Denne reportasjen stod på trykk i den nyeste utgaven av Norsk Golfs magasin.

– – –

Tekst: Christian Døvle Foto: Benjamin A. Ward

– Fy søren for en syk sport dette er! Det er til å bli gæren i hodet av. Det er et under at jeg fortsatt spiller, ler Marianne. 

Hun ligger slengt utover skinnsofaen i cafeen på Østfold golfsenter. Det ene beinet oppå armlenet, armene bak hodet, grå joggebukser, hettegenser – og en blodig underleppe som har sprukket etter et treningsuhell en turnering i Dubai forrige helg, etter at en annen spiller slo et åtterjern langt ut av kurs. Ballen traff Marianne rett i munnen så blodet sprutet, men under et døgn etter pegget hun opp og var klar til start.

Selv om uken startet dårlig på Marianne, ble den avsluttet på lignende vis som så mange ganger tidligere denne sesongen: en ny plassering i toppen, en ny sjekk med seg i bagasjen hjem, og ikke minst: enda en bekreftelse på at hun er seg selv lik igjen.

Helomvendingen karrieren hennes har tatt de siste månedene, er en påminnelse for alle om hvor raskt det kan snu i golf. Etter flere år med «ekstremt mediokert spill» (hennes egne ord) startet hun årets sesong med en andreplass i Abu Dhabi – hennes første topp-10-plassering på et år. Siden har hun fulgt opp med ytterligere tre topp-10-plasseringer, karrierebeste med 11.-plass i en LPGA Tour-turnering, og hennes første seier på seks år i Australian Ladies Classic. 

I løpet av årets fire første måneder har hun spilt inn nesten én million kroner, nesten like mye som hun har gjort de tre siste årene – til sammen!

– Endelig fikk jeg bevist for meg selv at jeg klarer dette igjen. Det er egentlig et under at jeg fortsatt spiller golf, og det var en veldig stor lettelse å se at jeg klarte å håndtere presset i innspurten den siste dagen. Det er det ikke alle som takler. 

Bare ikke spør henne om hvor digg det må være å endelig se euroene renne inn på kontoen igjen.

– Jeg har jo både billån og huslån, og tidligere har det kunnet gå mange måneder mellom når jeg har tjent penger. Frem til nå har premiepengene gått til å betale på gammel moro. I utgangspunktet har jeg ikke tjent en krone i år. Det er det jeg tjener herfra og ut året som jeg kan regne som inntekt, sier Marianne, som anslår at hun må spille inn 600 000 kroner netto hvert år bare for å dekke kostnadene for å dekke proffsatsingen.

(Artikkelen fortsetter under)

Marianne i trening på Skjeberg Golfklubb, som er hennes nærmeste nabo. Men det er Moss & Rygge GK hvor hun er medlem.

Jubileum

I år er det ti år siden Marianne slo gjennom for fullt på europatouren. Hun vant to turneringer i en alder av 23 år, og da hun kvalifiserte seg til LPGA-touren på slutten av sesongen, så det ut til at Tutta endelig skulle få en utfordrer på toppen av næringskjeden i norsk golfsport. Men så sa det stopp.

Marianne fant seg aldri til rette i USA. Spillet sviktet og hjemlengselen ble for stor. Da hun i tillegg pådro seg et brudd i ryggen på slutten av 2010, føltes det som om bunnen var nådd. 

Det tok henne lang tid å komme tilbake, og siden den gang har karrieren hennes vært en berg-og-dalbane-tur med oppturer og nedturer. Det er først nå hun endelig er tilbake til gamle høyder.

Jeg har jeg lurt på hvorfor jeg har giddet å holde på med noe som gjør meg så ulykkelig. Det er selvpining på høyt nivå.

– Ja, mange ganger, svarer Marianne på spørsmål om det har vært perioder hvor hun har revurdert karrieren de siste årene. Med ekstra trykk på «mange».

– Når var sist?

– Hvilken ukedag, liksom? Haha!

– Skal jeg være ærlig, har tanken kommet ofte de siste fem årene. Jeg har jeg lurt på hvorfor jeg har giddet å holde på med noe som gjør meg så ulykkelig. Det er selvpining på høyt nivå. Men så er det et eller annet inne i meg som jeg gjør at jeg ikke klarer å gi slipp. Jeg er helt avhengig av denne livsstilen. Jeg er veldig glad i å komme hjem, men jeg blir fort rastløs og har vansker med å oppholde meg lange perioder på samme sted. Selv i perioder hvor jeg overhodet ikke har hatt lyst til å sette ned foten min på golfbanen, kommer jeg tilbake.

