NCAA Regionals i Michigan ble en veldig skuffende affære for oss som lag, da vi aldri var i nærheten av å kvalifisere oss til årets store finale. Individuelt sett ble det til slutt en anstendig 13.plass for meg, med flere topprankede spillere i collegesystemet bak meg på resultatlista.

Selv om det er deilig å være fri fra både skolen og coachens opplegg, må jeg innrømme at det var en spesiell opplevelse å gå av attende green som collegegolfer for siste gang. Først mot slutten av finalerunden slo det meg at jeg aldri vil representere Baylor og mine lagkamerater igjen, så jeg gjorde mitt beste for å suge inn det som var av inntrykk på tampen av collegekarrieren.

Etter mine fire år her borte går jeg faktisk inn i bøkene som en av de beste golferne i Baylors historie, og det er gøy å kunne se tilbake og vite at man satt sine spor: Med 51 starter er jeg den som har spilt flest turneringer for mitt lag, og en kjapp titt på min ”bio” avslører at det ble en del gode plasseringer etter hvert også. 

19 plasseringer blant de ti beste er tredje flest av alle som har spilt golf for dette universitetet, så dette tar jeg med meg videre som et tegn på hyggelig stabilitet. Min snittscore det siste året var 71.46 – den nest laveste snittscoren som har blitt oppnådd siden Baylor opprettet sitt golflag for ”hundre” år siden.  Til slutt ble det også tre individuelle seiere, noe som utvilsomt er godt nok til en plass høyt opp på lista over flest titler.

Det største høydepunktet kom som kjent for bare noen uker siden, da jeg vant The Big 12 Championship med mange av de største navnene i college- og amatørgolf tilstede. 

Selv om fremtiden som golfspiller er umulig å spå, er det i alle fall gøy å se at min collegekarriere står i stil med flere tidligere og nåværende Tour-spillere. Det å ha golfbanen som arbeidsplass er foreløpig ukjent farvann for meg, men uavhengig av hvordan dette måtte gå gleder jeg meg til å få testet nivået som proff.

Akkurat nå holder jeg på med utflytting fra leiligheten jeg har delt med tre av mine lagkamerater de siste par årene. Med tanke på at nevnte kamerater er latsabber fra henholdsvis Italia (x2) og Mexico, sier det seg selv at jeg kommer til å spille en essensiell rolle i denne utflyttingsprosessen . . .

Når vi har kommet oss ut av kåken vil jeg få litt tid til trening før jeg tar fatt på US Open-kvalifiseringen i Houston den 4. juni. Her spilles det 36 hull om kun et fåtall plasser inn i turneringen, men om jeg spiller bra og har litt flaks, vet man jo aldri hva som kan skje.

Det er slett ikke uten vemod at jeg nå avslutter en periode i livet for å ta fatt på den neste. Jeg har opplevd utrolig mye i løpet av min tid her, både på og utenfor golfbanen, og vil huske og verdsette minnene fra college for resten av livet. De fleste amerikanere omtaler collegeårene som den beste tiden i deres liv, og når jeg selv er gammel og grå, kommer jeg trolig til å si det samme.