Du har sannsynligvis en gang i ditt golfliv snakket med en ivrig golfer som hauser opp Irland. Vilt, grønt, vakkert – det beste stedet å spille golf, sier forståsegpåeren. Du er sunt skeptisk. Så står du der endelig – 15. fairway, Narin & Portnoo langt nord i County Donegal. Overbevist?

Grønn fairway, gyllen sand og turkis vann – er det ikke noe karibisk over dette bildet? Forskjellen er at vi befinner oss på nordvestkysten av Irland og spiller linksgolf sammen med en gråhåret ire som heter Ciaran. Med bølgesus i ørene, under blå himmel og med en utsikt over Gweebarra Bay, prøver vi å fikse dette med linksgolf. Du vet, ‘tight lie’ – tettklipte, knallharde fairways. Ballene spretter bortover både fairways og greens som om de er like glade som vi er.

Nordvestsiden av Irland, med County Donegal, Sligo, Mayo og Galway (alle i Republic of Ireland), står for tur. Det tok nesten fire timer å kjøre opp til Narin & Portnoo fra flyplassen i Dublin.

Men hvorfor dra så langt utenfor allfarvei?

Oppdagelsesferd

Mange som besøker irske linksbaner for første gang velger sørsiden av øya: County Cork, Kerry, Limerick osv. På sørsiden har de nytt godt av den amerikanske golfboomen i mange år nå. Det begynte med at en kjent skribent i «The New Yorker» lovpriste Ballybunion i County Kerry som ‘den fineste linksbanen jeg noensinne har spilt’ i 1969. Så tok det hele fart da Tom Watson vant The Open i 1982, og fortalte en lyttende verden at han hadde stoppet i Irland og fantastiske Ballybunion på vei over til  Skottland. Selvfølgelig ble det ennå mer golftrafikk fra Nord-Amerika nettopp til det sørlige Irland.

Og hva med nordsiden? De har hele tiden hevdet at de har vel så bra baner. Men uten ‘hypen’ og like stor trafikk fra USA, har de verken hatt budsjett for markedsføring eller for oppgradering av klubbhus, m.m. til luksus-standarder. I mellomtiden har greenfee-prisene i sør økt i takt med det storslagne besøket (f.eks. koster Old Head i County Cork 230 euro å spille i 2015 og Old Course på Ballybunion i County Kerry koster 180 euro). Prisene i nord, ja – de har reflektert at det er færre som har oppdaget disse klassiske linksbanene.

​Narin & Portnoo, for eksempel, som enkelte rangerer som en av landets beste baner, koster på det meste 70 euro. Banen ligger ved siden av en campingplass – men det er vel ikke så mange nordmenn som lar seg affisere av at man får øye på noen bobiler ved siden av hull 2 og 4.

Det er ingen kjent person som har tegnet banen – faktisk var det medlemmene selv som gjorde det meste av utformingsjobben etter at klubben fikk leid jordstykket i 1930 fra fem forskjellige grunneiere. I 2004 ble banen oppgradert og gjort til en par 73 bane ved hjelp av Eddie Connaughton, og nå er ‘juvelen i kronen’ hull 15, et par 5 hull som går langs stranden.

‘Irlands Muirfield’

Fra Narin & Portnoo drar vi videre sørover til klubben Donegal ved Murvagh, der Open-vinneren fra 2011, Darren Clarke, er medlem. Denne banen blir av og til kalt for ‘Irlands Muirfield’, siden de første ni går i sirkel mot klokka (med flere hull langs stranden), mens de siste ni går med klokka i en sirkel innenfor de første. Championship-banen er tegnet av en av Irlands mest kjente golfarkitekter, Eddie Hackett, og åpnet i 1976. Banen er 6760 m fra bakerste tee, og er dermed en av landets aller lengste linksbaner. For oss var det bare tid til å spille de ni første hullene, men de ga mersmak – spesielt hull 6 til 8, som går gjennom store sanddyner langs Donegal Bay.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Rosses Point og Enniscrone