For noen år siden var Marianne så lei at hun søkte på en jobb i klesbutikk hjemme i Sarpsborg. Hun fikk imidlertid aldri avtalt noe dato for intervju, fordi hun var for opptatt med å spille turneringer. I ettertid har hun innsett at hun aldri hadde overlevd i en butikkjobb.

– Jeg måtte sette meg inn i en annen situasjon for å skjønne hvor heldig jeg er som kan drive med favorittsporten min 24-7. Det hadde så klart vært deilig å vite at 20 000 kroner kommer inn på konto hver måned. Men herregud for et kjedelig liv!

(Artikkelen fortsetter under)

Marianne slapper av som mest når hun er ute i hagen og jobber. Hun beskriver det som terapi.

Marianne sier hun overhodet ikke var forberedt på hva hun hadde i vente da hun tok steget ut i de profesjonelles rekker i 2005. Da hun var tidlig i 20-årene, hadde hun sett for seg å spille til hun var rundt 30 år gammel. Så da hun plutselig var 30, flyttet hun grensen til 35. Nå er dét bare to år til.

– Aldri i verden om kommer jeg til å være ferdig når jeg er 35. Jeg kommer sikkert til å fly rundt på touren med rulator når jeg er 70 år gammel. Når jeg spiller så bra som jeg gjør nå, er det ekstra vanskelig å se noen ende på det. Jeg har sluttet å bry meg.

Det har også vært mantraet hennes denne sesongen. Det ser ut til å fungere bra.

Mental helomvending

– De siste årene har jeg slitt veldig med å tenke for mye på konsekvensene hvis resultatene ikke har kommet. I vinter har jeg klart å få et mer avslappet forhold til golf. Hvis det går til helvete, er det jo ikke noe jeg får gjort med det likevel, konstaterer Marianne.

De fleste hobbygolfere vet inderlig godt hvor raskt det går utover spillet når man begynner å tenke for mye ute på golfbanen, enten det gjelder lave scorer, nedskriving i handicap eller frykt for vann, sand og andre hindringer.

Da kan du forestille deg hvordan det er når man spiller for sitt eget levebrød på en tour med et stadig mer glissent turneringsprogram. 

(Artikkelen fortsetter under)

De siste par årene har det kunnet gå over to måneder mellom turneringene på Ladies European Tour-programmet, og Marianne har tidvis følt at hun har hatt kniven på strupen når hun har stilt til start i turneringer.

– Jeg er en spiller som liker å komme meg i form gjennom å konkurrere. Det er ingen god følelse å måtte vente seks uker på neste turnering hvis du misser cuten. Man føler ekstra press på å tjene penger når man spiller så få turneringer som vi gjør. Da er det ekstra viktig å ha hodet på rett plass.

Jeg på det punktet hvor jeg endelig tør å stole på at jeg er god nok.

Marianne har skrudd sitt tilbake nærmest på egen hånd. Ironisk nok har hennes beste sesongstart noensinne kommet i samme periode som hun har sluttet å jobbe med mentaltrener.

– Jeg har tatt et steg og sett på meg selv fra utsiden og sagt: «slapp av, liksom!». Jeg har drevet med positivt selvsnakk, hvor jeg står i speilet og forteller meg selv at jeg er god nok. Jeg kan gå ut her og vinne. Hører du en ting nok ganger, begynner du å tro på det selv.

– Hvorfor sluttet du med mentaltrener?

– Jeg synes mentaltrening er veldig bra, men utfordringen er at du kan bli veldig opphengt i de problemene du har. Man gjør det til en «greie», og hvis man ikke håndterer det på riktig måte, tenker man på det hele tiden. 

Betyr det at vi kan konkludere med at forskjellen på 2018- og 2019-versjonen av Marianne er hodet? Ikke helt.

– Mental styrke og teknikk henger tett sammen. Hodet hadde ikke sittet så bra på plass hvis jeg ikke følte meg trygg på svingen min. Etter at jeg tok inn Anders Kristiansen i teamet mitt i fjor som trener, slår jeg mye mer stabilt. Både han og Jonas Lilja (Team Norway-trener journ. anm.) har brukt uforholdsmessig mange timer med meg for at jeg skal komme meg hit. De har hjulpet meg med å føle meg tryggere, og nå er jeg på det punktet hvor jeg endelig tør å stole på at jeg er god nok.

