Med -2 totalt etter de to første rundene klarte jeg cuten med et slags margin, noe jeg egentlig var godt fornøyd med som debutant i dette selskapet.  Jeg spilte veldig solid golf torsdag og fredag, og følte selv at det faktisk kunne ha vært enda bedre.

I helga skulle det vise seg å bli helt andre boller. Spilleforholdene ble betraktelig vanskeligere, og med langt svakere spill fra min side steg scoren i takt med vindstyrken. Putteren som var heit i starten av uka ble bare kaldere og kaldere utover helga, så alt i alt ble det en veldig trist avslutning på en turnering som startet lovende.

Hvorfor det gikk slik er det vanskelig å sette fingeren på. Enkelte ganger fungerer alt i denne sporten, og andre ganger er man helt ute av det. Sånn er det imidlertid for alle, så jeg tror ikke det nytter å grave seg ned altfor mye. 

I desperat søken etter noe positivt, kan jeg kanskje glede meg over det faktum at ingen ble noe fattigere av mitt helgespill.  For etter å ha gjort en bra jobb i birdieligaen de to første dagene, slapp medlemmene av min ”Birdie & Eagle Club” å betale så mye som fem øre i helga!

Fra spøk til alvor – jeg må huske at jeg tross alt greide cuten i min debut på Challenge Touren. Jeg hadde større ambisjoner enn å sprekke som en ballong etter at cuten var satt, men denne gangen var jeg rett og slett ikke bedre. Over 90 spillere måtte ”ta fri” i helga, deriblant tidligere Ryder Cup-spiller Nick Dougherty, så det kunne også vært langt verre. Å få seg noen på trynet har man bare godt av, så jeg jobber på videre og satser på å gjøre det bedre neste gang. 

Dette er et tøft yrke hvor man måles på sine prestasjoner hver eneste dag, og jeg tror det er viktig å ikke dvele for lenge ved verken gode eller dårlige prestasjoner. Når vi starter neste uke er vi tilbake på par hele gjengen, og han som vant denne uka må kanskje reise skuffet hjem etter to runder. 

I skrivende stund, søndag ettermiddag, sitter jeg i klubbhuset på Sempachersee Golf Club og venter på en shuttlebuss til flyplassen i Zürich. Jeg og Bertheussen forflytter oss til Sør-Italia allerede i dag, mens vår venn Espen Kofstad følger etter i et annet fly i morgen tidlig. 

Det som er litt spesielt med kommende ukes turnering er at den starter allerede på onsdag, så vi får bare komme oss på banen og bli kjent med forholdene mandag morgen. På tirsdag er det pro-am for de etablerte Challenge Tour-spillerne, så dette blir en lang dag på treningsfeltet for meg og trønderen. 

Planen er å tilbringe mye av min tid på puttinggreenen, både for å bli kjent med ny greenhastighet og for å jobbe med stroke og selvtillit på de kortere puttene. En del tid på driving rangen blir det nok også, da det ikke var tillatt å bruke wooder på rangen her i Sveits. Jeg er vanligvis veldig stødig fra tee, men de siste dagene har min trofaste Ping-driver levd sitt helt eget liv . . .

Selv om Credit Suisse Challenge ble en stor berg-og-dalbane, sitter jeg igjen med mye nyttig erfaring. Jeg syns det var veldig gøy å klare cutten på første forsøk, selv om dårlig spill i helga satte en liten demper på stemningen. 

Ekstra gledelig var det med uventet støtte fra et ektepar fra hjemmeklubben, som tilfeldigvis var i Luzern for å besøke sin datter. Mens både mann og kone ruslet rundt her på fredag, kom ”far i huset” alene og fulgte meg i mål på søndag. Spesielt den siste dagen var det hyggelig å få følge av noen kjente, da jeg spilte lusent og i tillegg hadde en særdeles utrivelig medspiller . . .

Nå setter vi kursen mot Italia, og jeg ser frem til blanke ark og nye muligheter.

Jeg er tilbake her på norskgolf.no neste mandag, men det vil også komme oppdateringer på www.joakimmikkelsen.com underveis!