjong med et smil. ”Vel, jeg er jo en amatør da, så da må det vel være greit” sier jeg bråkjekt, vel vitende om at ballen ligger helt strålende plassert. Bunkeren med det stilfulle navnet ”The Principal´s nose” ligger til venstre for greenen.  Det er akkurat dit jeg slår ballen. Rett oppi nesa til rektoren. So much for det vågale, perfekte, amatørmessige kongeutslaget! Takket være rektornesa blir det bogey. Den var litt bitter.

Hull 17 – 436 yards, par 4

Da jeg startet runden noen timer tidligere, og slo ballen inn i tribuner og det som verre var, må jeg innrømme at jeg allerede begynte å grue meg til hull 17. ”Jeg kommer jo til å drepe noen på det forbanna hotellet” tenkte jeg. For på hull 17, The Road Hole, må man over hotellet! Akkurat som gutta vi har sett på TV. Akkurat som Jack, Nick, Tiger og John Daly.

Heldigvis har ting løsnet siden de livsfarlige, mannevonde utslagene mine på morgenkvisten. Jeg husker hva Tom Watson sa til meg dagen før. ”De aller fleste tør ikke sikte langt nok til høyre” sa han. ”Og selv om du sikter langt til høyre, drar du gjerne ballen med deg mot venstre likevel. Så sikt laangt til høyre! Og tør å slå ballen dit du sikter!”

Med mester Tom sittende som en hvit engel på min høyre skulder, skred jeg til verket. Det mest ikoniske utslaget i golf. Nå var det min tur.

Dagens beste drive! Jeg fløy nesten bortover fairwayen! Så får det være at birdieputten ble slik:

Par på 17, nå er det kun golfverdens mest sagnsomsuste avslutning som gjenstår.

Hull 18 – 361 yards, par 4

Jeg har for lengst sluttet å be caddie Kevin om råd. Nå har jeg i stedet gitt ham mobilen min med streng beskjed om å forevige det som nå skal skje.

Nervene fra utslaget på hull 1 er borte, og erstattet av en mye sterkere følelse. Swilcan Bridge er mye mindre, og mye nærmere utslaget enn det jeg så for meg. Flighten foran oss tar seg god tid. De tar bilder av hverandre på broa, alle skal få. Ingen er sure på tidsbruken her. Dette er de vant til på Old Course.

Jeg titter opp mot klubbhuset, har gåsehud og ståpels. Pulsen har steget et par hakk.  Klank! Driven er ikke optimal, men den er heldigvis langt bedre enn makkverket jeg slo ned samme fairway fire timer tidligere. Den legger seg litt kort av veien. Nå er det min tur til å ta bilde på Swilcan Bridge.

Jeg har et åtterjern inn. ”Full swing, make good contact” sier Kevin. Litt streng nå. Her skal vi avslutte skikkelig!!! Innspillet går rett på pinnen, noen meter forbi. Jeg har birdieputt på hull 18 – og denne gangen har jeg tilskuere.

Ved greenen på hull 18/utslaget på hull 1 står det folk og ser hele tiden. Skulle jeg avslutte denne uforglemmelige runden med en birdie? Sjekk selv:

Det ble ingen birdie. Men det ble par. Og da jeg gikk av greenen, var jeg helt euforisk av lykke. Jeg takket mine spillekompiser for runden. Jeg ga caddie Kevin en skikkelig god klem! Og jeg sa at han er min mann neste gang jeg kommer for å spille Old Course. For tro meg, det skal jeg gjøre igjen! Men aller først skal jeg se verdens beste spillere kjempe om The Open på akkurat den samme banen. Jeg skal sitte med beina på bordet, med en øl i lanken, og følge nøye med når Tiger, Phil, Henrik og Jordan legger i vei. Jeg kommer til å ha en liten tåre i øyekroken når Tom Watson vinker farvel. Enda et kapittel i den episke fortellingen om The Old Course blir til.

Og tenk: Ute på akkurat den samme banen har jeg gått. Akkurat som du kan gjøre det. Og får du nerver når du står på første tee, tenker du bare på meg. 

Magnus (85 på Old Course)