Henrik Bjørnstad etterlot seg et stort tomrom da han la golfbagen i garasjen for godt i 2010. Til tross for at Bjørnstad sjelden figurerte nær toppen av leaderboardene, satt det en horde av norske golfere og fulgte med på leaderboardene på pgatour.com, uke etter uke.

I en årrekke var vi sulteforet på internasjonale toppresultater på herresiden, og etter at Jordan Spieth ikledde seg den grønne jakka på Augusta National i 2015, begynte vi i redaksjonen å diskutere: «Tror dere vi NOEN gang får se en nordmann i The Masters?». Konklusjonen vår var nei.

Spol seks år frem i tid og Norge har ikke bare hatt en nordmann med i The Masters: Viktor Hovland er i ferd med å etablere seg som en av golfverdens mest populære stjerner. Han har tatt sin første PGA Tour-seier, han kvalifiserte seg til sesongfinalen Tour Championship, navnet hans har blitt fast inventar på førstesiden av leaderboards, og norske golfentusiaster har gått fra å krysse fingrene for klarte cuter, til å bli ørlite grann skuffet over 25.-plasser. Det er vel ikke så rart at vi fortsatt må klype oss litt i armen med jevne mellomrom?

(Artikkelen fortsetter under)

I skrivende stund har Viktor Hovland nettopp tatt fatt på 2020/2021-sesongen. Der har han fortsatt der han slapp, og spilt inn rundt fire millioner kroner på sine tre første turneringer. Mye tyder på at vi fortsatt har mye å glede oss til i månedene og årene som kommer. Og nå har også kompisen Kristoffer Ventura endelig begynt å få opp farten!

– Viktor, gratulerer med en fantastisk debutsesong på PGA-touren. Hvordan vil du oppsummere 2020?

– Jeg har ikke mye å klage over. Jeg har tatt min første seier, og jeg klarte å komme meg til sesongfinalen på East Lake. Det som kanskje har vært aller kulest, har vært at jeg til tross for alt dette føler jeg har veldig mye å forbedre. Hvis jeg bare blir litt bedre til å putte, litt bedre rundt green og får enda litt mer lengde fra tee, er jeg ikke langt unna å kjempe om seier mye oftere. Det gir meg masse motivasjon å vite at jeg har så mye å gå på.

– Har innstillingen din endret seg etter at du tok din første seier i Puerto Rico i februar?

– Egentlig ikke. Det som påvirker selvtilliten min, er hvorvidt jeg føler at jeg slår ballen bra eller ikke. Før uken jeg vant i Puerto Rico, følte jeg at jeg hadde god mulighet til å vinne. Jeg slo ballen bra da, og startfeltet var ikke like sterkt som i andre turneringer. Jeg prøver å ta med meg den samme offensive tankegangen til turneringer hvor alle de beste spiller. Jeg har fått nok bekreftelser til å vite at jeg har det som skal til for å vinne igjen.

– 2020 har vært et år utenom det vanlige på mange måter. Siden touren startet opp igjen i sommer etter korona-pausen, har dere konkurrert uten publikum. Hvordan har det vært?

– Det er litt som å være tilbake til tiden som junior og amatør! Ikke misforstå meg: jeg er utrolig privilegert som kan konkurrere foran masse publikum hver uke, men det har vært overraskende deilig med så få folk på banen. Det er ikke så mye styr og andre «utenomsportslige» forpliktelser før og etter rundene. Man bare møter opp på banen, trener og spiller, og så er det tilbake til hotellet. Det er deilig å bare kunne konsentrere seg om golfen.

(Artikkelen fortsetter under)

– Hva har vært den viktigste lærdommen din i ditt første halvannet år som proff?

– At jeg må slappe litt mer av ute på golfbanen og være mer tålmodig. Noe av det første jeg la merke til her ute, var at de beste spillerne ikke lar seg stresse hvis de har en dårlig start på runden. Selv om de starter med noen tidlige bogeyer, stoler de på at de er gode nok til at birdiene vil komme etter hvert. Jeg har hatt en tendens til å bli litt stressa når jeg starter dårlig. Da har jeg gått vekk fra «game-planen» og spilt litt for aggressivt for å forsøke å «presse» frem birdiene. Da ender man ofte opp med å bare gjøre enda flere feil.

