Som et symbol på trauste tider med final exams, har det sure vinterværet nå gjort sin inntreden også i Texas. Regn, nordavind og lav temperatur er jo i grunn vanlig kost på denne tiden av året, men etter noen år i Cowboyland begynner jeg rett og slett å bli litt pinglete.

Selv om jeg kan forvente enda røffere forhold hjemme i moderlandet, ser jeg stort frem til en liten svipptur hjem. Man blir jo vant til å være borte fra familie og venner , men jeg innrømmer gledelig at jeg ser frem til å tilbringe litt tid med kjentfolk i kjente trakter.

Selv om jeg skal sørge for å spise plenty med julemat, planlegger jeg på ingen måte å ligge på latsiden mens jeg er hjemme. Mange måneder hjemmefra innebærer naturligvis begrensede muligheter til å trene med den eminente Fredrik Enge, så det gjelder å utnytte ham til det fulle mens det er mulig.

Selv om jeg har god kontroll på mine tekniske arbeidsoppgaver, er det uansett nyttig å få noen nye innspill fra utsiden. Fredrik har en spesiell evne til å finne gode svingtanker som funker for meg, så det skal bli spennende å se hva han har å si denne gangen.

I tillegg til trening på egenhånd skal jeg delta på samlinger i regi av NGF, hvor fysiske tester og diverse fremtidsplaner står på agendaen. Det blir spennende å se hva gjengen på Ullevål har i tankene denne gangen, og hva slags planer de har for neste sesong. Jeg gleder meg!

Det er nesten ubegripelig at jeg snart er ferdig som collegegolfer. De som fortalte meg at tiden ville gå fort her hadde sannelig rett, for det føles som om det var i går at jeg livredd pakket sekken og satte kursen over vannet.

Selv om det skal bli en befrielse å slippe tyngende skolearbeid og dølle professorer, blir det nok veldig vemodig å måtte forlate Baylor University.

På tross av både hjemlengsel og store kulturforskjeller, kommer jeg til å huske tiden på college resten av livet. Å reise hit er  utvilsomt den beste avgjørelsen jeg har tatt både personlig og golfmessig, og jeg skylder nok Baylor en stor takk uansett hva jeg måtte foreta meg i fremtiden.

Vårt amerikanske football-lag fullførte nettopp en av de beste sesongene i skolens historie, og akkurat nå er vi den eneste skolen i landet som er ranket topp 15 i både football, men´s basketball og women´s basketball. Dette er selvfølgelig en enorm anerkjennelse for Baylor som idrettsskole, og enormt moro å være en del av.

Da vi slo vår store rival University of Texas på hjemmebane denne helgen var jeg imidlertid ikke tilstede for å heie på mine klassekamerater. Nok en gang var det et kvinnemenneske som vant kampen om min oppmerksomhet, og til mine romkameraters store skuffelse tok jeg turen til hennes hjemby for det de kalte ”bryllupsreisen”.

At jeg ville motta krass kritikk for denne avgjørelsen lå vel egentlig i sakens natur, og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke var så stolt selv heller. Nå som jeg har befestet min posisjon som lagets tøffelhelt har jeg imidlertid ikke så mye å tape, så i etterkant tror jeg dette var et smart valg.

Nevnte kvinnemenneske har nemlig uttalt at dette ville resultere i ”brownie points” for meg, så nå venter jeg spent på min uspesifiserte belønning for å være snill gutt. Det ligner ikke meg å selge sjela mi på denne måten, men vi har alle våre svake øyeblikk . . .

Nå er det på med studiehatten for siste innspurt på skolebenken. Heia Tiger!