Med hyggelige medspillere og min far som caddie alle dager, ble turneringen på Losby akkurat som forventet. På tross av regnvær, gjentatte spilleavbrudd og mange tidlige starttider, synes jeg at Norges Golfforbund og European Challenge Tour gjorde en kjempejobb med rammen rundt turneringen. Som alltid var arrangementet prikkfritt fra Losby sin side også, så det er med andre ord bare å ta av seg hatten for alle som gjorde denne turneringen mulig!

Selv var jeg så heldig at jeg fikk spille med Espen Kofstad de to første rundene, og med Anders Engell på finalerunden, så i så måte var det jo ”Norwegian Challenge” i begrepets rette forstand. At Anders var med og yppet seg i toppen halvveis i turneringen syntes jeg var ekstra moro, og det viser bare at det er mulig å hevde seg godt om man bare får ting til å klaffe.

Etter fire under par i øsende regnvær den første runden, var jeg med og kjempet ganske høyt oppe en periode selv. Da spillet ble gjenopptatt etter regnavbruddet på fredag, fikk den andre startpuljen spille 36 hull i strålende forhold, så sånn sett hadde vi kanskje ikke så flaks med trekningen innledningsvis.
Dette er imidlertid en del av gamet når man driver med utendørssport, og andre ganger er man i den rette pulja med flyten på sin side.

Det ble til slutt -6 for turneringen og en delt 37.plass for meg, og spillemessig var jeg egentlig ganske godt fornøyd. Jeg hadde mange muligheter til å komme meg en del lavere, men det ble etter hvert en del fine putter som lurte seg utenfor. Selv om jeg fremdeles er langt unna der jeg bør være på denne delen av spillet, tar jeg med meg alt det positive og håper selvfølgelig å bygge videre på det.

En ting jeg savnet litt på Losby, var tilskuere. Selv om det ikke kryr av ”verdensprofiler” på Challenge Tour´en, var dette fremdeles den største golfturneringen som spilles på norsk jord, med mange fantastiske golfspillere i startfeltet. Hvorfor publikumsoppmerksomheten uteble har jeg ikke noe godt svar på, men kanskje må man kline til med noen kreative PR-stunt for å skape mer blest rundt arrangementet?

Jeg nekter å tro at det ikke er ”noen” som har lyst til å se på golf i Norge, så spørsmålet er hva man kan gjøre for å selge dette til flere golfspillere, og på denne måten skape litt trykk rundt turneringsuka.

Jeg så et par ivrige juniorer som tasset rundt på Losby i timevis for kanskje å lære seg noen nye triks. All honnør til de få jeg så, men ideelt sett skulle det ha krydd av smårollinger med store øyne på sidelinjen i Norwegian Challenge. Dette fraværet skyldes kanskje mangel på interesse fra juniorene selv, men i andre land har jeg samtidig sett flere eksempler på klubbtrenere som tar med seg spillerne sine på ”utflukt.”

De aller fleste ville nok uansett sett på dette som en morsom opplevelse, og for de som allerede innehar motivasjonen til å satse hardt på golf, vil det nok bare inspirere og motivere ytterligere. I fremtiden håper jeg derfor at flere foreldre og trenere drar med seg seg de yngre og tar turen til de få internasjonale turneringene vi har på norsk jord. Dette vil både spillerne, arrangørene, og de unge talentene få mye glede av!

Etter turneringen var ferdig på søndag, dro jeg rett Marienlyst med forventninger om at Strømsgodset skulle spille ball i hatt med trønderne. De innfridde forventingene og vel så det, og var til tider i en egen klasse på Gamle Gress. Det er imidlertid bare målene som teller, og etter ett ubegripelig sjansesløseri måtte alle med blått hjerte gå fra Marienlyst med 2-2 og en bitter smak i munnen . . .Sånn er idretten!

Uansett, før jeg legger ned pennen for denne gang, vil jeg få takke alle som dukket opp på Losby og hjalp til på en eller annen måte! Gode venner og klubbkamerater som tar seg tid til å komme og se på meg, setter jeg selvfølgelig veldig stor pris på. Mest imponerende var nok en ikke navngitt kamerat som sto parat ved første tee klokken 07.30 søndag morgen, etter å ha avsluttet nattens festligheter kun et par timer tidligere.

Jeg må heller ikke glemme å takke Roger Hagen ved Albjerk Bil i Drammen, som har vært med og hjulpet til ved flere anledninger.

Dette ble mye takking, men Norges mest utslitte mann på søndag var nok faren min. Å drasse rundt på en tung bag og høre på mine ukvemsord er en svært utakknemlig jobb, så jeg takker og bukker for at han alltid gidder å stille opp!

Nå får det holde, vi hørs!