Har vi den nødvendige prestasjonskulturen?

Erfaringer fra fjoråret har fått meg til å reflektere litt ekstra over nåsituasjonen i Golf-Norge, og hvordan vi skal implementere og gjennomføre Sportslig Plan i den siste utviklingsfasen av våre utøvere.

Publisert

I slike prosesser dukker det ofte opp en del spørsmål. Det viktigste spørsmålet jeg sitter igjen med er: Har vi den prestasjonskulturen som kreves for å skape den spydspissen vi ønsker oss innen sport? Dette spørsmålet ble adressert i ulike media i tiden etter Tinget, men jeg ønsker likevel å dele mine synspunkter rundet disse.

Alle som har gått opp til eksamen har kjent forskjellen på å være godt og dårlig forberedt. Er man dårlig forberedt er det lett at man avslutter seansen med en dårlig opplevelse. Man må forberede seg tilsvarende vanskelighetsgraden på de respektive oppgavene. Dette gjelder på alle arenaer av livet. Spørsmålet blir derfor: Går vi for fort frem med våre beste spillere? Hadde de hatt godt av å matche seg suksessivt på nivåer som gir en følelse av mestring? Er vi der svømmerne var da Petter Løvberg ble landslagssjef? Er vi mer opptatte av å kvalifisere oss til høyeste mulige turneringsnivå, enn å se på hva som faktisk kreves når vi har fått denne kategorien?

Jeg har en følelse av at vi glemmer viktigheten av å være tålmodige og velge riktig utviklingsarena. Har de som akkurat kvalifiserer seg til Europa Tour godt av å spille en hel sesong på denne touren? Hvis de ikke er gode nok til å hevde seg på denne i løpet av sesongen, hadde de kanskje hatt godt av å bruke Challenge Tour som utviklingsarena og heller bruke noen turneringer på Europa Tour til å kjenne på nivået?

Dette prinsippet gjelder også videre nedover i turneringssystemet. Er vi tålmodige, langsiktig og ærlig med oss selv i dagens tankegang? Jeg lurer også på om vi glemmer viktigheten av turneringsnivået under Challenge Tour, eksempelvis Nordic League. Ikke misforstå, satsningen på Challenge Tour er viktig og nødvendig for å nå målet om flere spillere på Europa Tour, men er de spillerne som kommer fra amatørstatus og/eller college gode nok til å mestre nivået på Challenge Tour?

Det er en helt ny hverdag som venter etter amatørtilværelsen. Det kreves en omstillings- og modningsprosess, og forståelsen av at dette tar tid er viktig. Disse spillerne må selvfølgelig vite hva som kreves for å spille på de øverste nivåene i Europa, og skal derfor benytte mulighetene til å kjenne på dette nivået, men vi må samtidig mane til tålmodighet og hjelpe disse spillerne med å velge de riktige utviklingsarenaene. Dersom man ikke matcher seg langsomt og er tålmodig, kan fort skuffelsen over gjentatte nederlag virke demotiverende og ødeleggende for den enkeltes utvikling og Golf-Norges sportslige satsning. Jeg er ikke sikker på om dette er en del av ryggmargen i dagens prestasjonskultur.

Motivasjonen for disse spørsmålene er enkel: Erfaring tilsier at en golfspiller er på topp når han eller henne er 32-35 år. Avhengig av når man starter, så kan en naturlig forventning i denne utviklingen være at man har et internasjonalt snitt når man er 27-30 år. (Med internasjonalt snitt mener jeg her full kategori på øverste nivå, f.eks. Europa Tour eller tilsvarende).

De som har lest Sportslig Plan har sikkert også sett at den siste utviklingsfasen på vei mot verdenstoppen er indikert å starte når man er 24 år og eldre. Da er det meget betenkelig at alle våre mest håpefulle golfspillere, nesten uten unntak, gir seg før de har kommet ordentlig i gang med denne siste utviklingsfasen. De fleste av disse spillerne ligger jo egentlig godt an i forhold til dette utviklingsløpet. Hvorfor gir da disse opp før man i det hele tatt har fullført utviklingsstigen og gitt det en ordentlig sjanse?

En ting er at man velger utdanning eller jobb som levebrød fremfor toppidretten, men de spillerne vi her snakker om har valgt å forfølge barndomsdrømmen om å bli golfproff. Disse burde jo være topp motiverte? Hvorfor oppfattes dette da likevel som demotiverende, når det egentlig burde vært motsatt? Hvorfor engasjerer vi mentale trenere først når spillerne møter den profesjonelle hverdagen? Står denne «prestasjonskulturen» i stil med NGFs Sportslige Plan presentert på Golftinget?

En god plass å starte for å skape en sunn prestasjonskultur er å se til Sportslig Plan. Der finner man en klar og tydelig plan for hvordan vi skal utvikle morgendagens golfspillere. Prestasjonskulturen må bygges lenge før vi vet om den enkelte spiller blir en verdensstjerne i golf eller ikke. Mye av denne jobben dreier seg om mental trening, og det å prestere når det gjelder som mest. Spillere som er en del av denne kulturen vil ikke bare bli bedre golfspillere som vender seg til å takle perioder med motgang, de vil også levere bedre resultater ellers i livet.

En ting er at vi ønsker oss gode golfspillere, men vel så viktig er det at vi utdanner balanserte mennesker. Mennesker som oppdager læring gjennom mestring. Mennesker med en god balanse i hverdagen. Mennesker som velger de rette utviklingsarenaene, og som viser ydmykhet i form av hardt og målrettet arbeid over tid.

Disse vil være gode ambassadører for golfsporten på alle arenaer i livet.

Powered by Labrador CMS