På torsdag slo jeg ballen som en maskin og fikk i noen viktige putter, og signerte til slutt for 65 slag, fem under par. Den ene bogeyen jeg gjorde kom på hull 15, et par-3-hull på bare 120 meter, hvor ballen landet ved pinnen og fikk en brutal sprett over greenen.

På det neste hullet traff jeg pinnen fra litt over 100 meter, og istedenfor at kula lurte seg i eller la seg til ”tap-in,” fikk jeg en mellomlang putt for birdie som barberte hullkanten.

I tøffe forhold på en vanskelig bane var imidlertid fem under godt nok til å ligge på en fin andreplass. Alt lå med andre ord til rette for en kjempefin uke på Challenge Tour´en.

Et godt stykke ut i andre runde hang jeg fremdeles med i toppen, men noen klønete bogeyer på slutten skjøv meg ned til en 17.plass før helgen.

Etter 11 hull på tredjerunden hadde jeg spilt meg tilbake opp i toppen, og lå en liten periode på delt tredjeplass. Jeg spilte praktgolf og hadde flere birdies og videre listeklatring i tankene. Slik ble det mildt sagt ikke.

På hull 12 kom ukas første dårlige slag med driveren, og etter et lite sprett i roughen forsvant min Titleist et godt stykke inn i de tjukke buskene som beskyttet fairwayene på Blue Green Golf. Ballen var sporløst forsvunnet, og dette skulle vise seg å bli starten på min horrible kollaps.

Den provisoriske lå i fairwaykanten, og jeg gikk for en pinne som sto vanskelig plassert helt i greenens hjørne. Slaget så lenge bra ut, men til slutt landet den i en steinhard ondulering på fringen, og forsvant dermed inn i et nytt buskas. Her måtte jeg dømme ballen uspillbar, og en chip og et par putter senere kunne jeg til slutt gå videre med en koselig åtter på scorekortet.

Hva som skjedde etter det, skulle jeg gjerne hatt en god forklaring på. Inntil hull 12 på tredjerunden hadde jeg spilt så stabil golf at det nesten var kjedelig, så man kan vel si at jeg ble litt satt ut. De neste seks hullene ble jeg nesten bare en tilskuer til mitt eget forfall, og det var i grunn en ganske ydmykende opplevelse. Lost balls, vannhindre og uspillbare baller blir det sjelden noen god score av, og alt dette fikk jeg altså servert samtidig i et eneste stort mageslag.

Jeg var ikke så veldig høy i hatten da jeg ruslet inn i scorekortmottaket etter runden. Å gå fra T3 til T56 i løpet av syv hull er en ganske spesiell prestasjon, men at jeg helst ville vært den foruten er en sterk underdrivelse.

I all ærlighet hadde jeg mest lyst til å knekke samtlige køller og skylle de ned i dass da jeg kom tilbake til hotellet, men heldigvis kom jeg på bedre tanker. Finalerunden ble ikke så mye å skryte av den heller, men det kan vel tenkes at det meste av luft hadde seget ut av ballongen innen den tid.

Lærdommen i dette er vel at man aldri kan slippe ned guarden i en idrett som golf. Så fort man begynner å ta ting for gitt, kommer golfgudene tilbake og biter deg i ræva med dobbel styrke. Det skal nevnes at min lille ”meltdown” kom på en bane som straffet usannsynlig hardt, og gjorde det hele en del verre enn det kanskje kunne blitt på de fleste andre baner.

En ivrig Twitter-følger dro en sammenligning til Evje her i Norge, og i ettertid skulle jeg inderlig ønske at det var den banen jeg spilte når ”ulykken” først inntraff. Der er man sjelden ”lost” i jungelen noen meter fra fairway, greenene er ikke steinharde med drop-offs i alle retninger, og banen i seg selv er ikke plassert midt i havgapet hvor vinden står på for fullt til enhver tid.

Denne tweeten var selvfølgelig morsom, vennligsinnet og fikk meg til å le, men forskjellen på norsk tirsdagsgolf og internasjonal toppgolf er nok en god del større enn mange kanskje forstår!

Å gå på trynet er aldri noe moro, men man må rett og slett gjøre sitt beste for å krumme nakken og gå videre. Med -11 som vinnerscore var dette sammen med Belgia den tøffeste testen på Challenge Tour´en i år, og på tross av alt det håpløse røret, kunne det jo faktisk gått verre totalt sett.

Ta bare Dylan Frittelli, for eksempel. Min gamle rival fra University of Texas og collegetiden vant på Challenge Tour´en tidligere i år, og er på god vei til neste års Europatour. Den første runden i Bretagne var det imidlertid natta og mørkt, og til slutt måtte han signere for 16 over par, 86.
Den andre runden var han på solid jumboplass og på vei i samme retning, men leverte til slutt ikke inn scorekortet.

Når noen norske går på en kjempesmell blir det veldig synlig og tydelig, siden vi stort sett er veldig få som er ute og spiller hver uke. Sannheten er at noen går på snørra hver eneste turnering, men det er det fort gjort å overse og ignorere . . .

Apropos college, så var det jo litt moro at Andrea Pavan fra en annen rivalskole (Texas A&M) vant der nede. Den siste runden spilte jeg attpåtil med svenske Nils Florén, som tidligere representerte Texas Tech University, så man skulle nesten tro at det var Big 12 Championship som hadde kommet til Frankrike, og ikke en Challenge Tour!

Dette ble til slutt et ganske langt blogginnlegg, men nå er det på tide å legge vekk Mac´en og ta turen til min gamle gymsal. Borgerplikten skal utføres, og siden det er hemmelig valg trenger jeg i grunn ikke avsløre noe som helst . . .

Men siden jeg er Strømsgodset-tilhenger har det seg jo en gang slik at mitt blod er blått. Vi hørs!