Aqeel var bare fire år da Saddam Hussein angrep Kuwait i 1990. Lukker han øynene, kan han fortsatt se bilder av soldater i gatene og høre lyden av roperter og sirener. I 40 dager var familien på flukt. De tapte hus og hjem, alt de hadde.

Familien fant til slutt ly i det som på folkemunne heter «Little Norway», området rundt byen Kharian i Punjab-provinsen, et par timers kjøretur sørøst for Pakistans hovedstad Islamabad. Herfra kommer de fleste pakistanske innvandrerne til Norge.

Aqeel vokste opp i «Little Norway», fikk med seg en mastergrad i business og giftet seg i 2008. To år senere flyttet han til Norge.

Flyttet til Jevnaker

– Min kone var her allerede. Hun er andre generasjons innvandrer. Svigerfar drev en restaurant på Jevnaker, og i de fire første årene bodde vi der. Jeg lærte språket, men så lenge vi ikke hadde noe felles, slet jeg med å snakke med nordmenn.

– Integrering er mer enn å snakke norsk, understreker Aqeel.

– Det handler også om kulturell forståelse. Respektere norske verdier, forstå norsk natur. Jeg ble veldig sliten av alle de sosiale kodene som jeg ikke klarte å løse.

En kort tid flyttet han hjem til Pakistan alene. Da han kom tilbake i 2015, ble de enige om å flytte nærmere Oslo. De hadde venner på østkanten, og landet i Hakadal. På jakt etter en jobb som regnskapsfører dro han innom Aas Gård og Hakadal GK.

Det ble starten på et lykkelig liv i Norge.

På golfklubben traff han Derek Scrowther. «Hvorfor søker du jobb? Hva vil du gjøre i livet?» spurte den tidligere proen. «Jeg vil hjelpe folk, utgjøre en forskjell,» svarte Aqeel og så sitt nye bekjentskap i øynene. «Da har du kommet til rett sted,» sa Derek.

Bonden Nils Thomas Fearnley inviterte han hjem til familien på gården.

– Etter seks år i Norge ble jeg for første gang invitert hjem til noen. Jeg ble møtt med vennlighet, tillit, og følte meg for første gang verdifull, forteller Aqeel.

Som eneste innvandrer tok han VTG-kurs på Hakadal. Samme år etablerte han Inkludering Norge, en frivillig organisasjon for å integrere flere innvandrere. Og golf ble raskt ett av tiltakene.

Mange hjelpere underveis

– Kommuner, banker, stiftelser, forbund, golfklubber og enkeltpersoner. Det er mange som har støttet opp og hjulpet meg på vei, forklarer han.

I 2018 startet han på trenerløypa. I dag holder han selv golfkurs flere steder i Norge, driver teater, kafé og egne events. Alt med golfen som tema og virkemiddel.

Så langt har hundrevis av innvandrere funnet sin vei til nordmannen gjennom Aqeel Shafqats prosjekter, og flere skal det bli.

– Alle våre tiltak har som mål å integrere innvandrere i det norske samfunnet. Og jeg leter alltid etter vinn-vinn-situasjoner, der alle parter kan ha noe igjen for det.

Det var Nils Thomas Fearnley som lærte Aqeel om «vinn-vinn».

– Jeg hadde aldri hørt om det. «Vinn-vinn» er norsk. Hjemme i Pakistan hadde jeg lært at du vinner når andre taper. I pakistansk kultur skal du helst vise at du er bedre enn andre. Den norske kulturen er forankret i likhet og ærlighet, det er en stor forskjell.

Når Aqeel brenner for golf, er det med ydmykhet og overbevisning. Alt han har lært om sporten, har han lært i Norge. Og det meste han har lært om norsk kultur, har han lært på banen.

– For nordmenn er det viktig å forstå at innvandrere kommer til Norge for å jobbe. De skal tjene penger, bygge hus, forsørge familien. Så fritid er ikke viktig. Og det må i hvert fall ikke ta lang tid.

– Men innvandrere må forstå at de må bruke mer tid sammen med nordmenn for å bli inkludert. Og da er få steder bedre egnet enn golfbanen. Golf er for alle, understreker Aqeel.

Må forvente rasisme

Men møtet med det fremmede er naturligvis en utfordring også for nordmenn. Når jeg spør Aqeel om han har opplevd rasisme, nikker han på hodet.

– Selvsagt, svarer han.

– Flere ganger har jeg opplevd at folk nesten får sjokk når jeg dukker opp på første tee. På de første ni hullene snakker de kanskje ikke til meg. Og når jeg spør om noe, svarer de ikke meg, men kanskje en annen.

– Hva tenker du da?

– Som innvandrer kan jeg ikke forvente å komme til et rasismefritt land. Jeg er mer opptatt av å takle fremmedfrykten. Det løser ingenting å dra rasismekortet eller påta seg offerrollen, svarer Aqeel Shafqat.

– Når jeg opplever slikt på golfbanen, tenker jeg at «her har vi en typisk norsk, introvert mann. Han har vokst opp i et kaldt land og er ikke vant til sånne som meg.» Så jeg gir han litt tid. Jeg viser at jeg kjenner den norske kulturen. Etter fire, fem eller ni hull glir alltid praten lettere.