Om en halvannen måned er golf tilbake i OL for første gang på over et århundre – et utstillingsvindu de færreste av verdens beste golfere hadde trodd de skulle få muligheten til å være en del av.

Det som skulle ble golfsportens mulighet til å vise seg frem for milliarder av TV-seere, er dessverre nå i ferd med å bli en B-preget turnering. 

OL representerer en enorm mulighet til å tiltrekke et helt nytt publikum til golf, men det ble forspilt en stor mulighet da det i 2014 ble bestemt at formatet skulle være 72 hulls individuelt slagspill – akkurat slik tour-spillerne konkurrerer uke etter uke, hvert eneste år.

Den siste uken har den potensielle interessen for golf i OL fått et nytt kraftig tilbakeslag etter at to av de viktigste trekkplastrene i «post Tiger Woods-æraen», Rory McIlroy og verdensener Jason Day, trakk seg på grunn av frykt for zikaviruset.

Det samme har Shane Lowry, Vijay Singh, Branden Grace, Vijay Singh, Marc Leishman og Graeme McDowell gjort. I tillegg har Charl Schwartzel, Louis Oosthuizen og Adam Scott sagt de ikke kommer til å delta – riktignok av andre årsaker.

Mitt spørsmål er: Hadde frykten til McIlroy, Day og co. vært like stor dersom det var snakk om The Masters, The Open, U.S. Open eller PGA Championship?

Sannsynligvis ikke.

Enn så lenge er det ingen utøvere i noen andre idretter som har trukket seg fra OL på grunn av frykt for zikaviruset. 

For øyeblikket fremstår derfor herregolfernes bekymringer for zikaviruset derfor mer som et «get out of jail card», enn faktiske bekymringer.

I de fleste andre idretter er OL-gull det største man kan oppnå som utøver.

Blant de beste spillerne på PGA-touren har imidlertid oppslutningen for OL vært lunken. Jordan Spieth er en av få av de største stjernene som med en viss overbevisning, har sagt at han kommer til å behandle OL som en «femte major». 

I skarp kontrast til herrene, har OL-golf fått en langt høyere stjerne blant LPGA Tour-spillerne. Derfor kommer det heller ikke som en bombe at det foreløpig ikke er en eneste kvinnegolfer som har sagt hun ikke reiser til Rio.

Damene har nemlig innsett hvilken unik mulighet dette er for dem til å vise seg frem for hele verden.

Marianne Skarpnord sa det slik i et intervju med Norsk Golf for noen uker siden:

« Gutta som spiller på PGA-touren, tjener så ekstremt mye penger. De trenger strengt tatt ikke den PR man får av å spille OL. Det er forståelig at det er vanskelig for spillere som har vunnet på Augusta eller The Open på St Andrews at det er umulig å se for seg at man kan toppe det. Men på en annen side: De har aldri vunnet for landet sitt. Her kan du vinne noe for landet ditt. Jeg synes det er noe spesielt ved det. Du skal ikke se bort fra at de kommer til å angre når de selv får se det på TV-skjermen.»

Til syvende og sist handler det om penger og prestisje.

LPGA Tour har investert mye i markedsføringen av OL, og i samarbeid med The Golf Channel har de jobbet målrettet for å bygge opp en OL-entusiasme i golfsporten. 

Twitter-kontoene til LPGA- og PGA-touren, som er blant de viktigste kommunikasjonskanalene til de to tourene, viser diskrepansen mellom hvor viktig OL er for damene kontra herrene.

Mens tidslinjen til LPGA-tourens Twitter-konto er tapetsert med promotering av OL, må vi flere uker tilbake i tid på PGA Tours Twitter-konto for å finne stoff om OL (med unntak av nyhetene om hvilke spillere som har trukket seg).

PGA Tour er mer enn godt nok fornøyde med sin egen butikk. Og det samme er spillerne deres.

LPGA Tour-spillerne ser den enorme markedsføringsverdien som ligger i å spille OL. Og viktigst av alt: ikke bare personlig verdi. De er sitt ansvar bevisst for kvinnegolfen som helhet.

Med turneringer fra torsdag til søndag hver eneste uke – samme tidspunkt som PGA Tour avholder sine turneringer, må LPGA-spillerne leve med å spille andrefiolin mens golfinteresserte følger PGA Tour på TV.

I OL i Rio starter damenes turnering derimot tre dager etter herrene. Dermed er de garantert å ha flere øyne rettet mot seg enn noen gang tidligere.

Kilder Norsk Golf har pratet med i LPGA-miljøet, sier flere av nasjonene – først og fremst de øst-asiatiske – til og med har lovet store bonuser til spillerne sine dersom de kommer hjem med en OL-medalje rundt halsen. 

Sentrale krefter i golfsporten jobbet utrettelig i mange år for at golf skulle komme tilbake på OL-programmet. Endelig har spillerne muligheten til å gi noe tilbake, være ambassadører for verdens beste sport på verdens største idrettsarena, og for en gang skyld spille for sitt hjemland og ikke bare sin egen lommebok.

Det er synd at ikke alle PGA Tour-stjernene ser verdien i det. 

Når spillerne pegger opp i Brasil i august, markerer det første gang på 112 år at golf er en OL-idrett. Det overrasker meg ikke om gjensynet blir kortvarig.