Har trua!

I utgangspunktet var det ikke planlagt at jeg skulle spille denne turneringen, men i midten av forrige uke ringte Team Norway-sjef Øyvind Rojahn og sa at han hadde et wild card til meg. Dette passet min kalender bra, og siden jeg ikke hadde noen andre turneringer på programmet i nærmeste fremtid heller, takket jeg ja til neste ukes turnering i Frankrike i samme slengen.

Nok en gang er det Bergens store sønn, Knut Børsheim, som blir min reisekamerat. Denne sesongen har jeg ikke trengt å reise alene til noen av turneringene på Challenge Tour´en, og dette hjelper naturligvis en god del på trivselen.
Når sant skal sies er det ikke så veldig stas å sitte mutters alene på et hotellrom, så når dette iblant går utover humøret kan det selvfølgelig ha en innvirkning på hvordan man spiller også.

Jeg både håper og tror at det blir en bra uke i Nord-Irland, og at vi begge klarer å produsere noen gode scorer. En liten break etter Norwegian Challenge har vært bra for meg, så nå gleder jeg meg til å spille turneringsgolf igjen. Når man går og surrer for lenge uten konkurranse kan det fort bli litt kjedelig, men når vi starter på torsdag regner jeg med at den vanlige magekriblingen er tilbake.

I forrige uke fikk jeg noen spørsmål her på bloggen som jeg av en eller annen grunn aldri svarte på, så da får jeg heller vie noen ord til dette nå!

”Tommy G” lurte på hvordan jeg fordeler treningstimene mine når jeg har turneringsfri. Dette er et godt spørsmål som ikke nødvendigvis har det samme svaret til enhver tid.

Den siste tiden har jeg tilbragt mye tid på puttinggreenen, hvor jeg har jobbet en del med det fundamentale: Oppstilling, sikte og ballstart. Dette har jeg jobbet med i hele år, og føler at det sakte men sikkert begynner å løsne. Puttene renner ikke i fra alle kanter helt enda, men kvaliteten på puttene begynner omsider å ta seg opp betraktelig.

På puttinggreenen kan jeg fort bli stående i to-tre timer av gangen, før jeg forflytter meg til wedge-området. Her går jeg som regel rundt med tre baller og eksperimenterer med ulike slag rundt greenen, mest for å holde touchen ved like. Dette er noe av det morsomste med golf i mine øyne, og hvis jeg har noen å trene med, blir det alltid tid til noen små internkonkurranser.

På driving rangen jobber jeg som regel med de samme fundamentale tingene hele tiden, og gjør så godt jeg kan for å passe på at ingenting sklir ut. I løpet av en treningsøkt prøver jeg å bruke de fleste køllene i bagen for å slå til ulike mål. Hvor lang tid jeg blir stående på rangen avhenger av hvordan det føles – om ballen oppfører seg dårlig blir jeg stående til jeg har funnet ut av det, men om jeg føler at jeg har kontroll trenger det ikke nødvendigvis å ta så lang tid.

I tillegg til timene på treningsfeltet vil man jo helst få spilt noen hull på banen også i treningsperioder, og alt dette til sammen kan iblant være ganske tidkrevende!

I et anonymt innspill var det noen som lurte på hvorfor jeg har lyst til å satse på Web.com Tour istedenfor å kjøre på for fullt i Europa.

Etter å ha kommet hele veien til Q School- finalen i fjor, er jeg enkelt og greit sugen på å prøve meg der borte igjen. Jeg elsker banene og rammen rundt arrangementene i USA, og føler at det er her jeg har spilt mest god golf i min ”unge” karriere. De to turneringene jeg fikk spille på Web.com ga utvilsomt mersmak, så det hadde vært dritgøy å få være med der på heltid. Nåløyet er selvfølgelig veldig trangt, men når jeg kom så langt som jeg gjorde i fjor, ser jeg ingen grunn til at det ikke skulle være overkommelig igjen.

Det finnes mange eksempler på spillere som velger å gå veien om Europa, som for eksempel Brooks Koepka og Peter Uihlein.
Gjennom sine management-byråer fikk disse gutta starter på Challenge Tour rett etter de var ferdig på college. I en vanlig turnering på Challenge Tour er det over 50 wild cards tilgjengelig, mens dette antallet er betydelig lavere på for eksempel Web.com Tour.

Koepka, som har gjort stor suksess på Challenge Tour og European Tour, deltok også i kvalet til PGA Tour´en i fjor høst. Han spilte faktisk andre steg på samme bane som meg, men lyktes ikke å ta seg videre til finalen. Også Uihlein har prøvd kvalet i USA flere ganger, men har ikke klart å skaffe seg spillerettigheter der.

Min oppfatning er at alle golferes store drøm er å spille på PGA Tour´en, men dit finnes det flere veier. Jeg kan bare snakke for meg selv, men i min verden er Web.com Tour en fantastisk arbeidsplass og et fint springbrett på veien. Svenskene Blixt og Lingmerth satset denne veien, og de fleste som følger med på internasjonal toppgolf har fått med seg at de har klart seg ganske ålreit. 

Om jeg skulle gå på trynet i kvalet der borte i år, får jeg forhåpentligvis fornyet tillit og nye wild cards til CT av Norges Golfforbund neste sesong. Det finnes mange veier til toppen, og enda flere som leder rett i dass.

Å spå en karriere er det ingen som har evnen til å gjøre, men om man skal ha noe som helst håp om å lykkes tror jeg det er viktig å følge sin egen magefølelse, og på denne måten tråkke opp sin egen sti.

Nå må jeg straks pakke bagen for avreise til Nord-Irland, så det får nesten holde med blogging for denne gang.

Livescore fra ukens turnering blir som vanlig å finne på www.europeantour.com , pluss at det sikkert kommer noen oppdateringer på www.twitter.com/j_mikkelsen også.
Jeg får til stadighet tyn av Børsheim om at han har et solid forsprang når det gjelder antall Twitter-followers, så jeg kunne i grunn trengt litt hjelp på den fronten!

Om ikke annet kan jeg i alle fall trøste meg med at Godset er tretten ”små” poeng foran Brann på tabellen . . . Drømmen er å kunne erte trønder-Bertheussen ved endt sesong også, men om RBK fortsetter å lure til seg poeng hvor enn de reiser, kan det fort bli tøft for Deila & Co. Men jeg har trua!

Vi hørs.
Joakim