Bedre zen enn aldri

For de aller fleste vil 12. mars 2020 huskes som datoen da samfunnet stengte ned. For Thomas Dybdahl ville imidlertid skjebnens ironi ha det til at dette også skulle bli lanseringsdatoen for hans niende studioalbum, «Fever».

Det som egentlig skulle ha vært en sommer fylt med konserter for å gi platen et liv, måtte i stedet vike plass for hjemmekontortilværelsen. I noen yrker har den omstillingen vært lettere enn andre, og å være artist er definitivt ikke blant dem. Spesielt for en rastløs sjel som Thomas, som hadde sin forrige spillejobb hjemme i Stavanger i november. Sist gang han spilte med et band, var i januar i fjor.

– Det begynner å røyne på litt nå, kjenner jeg, smiler Thomas oppgitt og løfter litt på truckercapen for å dra luggen bakover.

– Til å begynne med da alt ble avlyst, var det to uker med pyjamas og Tiger Woods-spillet på Playstation. De første månedene uten reising var egentlig ganske digg, men akkurat nå føles det bare helt krise.

(Artikkelen fortsetter under)

Det er snart 20 år siden Thomas meldte sin ankomst med solodebuten «…that great October sound», som ble en umiddelbar braksuksess. Den lavmælte Sandnes-artisten med den silkemyke og følsomme stemmen har blitt beskrevet som «et musikalsk vidunderbarn» av anmeldere, og hans forlokkende toner har blant annet høstet to spellemannspriser, enda en spellemann med supergruppa The National Bank og en Amanda-pris.

Med «Fever» har han nok en gang demonstrert evnen sin til å fornye seg, og det soul- og funk-inspirerte albumet har igjen høstet strålende anmeldelser. Siden det ikke ble noe av fjorårets konsertsommer, har han i mellomtiden fortsatt å utvide albumet, og nylig lanserte han en extended-versjon av Fever med seks nye låter. Tanken var å gi ut albumet på et tidspunkt hvor han kunne dra ut og spille igjen, men heller ikke denne versjonen av albumet ser ut til å få et større live-publikum med det første. 

Nå føles det hele litt som «groundhog day».

– Det er en veldig stor omveltning i forhold til hva jeg er vant til. Det har vært et berg-og-dalbane-år, slik det sikkert har vært for de fleste. Nå drømmer jeg bare om å sitte på et fly igjen, sier Thomas og gløtter småbekymret ut vinduet fra klubbhuskafeen til Stavanger Golfklubb på furutrærne som ser ut som om de skal knekke i to hvert øyeblikk.

Vi møter ham for å spille ni hull på hjemmebanen hans – i 20 sekundmeter nordavind. Ikledd avslappede jeans, en sort allværsjakke og et rutete skjerf knyttet tett rundt halsen er han klar for årets andre golfrunde. Og den første for oss østlendinger som ikke er velsignet med fullt så tidlig sesongstart.

Til tross for en arbeidshverdag som er blitt snudd på hodet, har Thomas ikke noe problem med å fylle opp dagene med ulike prosjekter. Heller tvert imot – og det er ikke bare kalenderen som fyller seg fort opp. 

I korona-året har golf vist seg å være akkurat den tilflukten topplokket hans har lengtet etter.

– Det er jo i hodet mitt jeg lager musikk. Jeg går og tenker musikk og melodier nesten hele tiden. Jeg kan bli hekta på en melodi og gå å nynne på den i ukesvis for å finne ut hva som er den beste versjonen av den. Det blir rett og slett veldig mye mas i hodet. Golfen gjør at jeg får en ferie fra akkurat det. 

– Det er så sinnsykt nice.

(Artikkelen fortsetter under)

Meditasjon

Thomas ble introdusert til golf under en familieferie på Filippinene for ti år siden. Det er en klassisk kjærlighetshistorie om hvordan man blir bitt av golfbasillen: han spilte ni hull med broren, der ett godt treff på et par 3-hull og en senket langputt for birdie var alt som skulle til.

Etter det sier han det gikk fem år før den neste kom, men Thomas hadde fått en tilstrekkelig dose. Han skaffet seg et golfsett og fikk med seg fire av sine nærmeste kompiser og begynte å spille. Siden da har han klart å komme seg ned til 14,5 i handicap, men han er rask med å understreke at det handicapet ikke er reelt. Han legger «skylda» på omleggingen til det nye handicapsystemet.

– Mitt egentlige handicap er nok heller nærmere 21. 

– For min del har golf vært som meditasjon. Når man spiller, er man totalt oppslukt av å treffe den teite ballen, og det er så deilig at man gjør det samtidig som man går ute i grønne omgivelser. Det er akkurat som om det tømmer hodet for alle andre tanker. Det er nesten som en zen-opplevelse.

Han sier alle i kompisgjengen «stinker», men det gjør ikke noe. De stinker i hvert fall sammen. 

– Vi prøver å dra på en tur sammen hvert år, og det jo livet selv. Jeg kan ikke tenke meg mye som slår golfturene våre til Spania med øl, gjerne to runder om dagen hvor man blir dritsliten, og så grilling etterpå. Det er dritkjekt, rett og slett.

