Her skal vi analysere og vurdere nå-situasjonen, samt planlegge hvordan satsingen på norske proffer kan bli enda bedre i fremtiden. Dette gjelder det fysiske, mentale, tekniske og organisatoriske – stort sett alle faktorer som må være på plass i en seriøs satsing.

Som vanlig skal alle spillerne inn til individuelle samtaler med NGF´s støtteapparat, slik at Rojahn og de andre trenerne kan danne seg et godt bilde om hva de forskjellige spillerne tenker om veien videre. I tillegg blir det tid til fysiske tester, fotografering, samt en liten seanse med golfforbundets team for mental trening.

Det blir med andre ord noen produktive dager på Olympiatoppen, og jeg både håper og tror at alle i Team Norway vil gå julen i møte med en god plan for 2014.

Selv har jeg kommet i gang med litt innetrening, og i første rekke er det putting som blir prioritert akkurat nå. Å oppholde seg i Norge om vinteren er naturligvis ikke ideelt når man spiller golf, men heldigvis finnes det flere sentre hvor man holde nærspillet vedlike selv når golfbanene er dekket av snø.

For min del foregår denne treningen på Toppgolf i Bærum eller på Imjelt i Drammen. Toppgolf har hjulpet meg mye i oppstarten som proff, så det er alltid hyggelig å svinge innom der når jeg er hjemme og har tid til overs.

Imjelt er imidlertid litt nærmere for min del, så det blir nok også en del økter på deres innendørs puttinggreen. Drammen Golfklubb har til og med startet en liten konkurranseserie der inne, som finner sted hver søndag. Her er det 27 hull med ”slagkonkurranse” på en utfordrende Chip&Putt-bane, og jeg vil tro at de som holder dette gående gjennom vinteren vil stille ekstra godt rustet når golfbanene åpner igjen til våren.

Uten at jeg er ansvarlig for dette arrangementet på noen måte, vil jeg tro at alle som vil være med blir tatt imot med åpne armer. Jeg vet at mange syns det er kjedelig å trene golf innendørs, men med uhøytidelige konkurranser som denne blir det med ett mer underholdende!

Forrige uke fikk jeg et spørsmål av Gunnar her på bloggen som dreide seg om norske spillere som faller av og gir seg tidlig. Hvorfor dette skjer, har jeg ikke noe fasitsvar på, men jeg har da gjort meg opp noen tanker.

Som jeg skrev for noen uker siden, tror jeg (manglende) bredde blant golfeliten i Norge har mye med dette å gjøre. Når det ikke er så mange som satser seriøst på et lavere nivå, sier det seg selv at vi ikke får så mange spillere som tar steget inn i de profesjonelles rekker.

I en ekstremt marginal idrett som golf går det opp og ned for de aller fleste, og i enhver turnering er det flere skuffede spillere enn de som er fornøyde. Med mange om beinet er nivået i internasjonal proffgolf ekstremt høyt, og på f.eks Challenge Tour´en er det kun 60 spillere som klarer cutten i et startfelt på 156. Med andre ord er det bare 38% av de startende som får spille de to siste rundene og tjener penger i en gitt turnering.

Når en nordmann havner på feil side av cutten, eller raser nedover ledertavla etter en god start, blir det veldig synlig siden vi er så få.

Mange følger golfen kun med norske øyne, og ser seg gjerne litt blinde på det som foregår blant de norske spillerne. At herregolfen i Norge har en lang vei å gå er det ingen tvil om, men det finnes mange eksempler på spillere også fra andre land som ”sprekker” i turneringer og legger køllene på hylla i ung alder.

Så når Gunnar lurer på hvordan vi kan spille knall en dag, for så å ramle helt igjennom den neste, så finnes det nok mange grunner til dette. Noe av det er mentalt, noe av det handler om marginer, og iblant er vi rett og slett ikke gode nok! Slik er det for alle spillere som er ute og prøver seg, uansett nasjonalitet.

At folk stiller slike spørsmål synes jeg bare er bra, men det er vanskelig å finne noe fasitsvar.

Når golfentusiaster er skuffet over utviklingen i norsk herregolf, er dette et tegn på engasjement, og det er selvfølgelig bare positivt.

I en verdensidrett som golf er det kun de aller færreste som får plass blant stjernene på PGA Tour. Det finnes tusenvis av spillere som legger ned utallige treningstimer over mange år, men fremdeles kommer til kort. Så høyt er nivået, og så mange er det om beinet!

Uansett hvilken idrett man driver med må man jobbe hardt for å nå toppen, men det har seg en gang slik at enkelte idretter har tøffere motstand enn andre.

I et lite land som Norge, må vi nok vente tålmodig på de store talentene. Når disse talentene dukker opp, kan man gjøre ”alt riktig” over mange år uten at dette på noen måte garanterer en billett blant de beste i verden.

På kvinnesiden har vi fått en stjerne i Tutta, men dette garanterer selvfølgelig ikke at spillere av samme kaliber vil masseproduseres her til lands i årene som kommer. Supertalenter er sjelden vare, og på herresiden er konkurransen enda tøffere.

Dette kunne man sikkert diskutert i en evighet, men jeg stopper der!

Helt til slutt – Franz lurte på noe vedrørende skaftene i mine jernkøller forrige uke, og i sin årvåkenhet tok han meg i en liten ”feil.” Skaftene mine heter S300 SL, ikke S300 HL, og jeg tar selvfølgelig kritikk når andre vet mer om mine egne skaft enn det jeg gjør selv.

Når sant skal sies, så overlater jeg kølletilpasningen de som kan det. Å slå ballen er mer enn vanskelig nok!

Ha en fin uke,

Joakim