– Mange av dine PGA Tour-kollegaer har bosatt seg i varme strøk i Florida. Noe av det første du gjorde i fjor etter at du spilte inn dine første sjekker, var å kjøpe deg hus i Stillwater i Oklahoma hvor du gikk på college. Er du fortsatt fornøyd med den avgjørelsen?

– Jeg trives veldig godt med å bo her. Dette er mitt fjerde år i Stillwater, jeg kjenner mange, og det føles virkelig som et hjem. Når jeg er ute på touren, er det alltid kult å besøke storbyer rundt omkring i USA, men jeg merker også veldig godt hver gang jeg kommer hjem, hvor mye jeg setter pris på stillheten og roen som er her. Jeg setter pris på å komme tilbake til et sted hvor det er så rolig, og hvor jeg bare kan slappe av. Det eneste som er dritt, er været. For to uker siden var det 28 grader her. Nå er det på nippet til å snø, og om noen dager er det meldt 20 grader igjen. Akkurat det kunne jeg ha vært foruten.

– Du bor med to av dine gamle lagkamerater, Zach Bauchou og Austin Eckroat. Vi tar det for gitt at du som den eneste PGA Tour-spilleren i residensen også er husets herre?

– Siden jeg reiser så mye, er de veldig ofte i huset uten meg. Så lenge de holder det litt reint, er jeg fornøyd! Det blir mer golf enn damer i huset vårt, for å si det sånn!

– Apropos gamle lagkamerater: Kristoffer Ventura har endelig begynt å finne rytmen på PGA-touren etter en tøff start. Hva tenker du om det?

– Det er veldig gøy å se, og ikke en overraskelse i det hele tatt. Jeg vet jo godt hva han er god for. Han har veldig mye god golf i seg, men klarte ikke å få det ut i starten på PGA-touren. I likhet med veldig mange andre trengte han litt tid på å føle seg komfortabel her ute. Jeg tror det gjorde veldig mye for mentaliteten da han endelig fikk sin første topp-10-plassering. Jeg er overbevist om at han kommer til å fortsette å gjøre det veldig bra fremover.

– Hvordan synes du ditt eget spill har utviklet seg gjennom året?

– Jeg hadde en ganske tung periode i sommer hvor jeg ikke slo ballen som jeg ville, men nå i høst har det begynt å komme seg veldig. Ball-strikingen min er ganske solid (årets underdrivelse, journ. anm). Ikke magisk, men ganske stabil. På og rundt green gjør jeg gradvis forbedringer. Det eneste som har vært veldig ustabilt, har vært puttingen. Den ene dagen kan det være veldig bra, og så den neste dagen føles det nesten umulig å senke en putt. Det har vært frustrerende.

– Det har ofte vært putteren som har stukket kjepper i hjulene for dine vinnersjanser. Tror du putting er den delen av spillet som er vanskeligst å forbedre?

– Nei, heller motsatt. I hvert fall i mitt tilfelle. Jeg vet at jeg har god statistikk på det lange spillet, men at forbedringspotensialet er stort på greenene. Teknikken min når jeg putter, er bra, og jeg føler jeg har ganske god lengdekontroll. Mye av det jeg sliter med, henger sammen med at jeg ikke er så god på å lese greener. Det er noe jeg kommer til å fokusere mye på i treningen fremover, og jeg har nettopp begynt med aimpoint for å lese greener. Resultatene har vært lovende så langt.

– Du lå har ligget nær bunnen av nærspillsstatistikken også, men ser ut til å ha løftet den delen av spillet ganske betraktelig etter å ha begynt å jobbe med den legendariske treneren Pete Cowen?

– Jeg har forbedret meg, men jeg vil ikke si det har vært store steg. Hovedforskjellen er at jeg gjør færre idiotiske feil hvor jeg duffer en chip og bommer green. Teknikk- og slagmessig har jeg ærlig talt ikke tatt så store steg i nærspillet som jeg skulle ønske. Det jeg jobber med nå, er å bruke bouncen på wedgene mer og eksperimentere med å endre grepet på chipper. Deet er bare noen små tekniske justeringer. Det handler om ikke å stresse, men stole på at man blir litt og litt bedre hver dag når man trener på det.