Thomas sier det er overraskende mange i musikkmiljøet som spiller golf. De han kjenner til, liker golf av akkurat samme grunn som ham selv.

– Golf krever så mye konsentrasjon, og når runden er over, innser man plutselig at man ikke har tenkt på musikk på flere timer. Som faktisk er veldig deilig, i og med at mye av det man jobber med, foregår her oppe, sier Thomas og peker opp på de mørke lokkene.

– Har du blitt interessert i golf utenom å spille selv også?

– Ja, jeg vil si jeg er ganske interessert. Jeg ser mye på Golftv. Det er dødskjekt med Hovland og Ventura. Det at vi har noen som er så jævla gode, gjør at jeg ser mye på det. Jeg følger alltid med på søndagene, og hvis det er en stor turnering, samles vi fire som begynte å spille sammen, for å drikke øl og se golf.

Han er likevel var på ikke å bli for oppslukt i sporten. Det gjør at han kan holde en viss distanse og fortsatt evner å se humoren i ting

– Golf er interessant som en studie av folk. Det er en veldig avslørende sport. Det er litt løye å se hvor sinnsykt obsessed spesielt noen mannfolk blir. De kommer med masse unnskyldninger når det går til helvete, og det er ganske gøy å se noen bruke så sinnssykt mye penger på utstyr når det er helt åpenbart at denne personen aldri kommer til å bli flink i golf, samme hvor mye de investerer i det! Men så kommer det blikket når de får til et bra slag. De klarer på en eller annen måte å lure seg selv til å tenke at «nå skjer det».

– Man kan ikke ta golf så seriøst at man ikke klarer å se humoren i det, for det er jo en jævla frustrerende sport også!

(Artikkelen fortsetter under)

Stiv fasade

Selv er Thomas langt fra å være noen utstyrsjunkie. Pencil-bagen hans består utelukkende av gammelt assortert arvegods: en seks år gammel TaylorMade Aeroburner-driver uten headcover og R9-jernkøller, samt en Ghost-putter der nesten all hvitmalingen har flasset av. 

Nesten like old-school som mobiltelefonen hans – en gammel Nokia med gammeldags T9-tastatur og sort-hvitt-skjerm. Ingen apper. Ingen internett. Bare SMS og telefon. Det har gitt ham roen i hodet han trenger til å kunne gjøre jobben sin enda mer effektivt.

– Jeg har egentlig et Mizuno-jernsett som jeg liker litt bedre. Men det har jeg mistet så mange køller av, skyter plutselig Thomas inn.

Selv en stillferdig og rolig fyr som ham, klarer nemlig heller ikke å unngå å la seg overmanne av golfens evige frustrasjoner til tider.

– Mistet?

– Ja, eller egentlig brukket.

– I sinne eller uhell?

– Begge deler. Jeg fikk en premie en gang av gutta i Spania fordi jeg heiv kølla lenger enn jeg slo ballen på et av hullene. Jeg kan bli megaforbannet på golfbanen.

Men ikke så forbannet at han gidder å bruke penger på protimer. Eller rettere sagt: tid. Selv om han har spilt golf i ti år nå, er Thomas en god representant for den nye typen golfere som har strømmet til Golf-Norge de siste året etter at korona-pandemien brøt ut: Yngre voksne som ikke er så opphengt i etikette, regler og konservative kleskoder, og der scoren på scorekortet kommer i andre rekke bak opplevelsen man har på banen sammen med kompisene sine. Og gjerne med en øl i hånda.

(Artikkelen fortsetter under)

 – Jeg har tatt protime én gang, og det gjorde meg redd for å ta enda flere. Den ene siden av meg har lyst til å bli bedre, men samtidig vet jeg at da ryker hele sesongen. Da er det bedre å spille dårlig og kose seg med det man har enn å måtte bygge opp alle delene av svingen på nytt igjen.

– Jeg skulle gjerne ofret 30 prosent lengde for å kunne få litt mer stabilt balltreff, men den tiden har jeg ikke. Jeg har ikke råd til at golfen skal gå utover skrivingen og musikken. Da kan jeg heller vente til jeg blir pensjonist. I mellomtiden får jeg spille baner med litt «fluffy» fairwayer hvor ballen ligger pent pegget opp i gresset, sier han og illustrerer et balltreff med hendene.

– Den svingen noen av de unge talentene på klubben her har, er helt crazy. Man vet jo at man aldri kan få den svingen som de ungene som begynte å spille da de var barn, men det lever jeg fint med. 

Thomas sier han først og fremst fokuserer på å holde svingen så enkel som mulig og ikke la seg forstyrre av altfor mange svingtanker på én og samme gang.

– Ofte bestemmes svingtankene av noe så enkelt som hvordan ryggen føles. Man må tilpasse seg hele tiden. Svingen er aldri lik fra dag til dag. Det er egentlig ganske fascinerende. 

– Siden du liker å betrakte golfen delvis på distanse: er det noe i sporten du ville forandret, dersom du hadde hatt mulighet til å røske ordentlig opp?

