Hovlands seiershåp levde til den aller siste putten

Det ble en lang natt. Og for en natt det ble. Om du gikk å la deg da regnværet satte en midlertidig stopper for videre spill på Oakmont søndag kveld, gikk du glipp av kanskje tidenes drama i U.S. Open-sammenheng – og det sier ikke så rent lite.

Det var rett og slett uvirkelig det som utspant seg på Oakmont over de 18 siste hullene i den 125. utgaven av majorturneringen. For å ta de tørre fakta før den våte festen skal forklares: Til slutt sto J.J. Spaun igjen som vinner, og Viktor Hovland ble nummer 3.

Så bør du trekke pusten og lese videre.

Det uforklarlige

Da regntunge skyer rullet inn over Oakmont og hornet stoppet spillet tidligere på kvelden, var det få som trodde at J.J. Spaun skulle bli den endelige mesteren. Amerikaneren, som aldri før hadde vunnet en major, var fem over par etter de første seks hullene. 

– Selv om ting gikk dårlig, så prøvde jeg fortsatt å være fullt til stede i hvert slag. Jeg forsøkte bare å fortsette å grave dypt. Jeg har gjort det hele livet, sa Spaun på etterpå – i et forsøk på å forklare det som virket uforklarlig. 

For da regnet ga seg og spillet endelig kom i gang igjen nærmere midnatt norsk tid, var Spaun ikke til å kjenne igjen. Det var heller ikke banen, slik vi lærte å kjenne den over fire tøffe dager i Pennsylvania. 

Og da selv gutta i lederballen, først Adam Scott og deretter Sam Burns, mistet ansiktet – åpnet turneringen seg som himmelen over Oakmont. 

Hovlands fight

Viktor Hovland hadde startet dagen tre slag bak toppen av ledertavla, og i jakten på sin første majortriumf gikk det aldri på skinner for det norske håpet. Med fire bogeyer og en enslig birdie på front ville det normalt vært dagen da 27-åringen sakte, men sikkert spilte seg ut av seierskampen.

Men ikke her. Ikke på «beistet» Oakmont. 

For én etter én rotet stjernene seg bort. Og da nordmannen stabiliserte spillet og gjorde fem strake par på back, var han plutselig bare ett slag bak. 

En bogey på hull 15 endret ikke på det. Og da Hovland tryllet i en birdie på 17 og fant greenen på 18, var det fortsatt håp om å ta det til omspill på +1 totalt – en score som Robert McIntyre allerede satt tørr med i klubbhuset.

Fra 70 fot – over 23 meter – ga Hovland drømmen en sjanse. Men det gode forsøket gled forbi hullet. Og i stedet avsluttet Spaun en ellevill natt ved å rulle i sitt forsøk fra omtrent samme sted.

Så aldri på tavlen

To putter hadde holdt for amerikaneren. 

– Jeg så aldri på ledertavla, fortalte Spaun etter triumfen. – Jeg visste ikke om jeg hadde to slags ledelse. Jeg ville ikke gjøre noe dumt i et forsøk på å unngå en 3-putt eller noe sånt.

Da døtrene hans kom løpende til, sto han allerede med tårer i øynene. Etter de første gratulasjonene fra medspiller Hovland, ble det mange våte klemmer i regnværet.

– Det er helt utrolig. Jeg har ikke ord for å beskrive øyeblikket, sa Spaun, og gledet seg over at jentene hans fikk se han som vinner. 

– Datteren min spør meg alltid. Hver gang pappa skal spille golf, så sier hun: «Vant du i dag?» Noen ganger sier jeg: «Ja, det gjorde jeg.» Da sier hun: «Hvor er overraskelsen min?» I dag fikk hun se det selv. Hun trengte ikke spørre meg.

Her er resultatene