Med steinharde greener og sterk vind i alle retninger var det veldig vanskelig å få ballen i hullet, noe selv de beste spillerne her til lands fikk erfare. Den særdeles krevende banen krevde mange slag fra de aller fleste, og selv halvgode slag kunne lett føre til alvorlig trøbbel.
Selv endte jeg hele 12 over par for turneringen, og havnet på en 20. plass til slutt. Vanligvis ville denne scoren gitt en langt svakere plassering, men The Aggie Invitational var alt annet enn vanlig turnering. Jeg syntes selv at jeg slet veldig til tider, men etter en kjapp titt på resultatlista, viste det seg at det var flere enn bare meg som hadde vanskeligheter med å temme Traditions Golf Club.

Mest oppløftende var det kanskje at jeg slo Dylan Frittelli, som for øvrig er en av de heteste kandidatene til å bli årets ”Player of the Year” på college. Frittelli mottok nylig The Byron Nelson Award, utmerkelsen jeg var nominert til, så om ikke annet kan jeg glede meg over en slags revansj. Talor Gooch fra Oklahoma State, som er ranket blant de ti beste i USA, havnet også bak meg på lista. Den mørke uka på banen hadde med andre ord noen få lyspunkter jeg kan ta med meg videre!

Allerede på onsdag bærer det videre til The Big 12 Championship, hvor det skal kåres en vinner i vår ”liga” her på college. Denne turneringen spilles på ærverdige Whispering Pines Golf Club i nærheten av Huntsville, en liten by som er mest kjent for sine mange henrettelser. The Spirit, en av verdens største amatørturneringer, holdes på samme bane, og jeg vet godt hvilke utfordringer vi har i vente. Forhåpentligvis har jeg litt mer kontroll på kula enn jeg hadde forrige uke!

Når vi er ferdig med mesterskapet i Huntsville markerer dette også slutten på årets forelesninger her på universitetet, og da er det bare final exams som gjenstår før jeg er ferdig som student for denne gang. Sluttspillet her borte fortsetter også etter at skoleåret er over, men det nærmer seg likevel slutten på mitt liv som Baylorbjørn. Friheten som venter har jeg sett frem til lenge, men jo nærmere jeg kommer, desto mer innser at jeg dette kommer til å bli veldig uvant og vemodig. Det å spille collegegolf er nesten en helt egen livsstil, så det blir en enorm forandring i hverdagen når jeg snart står der med diplomet i hånda og entrer den virkelige verden.

Forberedelsene til den nye tilværelsen har kommet veldig bra i gang, og innen jeg er ferdig her på Baylor føler jeg meg rimelig sikker på at ting vil være i orden med tanke på min proffsatsing. Jeg er så heldig at jeg har en gjeng i Drammen Golfklubb som på helt eget initiativ, har bestemt seg for at de vil hjelpe meg på ulike måter, slik at jeg kan fokusere mest på å spille golf.

Engasjementet og entusiasmen for min golfkarriere er langt større enn hva jeg hadde forventet, og det er veldig motiverende å vite at man har kompetente mennesker i ryggen, når man plutselig står der med nye utfordringer for sine føtter. Det å bli proff krever mye mer arbeid enn man tror, men takket være velvillige medhjelpere tror jeg denne overgangen vil bli en overkommelig prosess.

På onsdag får jeg vite om jeg har blitt tatt ut til årets Palmer Cup eller ikke, så da blir det også litt lettere å planlegge sesongen videre. Om det skulle vise seg at komiteen ikke har funnet meg en plass verdig, kan jeg i alle fall trøste meg med at jeg kan bli kvitt amatørstatusen en måned tidligere . . .

Jeg har i grunn ikke så mye spennende å dele denne gangen, så da er det nok like greit at jeg avslutter mine skriblerier her. Om en uke er jeg imidlertid tilbake her på norskgolf.no, så følg med videre!