(Artikkelen fortsetter under)

– Hvor bevisst forhold har du til statistikk når du analyserer ditt eget spill?

– Jeg vil si jeg har et veldig bevisst forhold til det. Strokes-gained-statistikken til PGA-touren gir jo et veldig klart svar hva som er styrkene og svakhetene dine i forhold til de andre spillerne. Jeg bruker ikke bare stats til å se hvor jeg kan forbedre spillet mitt, men også i banestrategien min. Jeg vet at jeg pleier å tjene mange slag med driveren, og da vet jeg at det lønner seg for meg å velge driver mer enn de fleste andre spillere. Det handler om å forsøke å tjene slag der hvor man har sine styrker. Og hvis jeg har misset en green på «feil» side med lite green å jobbe med, tar jeg heller straffen min og slår meg safe litt forbi flagget i stedet for å gamble, fordi jeg vet at statistikken tilsier at den trygge løsningen er den smarteste. Er det noe jeg har lært av å analysere statistikk, er det at man ikke behøver å bli en bedre golfspiller for å skyte lavere scorer.

– En spiller som har tatt statistikk-analyse til det ekstreme, er Bryson DeChambeau. Han har vært årets snakkis i golfverden med sitt ekstreme lengde-prosjekt, og flere spillere har begynt å følge etter. Hva synes du om utviklingen han har satt i gang?

– Det er ganske sykt. For bare et par år siden var man en «bomber» hvis man hadde en ballhastighet på rundt 180 mph, som Rory McIlroy og Dustin Johnson. Bryson har tatt det opp til 190-200. Man har ikke noe annet valg enn å forsøke å følge etter. Jeg sier ikke at man trenger så ekstreme lengder, men når man vet hvor stort konkurransefortrinn lengde er, gjør man dumt i ikke å forsøke å jakte ekstra meter selv også. Hvis man ikke henger med i utviklingen, er man en utdøende art, og man må hele tiden forsøke å forbedre seg.

– Du har selv hentet litt inspirasjon fra ham?

– Ja, jeg forsøker å henge med selv og få litt mer lengde. I tillegg til et nytt styrketreningsprogram har jeg puttet i et lengre skaft i driveren, noe som har gitt meg litt mer hastighet uten at jeg har trengt å gjøre noe spesielt med svingen. Jeg prøver også å svinge fortere og fortere, og jeg begynner gradvis å få mer lengde enn jeg hadde før. Nå er det ikke slik at jeg skal slutte med det jeg har holdt på med frem til nå og gå helt «crazy» som Bryson. Golfsvingen er et langsiktig prosjekt, og hvis jeg klarer å øke hastigheten litt hvert år fremover, vil det kunne gi stor avkastning.

(Artikkelen fortsetter under)

– Du fortalte tidligere i år at du hadde pratet med Bryson om hans filosofi. Hvordan er egentlig delingskulturen blant spillerne på touren? Deler man på sine hemmeligheter, eller holder de fleste kortene tett til brystet?

– Det er nok veldig individuelt. Vi snakker jo mye sammen på innspillsrunder om hvordan man gjør ulike ting, og mange er spesielt behjelpelige med de yngre spillerne. Men hvis du er avhengig av tips fra konkurrentene dine, har du ikke så mye her ute å gjøre! Man må finne sin måte å gjøre ting på. Det føler jeg at jeg har klart.

– Tidligere i år byttet du svingtrener. Er det vanskelig å finne balansegangen mellom å forsøke å bli bedre og samtidig beholde det som allerede funker?

– Jeg er alltid keen på å bli bedre. Jeg elsker den prosessen i golf hvor man alltid er på jakt etter noe, hvor man alltid leter etter noe man kan forbedre. Det er uaktuelt å gjøre det samme hver dag og bare se de andre rundt deg bli bedre. Det er ikke noe alternativ å ikke prøve å forbedre seg. Hvis du ikke forsøker å forbedre og utvikle deg, kan du bare glemme å klare å holde følge på dette nivået!

– – –