I fjor trakk Knut Børsheim seg fra proffsirkuset. Og Espen Kofstad har vært skadet det meste av sesongen, så det er blitt tynt i toppen. Det er stort sett bare de mange lovende ungdoms- og juniorspillerne som har levert imponerende resultater med norsk flagg på brystet.

På kvinnesiden ser det atskillig lysere ut. Her er det mange spennende og konkurransesugne utøvere som er på vei opp.

Men hvorfor er det slik at Norge sliter med å få frem herrespillere som kan hevde seg på toppen av internasjonale resultatlister? De øvrige nordiske landene klarer det som vi ikke klarer. Danske, svenske og finske navn finnes på leaderboard både i Europa og USA.

Svarene er sikkert mange og sammensatte. Men jeg tror at Andreas Thorp, caddy’en og samboeren til Beatriz Recari, er inne på noe sentralt i sin analyse som han deler med oss på norskgolf.no; det er for få norske spillere som er villige til virkelig å ta den tunge og beinharde treningsmengden som skal til for å lykkes. Det holder ikke bare å ville. Man må ville mer enn alle andre, ha stamina til å holde ut på treningsfeltet og akseptere at det er et ensomt og slitsomt liv. Det er bare de med jernvilje som lykkes.

Debatten som har rast på våre nettsider dokumenterer at det er mange forskjellige oppfatninger om hva som er årsaken til stort frafall i egne rekker. Og vi i forbundet må ta vår del av ansvaret. Vi har ikke lykkes med vår elitesatsing på herresiden. Derfor er vi nå i gang med en skikkelig gjennomgang for å evaluere det som har vært gjort, hvordan det har vært gjort – og hva som er galt og bør endres på. Har vi satset for smalt, for bredt eller for kortsiktig?

Ett av de spørsmålene som har utløst stort engasjement på sosiale medier er diskusjonen rundt en norsk Challenge Tour turnering, som vi nå har valgt å sette på ”vent”. I flere år har vi tatt kostnadene ved et slikt arrangement, ut fra mulighetene til å bytte såkalte wild cards med andre arrangører, for dermed å kunne gi våre norske elitespillere en «snarvei» til å bygge ranking for å komme raskere opp og frem. Et par av spillerne har fått god drahjelp på denne måten, men det totale resultatet er nedslående. Altfor ofte har ikke våre klart cut’en. Kostnadene står ikke i forhold til resultatene.

Vi velger nå å satse mer på nordiske konkurranser, slik at spillerne skal kunne bygge erfaring og selvtillit på et nivå som er mer tilpasset vår virkelighet. Vi håper det skal gi flere en mulighet til å skape seg en fremtid innen golfsporten.

At vi har en lang vei å gå, kan en lese ut av deltakerlisten på siste Nordea Tour i Norge. Der hadde vel 80 av de om lag 130 deltakerne svensk pass. Det dokumenterer at vi må skape større bredde her hjemme.

Ingen i ledelsen av golf-Norge har en større drøm enn en ny Suzann Pettersen. Og gjerne også en med guttenavn på scorekortet!

Finn H. Andreassen

President/NGF