Marianne følte hun begynte gradvis å nærme seg formen i fjor, men akilleshælen var avslutningsrundene. Flere ganger var hun helt i tetsjiktet før siste runde, men da søndagen kom, endret innstillingen seg helt. I stedet for å jakte birdies, prøvde hun å «safe» inn til par og beskytte plasseringen sin på leaderboardet. Resultatet ble ikke en eneste avslutningsrunde på 60-tallet, en gjennomsnittsscore på to over par og mange lange flyturer hjem.

– Det har vært en av de største tingene jeg har tatt med meg så langt i år. Sisterundene har blitt mye bedre. Nå forsøker jeg å håndtere alle runder som om det er torsdag, og jeg spiller mye mer aggressivt.

(Artikkelen fortsetter under)

Hun passer likevel på ikke å havne i fella hvor hun tar noe for gitt – verken svingen eller den mentale roen hun endelig har funnet.

– Det var en feil jeg gjorde senest forrige helg. Jeg forventet å være med i toppen fordi jeg har spilt så bra i det siste. Men så avsluttet jeg med noen dumme feil som ødela. 

– Hver gang jeg tenker på resultater, virker det som om alt går til helvete.

Det store spørsmålet nå er hvor lenge hun klarer å holde på denne godfølelsen. Marianne har gjort det til en vane å starte sesongen bra tidligere år. Ofte har forklaringen vært at hun er luta lei golf på slutten av sesongen. Da har en måneds juleferie hjemme i Norge kommet på perfekt tidspunkt. Pausen har gjort at hun har klart å omstille seg og starte den nye sesongen med blanke ark og ny giv. Men hun har aldri hatt så bra sesongstart som nå. Det fjerner mye av presset på henne utover sesongen.

– Jeg tror mange spillere som sliter, kunne hatt godt av å ta seg en måneds pause for å nullstille seg, finne formen og gjenoppdage gleden med golf. Den er ekstremt vanskelig å finne mens du er opptatt med å spille turneringer, sier Marianne og viser til Team Norway-kollega Kristian Krogh Johannessen, som startet årets debutsesong på europatouren med åtte missede cuter på rad.

– Jeg har vært der selv, og det koster mer enn folk aner. Man er ikke veldig høy i hatten i en sånn situasjon. Når 80 prosent av utgiftene du har, kommer fra egen lomme, slik det er for meg og de fleste andre proffer, er det umulig å IKKE tenke på resultater i tunge perioder. Men plutselig klarer du å snu det, sier Marianne og tar en liten pause…

– Og det føles sjukt bra!

Generasjon prestasjon

Etter å ha vært en ensom norsk svale på europatouren i mange år har Marianne endelig begynt å få godt selskap fra flere norske jenter de siste par årene. I tillegg til Marianne har Tonje Daffinrud, Marita Engzelius, Celine Borge og Karoline Lund arbeidstillatelse på Europas øverste nivå denne sesongen – og det er to færre enn i fjor.

Marianne inntar gjerne en mentorrolle for de yngre spillerne og ønsker å hjelpe til med å lære dem hva livet som tourspiller innebærer. Hun mener mange av de unge spillerne som kommer gjennom det norske «systemet», ikke er godt nok forberedt på hva som venter dem ute på tour. 

Og hun er ikke i tvil om at det er enda vanskeligere å være ung proff i dag sammenlignet med for ti år siden. Hun mener sosiale medier er blant årsakene, fordi det fører til konstante forstyrrelser og gjør det vanskeligere å isolere seg vekk fra det som skrives om deg. Selv har Marianne begynt å skru av sosiale medier i turneringsuker – til og med når hun spiller bra.

(Artikkelen fortsetter under)

– Jeg tror det påvirker deg på en eller annen måte, selv om du tror at du ikke bryr deg, forteller Marianne, og nevner en europatour-turnering i Midtøsten i en av hennes tyngre perioder for et par år siden. Hun var deprimert etter en lang periode med dårlige resultater, men 42.-plassen hennes denne søndagen var et etterlengtet lyspunkt.

Det første som spratt opp i nyhetsstrømmen hennes da hun logget på Facebook noen timer senere, var overskriften: «Skuffende 42.-plass på Skarpnord».

Vi har nok press på oss som det er. Sosiale medier gjør det bare enda større.

