Du har talent og iver, men det viktigste du har er gleden

NB! Dette innlegget er en kommentar. Meningene er artikkelforfatterens egne.

– Helt ærlig, jeg finner ikke ord, sa han og smilte. – Det her er så mye mer enn jeg hadde forventet. Helt uvirkelig egentlig. Ja, det fremstår som en drøm.

Kristoffer Reitan ristet på hodet der han sto med stjernereporter Amanda Balionis på Quail Hollows 18. green. Solen var vei ned. Pokalen og blomstene på vei opp. 

28-åringen fra Oslo Golfklubb hadde nettopp blitt den andre nordmannen etter Viktor Hovland til å vinne på PGA Tour. I premiepotten lå 3,6 millioner dollar, rundt 35 millioner kroner. Der lå kortet til to nye år på touren, invitasjoner til alle major- og signaturturneringer, 700 poeng i FedEx-cupen, og et stort hopp på verdensrankingen – forbi nevnte Hovland.

Det var uvirkelig. Men det var ingen drøm. 

Som trofast leser av Norsk Golf vil du være kjent med Reitans eventyrlige og usannsynlige reise. Søndag måtte han igjen fortelle om den tunge tiden. For bare fire år siden var han nær å gi opp proffgolfen og satse på YouTube. Gleden var borte. Og det samme var den silkemyke svingen som fra tidlig junioralder hadde gjort Reitan til Norges største golfhåp.

– Jeg måtte ta et steg tilbake og trente ikke golf. Jeg tok bare fram køllene for å spille litt med kompiser, forklarte Reitan igjen.

– Det hjalp meg å finne tilbake til svingen min. Det hjalp meg å finne min egen identitet. Det hjalp meg å gjenoppdage gleden. Og jeg prøver å minne meg selv på det hver eneste dag.

Glem pengene, glem poengene. Størst verdi i livet har det som blir mer når vi deler det med andre, som vennskap og glede. Du kan ha talent og treningsiver i bøtter og spann. Men vil du lære noe av Reitans reise – som spiller, trener eller foresatt – er det viktigheten av å ta vare på gleden, den indre flammen, og fjerne det som prøve å slukke den.

Etter åtte måneders pause var det en positiv, jordnær og selvbevisst Reitan som ga drømmen en ny sjanse. Og derfra har det gått fort. Fra tredje nivå i Europa tok han steget til Challenge Tour. Dørene åpnet seg for alvor med seieren i Rolex Grand Final i 2024 og nye triumfer i Belgia og Sør-Afrika på DP World Tour i fjor.

Den eventyrlige og usannsynlige reisen har bare fortsatt i USA. Og plutselig er marginene på nordmannens side.

I Cadillac Championship for en uke siden kom han med i feltet som sistemann, etter at Jake Knapp trakk seg med en tommelskade. Sjansen for å komme med i turneringen var faktisk så liten at caddie Tim Poyser fløy hjem til Skottland, og måtte skynde seg tilbake med første tilgjengelige fly – og det utrolige skjedde igjen.

En dobbeltbogey på turneringens aller siste hull så ut til å ødelegge sjansene for spill i Truist Championship. Men i de kryptiske beregningene som avgjør hvem som får delta i signaturturneringer, falt brikkene på riktig plass med en bogey fra Alex Smalley. Like plutselig var Reitan inne som sistemann også på Quail Hollow.

– For meg gir det egentlig ingen mening. Jeg burde jo ikke bli belønnet for å ha hatt et dårlig hull, men jeg tar den muligheten, sa nordmannen lørdag. 

Et døgn senere sto han der. I virkeligheten. Med pokalen og smilet, Balionis og blomstene. Et comeback blir ikke så mye vakrere enn det.