– Jeg savner kanskje en grunnleggende følelse av gjestfrihet. En følelse av å være virkelig velkommen. For meg har det vært den største barrieren. Jeg hadde likt hvis alt bare ble litt «laxere».

Thomas understreker at han ikke ønsker å snakke ned dem som jobber i klubbene. Han sier de fleste han har møtt som jobber på golfklubber, er veldig hyggelige. Han sier det heller er noe med fasaden som han ikke helt klarer å sette fingeren på, noe som sannsynligvis gir gjenklang hos ganske mange andre nybegynnere.

– Man får nesten litt sånn «gated community»-vibber noen ganger. Golf er liksom noe du skal ha gjort deg fortjent til. Man må gjennom en sinnssyk test bare for å komme seg ut på banen, og når man er nybegynner, går man bare og føler at man gjør masse feil hele tiden, at man ikke spiller fort nok, og man tenker på alle reglene som ikke må brytes.

– De kjekkeste rundene jeg har hatt med golf, har vært med en cart og en sekspakning øl i isboksen, og gjerne en sigar. Det er sånn golf jeg liker. Og skal man være helt ærlig, er det jo på det nivået folk flest spiller på, smiler han lurt.

– Har golf bekreftet eller motbevist de fordommene du hadde før du begynte?

– Det er egentlig begge deler. Jeg har spilt en del i USA når jeg har vært ute på turné. Der er det ekstremt i begge ender av skalaen. I den ene enden er det en avslappet far-og-sønn-sport hvor de bare koser seg ute på golfbanen. I det andre ytterpunktet er det en veldig rikmannssport hvor det virker som om halvparten av medlemmene har «the third» i etternavnet sitt.

Han forteller også om en gang da han skulle spille i Frankrike i forbindelse med en Europa-turné.

– Det var helt forferdelig, forteller Thomas. Med ekstra trykk på forferdelig.

– Det var en helt sinnssykt uvelkommen følelse. Det gadd jeg faktisk ikke, så vi bare stakk. Vi er heldigvis langt unna det i Norge. Men det er jo en gammel sport, med mye gamle folk. Jeg tror vi har godt av nye og yngre folk inn som overtar banene og klubbene, og det virker heldigvis også gradvis som er i ferd med å skje. 

(Artikkelen fortsetter under)

Viktigheten av vennskap

Uten mulighet til å reise rundt i Norge for å spille musikken sin tilbringer Thomas nå mesteparten av tiden i studioet sitt på østsiden av Stavanger sentrum i et lokale i det gamle arbeiderklassestrøket. Det sjarmerende studioet ser mer ut som en leilighet fra slutten av 1960-tallet enn et musikkstudio, og akkurat som på golfbanen er han også her omgitt av gode venner som dyrker den samme lidenskapen som ham. Det sosiale aspektet er noe av det han liker best med å lage musikk. Slik har det ikke alltid vært. 

– De første ti årene av karrieren min jobbet jeg nesten kun alene, og jeg elsket det. Jeg elsket å sitte til langt på natt og bare jobbe. Men så var det akkurat som det sa helt stopp. Jeg fikk plutselig helt aversjon mot å jobbe alene. Selv hvis jeg ble sittende alene å jobbe i 30 minutter, var det nesten så jeg kjente en lett depresjon komme. Derfor har jeg blitt tiltrukket av litt andre typer miljøer med flere folk de seneste årene. Det er viktig å omgi deg med de tingene som gir deg inspirasjon.

Thomas tror den erkjennelsen er en naturlig del av å bli eldre.

– Man kjenner jo at andre folk har en evne til å dra nye ting ut av deg, og du drar nye ting ut av dem. Det hjelper meg å se ting på en annen måte.

Musikkbransjen har endret seg mye i løpet av de 20 årene siden «…that great October sound», og Thomas, som nå har rukket å bli 42 år gammel, har sett utallige artister komme og gå i norsk popbransje i den perioden. Piratkopiering, digital nedlasting og strømmetjenester som Spotify, har både utfordret og endret livsvilkårene til musikere, og det har også endret hvordan Thomas gir ut musikk.

Strømming gjør at han nå lager sanger enkeltvis når han har tid og inspirasjon, og han kan gi ut låtene enkeltstående dersom de ikke er en del av et større album-bilde.

Han vil imidlertid ikke høre noe om «albumdøden» som til stadighet blir spådd av ulike dommedagsprofeter i mediene.

– Det er veldig prematurt å si det. Det føles som om folk har sagt det i 100 år. Det er så lett å komme med bastante konklusjoner basert på hva som er trenden og hva de unge gjør. Men min 13 år gamle sønn, som er en massiv hip-hop-fan, hører veldig mye enkeltlåter, men de sporer ham ofte inn på albumene som disse låtene hører til. Jeg tror strømming bare er en annen portal inn til albumene. 

Han legger ikke skjul på at han selv har vært inne på tanken «er det vits i å lage album lenger?». Nå er tilnærmingen heller at han fokuserer på friheten det gir å kunne gjøre begge deler.

– Jeg velger heller å se på det som noe positivt. Det må vel være rom for begge deler, er det ikke?