– Vi har nok press på oss som det er. Sosiale medier gjør det bare enda større. Det gjelder ikke bare i golf, men i livet generelt. Det er ikke tilfeldig hvor mange unge som sliter med psykiske problemer. Folk presenterer kun sin beste side av seg selv på internett, og vi ender opp med en generasjon som tror at man må være perfekt. Det gjør at man faller ekstra hardt når det kommer en nedtur. Og de er det mange av i golf.

Marianne er har heller ikke mye til overs for måten touren og noen av spillerne bidrar til å øke dette presset.

– Touren vår har noen «insta-babes» som legger ut lettkledde bilder hver uke. På starten av sesongen var alle debutantene i et spillermøte med touren, der de ble oppfordret til å by på seg selv i sosiale medier, med henvisning til et par av spillerne som har tiltrukket seg mange sponsorer slik. Jeg kunne ikke tro hva jeg hørte!

Ofte er det nettopp disse spillerne som sponsorene deler ut turneringsinvitasjoner til. Da er det på bekostning av spillere på reservelisten som har gjort seg mer fortjent til en startbillett i turneringen. Det provoserer Marianne voldsomt. 

Hun sier utviklingen et resultat av hvor mannsdominert golfsporten er.

– Det er så feil når en sjef i et eller annet firma indirekte skal bestemme hva vi legger ut. Det er bare et fåtall spillere som legger ut utfordrende bilder, men de fremstår jo som tourens ansikt utad. De fleste av oss er seriøse og dedikerte idrettsutøvere som jobber beinhardt hver dag. Jeg hadde krenket meg selv og alt jeg står for, hvis jeg hadde postet trutmunn-selfier.

Ingen familiedrøm

I Suzann Pettersens fravær mens hun har blitt mor, har Marianne Skarpnord overtatt statusen som Norges beste kvinnelige golfspiller. Selv om det er stor sannsynlighet for Tuttas comeback fører til at hun vippes ned fra tronen igjen, er det sannsynligvis ikke noen som gleder seg mer til å se Tutta i sving igjen, enn Marianne.

– I mine øyne er hun fortsatt Norges beste. Det er ikke en diskusjon en gang. Jeg er utrolig spent på hvordan hun spiller når hun kommer tilbake. Jeg kjenner henne såpass at jeg vet hun ikke gjør noe i livet halvhjertet, og det hadde ikke overrasket meg om hun kom tilbake og vant igjen. Det hadde vært sjukt fett for kvinneidrett.

(Artikkelen fortsetter under)

Mye moro i hagen med sin store favoritt: niesen Emilie. 

Marianne sier hun er glad på vegne av Tutta som endelig har fått det familielivet hun har ønsket seg så lenge. Selv har derimot ønsket om å få barn aldri meldt seg. Marianne forteller at det er et ytterst fåtall av spillerne som tar pause fra touren for å få barn, som kommer tilbake igjen. Det er hun ikke klar for selv.

– Jeg har aldri hatt det ønsket. Richard lever kanskje fortsatt litt i håpet, men da vil jeg heller vinne i Lotto og opprette et massivt hundepensjonat, ler Marianne, før hun retter seg opp og får en mer alvorlig mine. 

– Jeg føler jeg har blitt plassert i en bås som «den som ikke vil ha barn».

– Men jeg har problemer med å se for meg det livet. Jeg er så glad i det livet jeg har. Det eneste jeg kanskje kunne sett for meg, er å bli en fostermor når jeg er ferdig å spille golf og kan hjelpe barn som har det vanskelig. Alle sier det er det mest naturlige i verden å ville få barn. Når jeg svarer at jeg ikke er enig, ser de på meg som jeg er stokk dum i hodet. Jeg er fascinert over hvor mange som har så sterke meninger om hvordan andre bør leve sine liv.

Da er det andre ting som frister mer å begi seg ut på. 

(Artikkelen fortsetter under)

Marianne har ikke så lyst på barn. Men hun kunne gjerne tenkt seg å drive et hundepensjonat! Her med søsterens hund «Doris», som Marianne insisterer hun har delt foreldrerett til.

LPGA-magneten

Etter en travel start på året med fem uker i Australia etterfulgt av turneringer i Midt-Østen og Nord-Afrika er Marianne endelig på en etterlengtet miniferie hjemme igjen. Der mangler det i hvert fall ikke på selskap i huset som hun og forloveden Richard Green kjøpte høsten 2013. Det ligger klistret inn til fairwayen på hull 13 på Skjeberg Golfklubb, og rommer også lillesøster Karoline og søsterens kjæreste Anders Kristiansen – som også er Mariannes trener. Et realt golfkollektiv.

