I setet ved siden av meg sitter det en hyggelig svenske hvis navn er ukjent. Vi har for øyeblikket litt over 4000 kilometer igjen til vår destinasjon, Dallas, og med en marsjfart på 825 kilometer i timen påstår skjermen at jeg fremdeles har fem timer og 24 minutter å slå i hjel.

I det jeg tygger på kyllingen jeg har fått servert til middag, tar jeg meg i å lure på om den også kunne fungert som sprettball nedover midtgangen. Med sin knusktørre og gummiaktige konsistens har den ingenting til felles med den herlige kyllingen mutter´n serverte for bare noen dager siden, men etter litt om og men får jeg da trykket i meg mesteparten.

Prosessen med å skaffe visum til De Forente Stater tok lang tid, og det var et lettelsens sukk jeg avga da det omsider ankom i postkassa. Etter lang tid uten grønt gress under beina var det endelig på tide å sette kursen mot Cowboyland søndag morgen, og selvfølgelig gleder jeg meg til å komme i gang igjen.

Men som vi alle vet, så kommer de fleste medaljer med en aldri så liten bakside, og det gjelder naturligvis også denne. At jeg er utrolig heldig som har muligheten til å reise verden rundt for å gjøre det jeg liker aller best, hersker det ingen som helst tvil om. Det betyr imidlertid ikke at det bare er trivelig å reise hjemmefra, selv om jeg tross alt har blitt 23 år gammel og har fire år som ”amerikaner” på CVen.

Mens jeg gikk på college var jeg hjemme i Norge i drøyt to måneder om sommeren, i tillegg til en snau måned juleferie. 

Under sommerpausen gikk det naturligvis i ett med turneringer hjemme og rundt omkring i Europa, så det er nok ikke urimelig å si at hvertfall én av disse månedene ble tilbragt på reisefot.

Da sitter jeg igjen med to måneder hjemmetid i året i løpet av denne perioden, og det har definitivt ikke blitt noe mer nå som jeg har blitt proff. Dette er imidlertid et valg jeg har tatt selv, og en tilværelse jeg har blitt vant til og trives med. 

At jeg gjerne skulle tilbragt mer tid med både familie og venner er ingen hemmelighet, men det har seg en gang slik at treningsmulighetene i fedrelandet er mildt sagt begrensede på denne tiden av året. Det finnes selvfølgelig gode alternativer med innendørssentre som ToppGolf, men som elitespiller må man som kjent søke de forholdene som til enhver tid er best.

De som er best i verden spiller under optimale forhold hele året, og konkurrerer på høyt nivå jevnlig. Å tro at jeg noensinne kunne kommet opp på deres nivå ved å stå innendørs hele vinteren uten konkurranse, ville vært naivt og ulogisk med mindre jeg hadde et gudegitt talent som overgikk hele verdenseliten. Det har jeg selvfølgelig ikke, og jeg tror ikke det er så mange andre som har det heller.

Poenget mitt er i grunn at jeg ikke tror på naturtalenter. Alle som har nådd toppen i sin idrett har nok på et eller annet tidspunkt bestemt seg for hva de vil oppnå, og tatt konsekvensen av det.

En konsekvens av mitt ønske om å nå langt som golfspiller, er at jeg må tåle å tilbringe store deler av min tid langt borte fra barndomskamerater og mors kjøttkaker.

At jeg har dårlige odds for å lykkes på høyeste nivå har jeg visst lenge. Det har i grunn alle som sikter seg inn på en karriere i en verdensidrett, men heldigvis er dette noe jeg driter i. 

Om jeg skulle gå fullstendig på trynet og ikke nå noen av mine mål, så må jeg selvfølgelig bare leve med det.

Så lenge jeg har muligheten til å drive med det jeg liker aller best, skal jeg imidlertid prøve å gjøre det beste ut av det til enhver tid. Om hele greia går i dass, skal jeg i så tilfelle ta rennefart ned i skåla med Strømsgodset-flagget til topps. 

Nå har den lille ungen noen seterader foran meg omsider sluttet å hylgrine, så da gjelder det å se sitt snitt til å ta seg en lur.

Jeg er tilbake med nye skriblerier her på bloggen neste uke, og forhåpentligvis har jeg fått fjernet den verste svingrusten innen den tid. 

I mellomtiden kommer det sikkert noen oppdateringer på min Twitter-konto, @j_mikkelsen, for de som mot formodning skulle være så utålmodige . . .