(Utdrag fra «Profilen» i Norsk Golf #7 2013)

 

. . .

 

Vi møter Marianne hjemme i Sarpsborg, hvor hun og kjæresten Richard Green nettopp har tatt forholdet til et nytt steg og kjøpt deres første bolig sammen. En ensom stålampe borte i hjørnet står for belysningen av den store stua, som fortsatt venter på å bli både pusset opp og møblert. Richard går inn og ut for å lempe fra seg noen pappesker fra bilen. Vi sitter og prater sammen på noen litt utdaterte kjøkkenbenkeplater som snart skal rives opp. Fra kjøkkenet ser hun ut vinduet som peker mot fairwayen på hull 2 på Skjeberg Golfklubb.

 

Det var her Mariannes golfreise startet for 23 år siden.

 

– Det kommer til å bli mange klager over gresskvaliteten fra 70 til 110 meter på dette hullet her!, ler hun.

Det er godt å være hjemme igjen. I løpet av den hektiske sesongen er det bare et fåtall uker hun får vært hjemme. Den siste tiden har dagene gått til oppussing, avbrutt av hennes egen sponsorturnering Mariannes Invitational på hjemmebanen Moss & Rygge GK, før turen går videre til Kina, Australia og Dubai. Hjemmekjære Marianne sier hun begynner å bli ”møkk lei” reisingen nå som sesongen nærmer seg slutten.

 

Hun har igjen etablert seg som en av tourens mest stabile spillere. Til tross for seieren i Sør-Afrika tidligere i år (turneringen ble kortet ned til 18 hull), føler hun det fortsatt har til gode å løsne ordentlig etter skaden. Den ene uken sitter de lange slagene som et skudd, mens putteren er iskald. Neste uke er det plutselig omvendt.

– Jeg har slitt fryktelig med puttingen i år. Det er ikke teknikken som er problemet. Jeg har vært ekstremt nervøs og usikker på greenene. Jeg jobber mye med mentaltrener for å fikse det. Forhåpentligvis løsner det snart.

 

Slik var det ikke før. Marianne sier hun fortsatt sliter med den passive tankegangen hun fikk mens hun konkurrerte i USA. Noen ganger resulterer det i angstanfall hvor hun nesten ikke klarer å holde i golfkøllen.

– Det er vanskelig å forklare, men den følelsen jeg kanskje hadde mest der borte var at jeg ikke var bra nok. Den tanken var dessverre noe jeg hadde med i bagasjen tilbake hit. Jeg sliter med noe av de samme tankene den dag i dag.

 

– Det høres jo veldig alvorlig ut for en som lever av å konkurrere? 

– Jeg har jobbet veldig mye med å få det bort, og jeg har vel egentlig blitt kvitt det. Men av og til blusser det opp igjen. Som i andrerunden av Evian. Hendene skalv så mye at jeg ikke kunne sette putterhodet inntil ballen, fordi jeg var redd jeg skulle treffe ballen. Jeg får sånne angstanfall noen ganger. Det hadde jeg aldri før jeg reiste til USA.

 

– Hva var grunnen til at du mistrivdes så i USA?

– Da jeg kvalifiserte meg var jeg kjæreste med han som gikk caddie for meg, men mellom da jeg kvalet og flyttet over til USA gjorde vi det slutt. Det endte med at jeg reiste alene, og fra jeg kom dit ønsket jeg bare å reise hjem.

 

I ettertid har Marianne funnet ut at hun ikke klarer å prestere i turnering, dersom hun ikke trives utenfor golfbanen.

– Jeg var veldig ensom og savnet bare livet her hjemme. Jeg ville helst ikke dra ut av leiligheten. Det tok ekstremt mye energi, og det har sittet igjen lenge.

 

Hun bruker litt tid på å tenke seg om når vi spør henne hva som har forårsaket angstanfallene og den passive tankegangen hun tilegnet seg mens hun bodde i USA.

– Nivået var høyere, men det var først og fremst internt press jeg satte på meg selv. Det var ikke nødvendigvis nivået jeg var redd for. Jeg var redd for å ikke passe inn. Jeg var vant til en tilbakelent livsstil på en tour jeg følte jeg ”styrte sjappa” litt. Plutselig var jeg et sted jeg følte meg som en liten maur.

 

Marianne sier hun fikk noe av den samme følelsen da hun omsider returnerte til europatouren, et halvannet år etter hun spilte der sist.

– Fra å kjenne alle, kjente jeg plutselig nesten ingen der. Det hadde kommet to nye kull fra Q-school, og mange nye spillere. Men det gikk seg ganske fort tilbake. Jeg trives helt klart best i Europa.

 

. . .

 

Les resten av intervjuet med Marianne Skarpnord i Norsk Golf #7 som kommer denne uken. Hun forteller blant annet om forholdet til sin 15 år eldre kjæreste Richard Green, ryggskaden hun trodde skulle ødelegge karrieren, det mislykkede USA-oppholdet, angstanfallene ute på banen, og om å leve i skyggen av Tutta.