(Artikkelen fortsetter under)

Richard Green bruker mye tid på å skru på sin kjære Porsche i garasjen.

Richard er en garvet tour-veteran med tre europatour-seirer og en 27 år lang proffkarriere å vise til. For tiden holder han golfen i sjakk frem til han er gammel nok til å konkurrere på seniortouren om to år. Nå om dagen trives han derimot best i garasjen hvor han mekker på Porschen sin. Og til helgen er det race på Rudskogen.

– Han bare bruker penger om dagen, så det er jeg som må prøve å tjene penger! sier Marianne og bretter frem et stort smil.

Ønsker jeg å spille et sted som tok halvveis knekken på meg sist gang jeg prøvde?

Hun er selv i et dilemma om hvor hun skal spille i årene fremover. Den ene delen av henne ønsker å gi LPGA-drømmen en ny sjanse. Mye har skjedd siden USA-fiaskoen for ti år siden, men traumene er fortsatt friskt i minne. Hun har ennå ikke bestemt seg for om hun skal spille høstens kvalifisering i USA, og planlegger å utsette avgjørelsen så nærme sommerens deadline som mulig.

– Per dags dato har jeg spillet til å klare det. Men ønsker jeg å spille et sted som tok halvveis knekken på meg sist gang jeg prøvde? Jeg gikk fra himmel i Europa til helvete i USA, og jeg følte at jeg ikke klarte å spille golf der. Selv om jeg er blitt ti år eldre og tror det hadde blitt en annen opplevelse nå, er det ikke glemt. 

– Men jeg må innrømme at jeg har lyst til å bevise for meg selv at jeg kan spille der. Spørsmålet er om jeg ønsker det nok, til at jeg kommer til å prøve. Det sitter langt inne å bryte opp det jeg gjør nå, nå som jeg endelig er i en ordentlig god stim.

(Artikkelen fortsetter under)

Det er folksomt hos Skarpnord & co. De fem siste årene har venn/trener Anders Kristiansen og lillesøster Karoline også bodd hos dem. 

Marianne synes det er synd at Ladies European Tour har blitt så svekket de siste årene at unge europeiske spillere føler de MÅ reise over Atlanteren for å kunne leve av golfen. Hun forteller at når man setter seg ned og prater med spillerne, oppdager man at det faktisk er mange som ikke har noen som helst interesse av å dra til USA.

– De vil ikke spille der. De fortjener et tilbud i Europa som er bra nok. Hvis ikke de har det, frykter jeg at det vil gå utover rekrutteringen av jentetalenter i klubbene. Veien er lang nok fra før. Hvis man måtil USA, blir den enda lengre.

Dersom Marianne skulle gi USA et nytt forsøk, har hun lært at hun ikke ønsker å flytte dit. Da kommer hun heller til å ha base i Norge som nå og pendle til turneringer. Det er uansett ikke så stor forskjell på å måtte fly til USA for å konkurrere sammenlignet med å fly til Midtøsten. 

Men foreløpig har ikke USA vært noe tema i «familierådet».

– Hvis jeg ikke er overbevist om at hodet mitt kommer til å takle det, er det ikke noe tema en gang, slår hun fast.

Uavhengig av om hun velger USA eller ikke, er det store turneringer på trappene. Hun holder stø kurs mot en ny OL-plass i Tokyo neste sommer, og klarer hun å fortsette storspillet noen måneder til denne sesongen, kan hun være en aktuell kandidat for Solheim Cup på Gleneagles i september. Marianne legger ikke skjul på at hun drømmer om å kvalifisere seg dit for første gang, men i kontrast til da hun ble snytt for en plass på laget i 2009 – til hennes store fortvilelse – har hun nå bestemt seg for å ikke legge noe energi i å tenke på det.

Det neste utviklingssteget nå blir å vise hva hun er god for i majorturneringene. Hennes 36.-plass i Women’s British Open i 2014 og 2015 er fortsatt hennes beste plasseringer i majorsammenheng, og med 10 missede cuter på 14 forsøk er det på høy tid at hun endelig for vist hva hun er god for i én av de virkelig store turneringene.

Svaret på hvordan hun skal få til det, er å fortsette i samme spor som hun er i nå.

– Jeg vil så gjerne gjøre det bra i majorene, og spesielt i British Open. Jeg har satt meg som mål å dra inn i turneringen med samme holdning som jeg har i vanlige turneringer, og ikke tenke at det er noe større enn det egentlig er.

– Jeg må gi litt faen, rett og slett.