Sør for County Donegal ligger County Sligo, og der ligger banen som tar sitt navn fra fylket: County Sligo, men den kalles også Rosses Point. Dette var en opplevelse, ikke minst på grunn av perfekte baneforhold og de raskeste og beste greenene på hele turen (klubben hadde nettopp avholdt West of Ireland Amateur Open Championship). Klubben er fra 1894, da den hadde bare ni hull. I 1927 gjorde legenden Harry Colt en helt ny 18-hulls design, og nå er banen regnet som en av de beste hele Irland. De første hullene ligger på en høyde, og på 5. utslag står man høyt oppe og slår en befriende drive ned mot sletten. På 12. hull er det lurt å sikte på fyrtårnet uti Drumcliff Bay for å nå greenen. Utsiktene (spesielt fra 2. green) er uslåelige, ned mot Sligo Town og med det imponerende Benbulben-fjellet i bakgrunnen. Ikke rart at poeten W.B. Yeats skrev dikt om dette landskapet.

Lenger sør i County Sligo finner vi klubben Enniscrone og banen The Dunes (par 73, med seks av hullene tegnet av Donald Steel), som kanskje er enda mer spektakulær rent visuelt. Her er sanddynene langs Killala Bay store, høye og dominerende – og banen slynger seg gjennom dem. Bare håp at du ikke ligger alt for langt utenfor fairway, for marehalmen er ikke så lett å komme seg ut av med mindre man bare hakker seg ut. Det er lurt å holde tunga rett i munnen på utslagene, i hvert fall hvis det hjelper å få en rettere drive.

Carne og Connemara

De to siste banene er i henholdsvis County Mayo og County Galway. Carne Golf Links (Cúrsa Gailf an Chairn på irsk gælisk, som snakkes av flertallet av beboerne på denne kyststripen) har hatt en anerkjent 18-hullsbane tegnet av Eddie Hackett samme mann som sto for designen på Donegal. Carne har i de siste 10 årene brukt egne begrensede midler for å anskaffe en ny 9-hullssløyfe. Vi spilte hull 10-18 på den opprinnelige banen, i tillegg til å spille den nye sløyfen. 

​Dette er golf i et dramatisk landskap på en halvøy ved Belmullet, med store sanddyner. De ni nye hullene har ennå ikke vokst helt inn, men om noen få år vil de kunne konkurrere med resten av anlegget – med et par tøffe hull og noen blinde innspill. I mellomtiden anbefales at man spiller den opprinnelige banen aller først – den er en klassiker. Mange regner Carne som Hacketts aller største verk.

Siste bane er Connemara Championship Links – en verdig avslutning. Denne banen er også tegnet av Hackett. Banen ligger ved Ballyconneely, i et vakkert og røft landskap preget av steinformasjoner langs noen av hullene. Det var ikke så langt unna her at pilotene John Alcock og Arthur Whitten Brown landet i 1919, etter verdens første uavbrutte flytur over Atlanteren fra Newfoundland i Canada.

Banen er en av verdens vanskeligste linksbaner. Den har ingen forsvar mot vinden, uten sanddyner. Dessuten er den 6584m fra bakerste utslag. Greenene er krevende, med mange helninger. Det er de siste ni hullene som mange opplever som de beste, vanskeligere og i villere natur. Signaturhullet er et nummer 13, et par 3 hull – 194m fra bakerst tee til en opphøyd green. Hvis du går forbi flagget vil nedoverputten kreve en delikat hånd.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

​Hoteller i verdensklasse

Til slutt må overnatting nevnes – og dette er ikke bare en ettertanke. Golfen utgjør tross alt bare tre til fire timer i løpet av dagen. Det irske folk er et sosialt folkeferd, og hoteller, puber og restauranter beviser dette. De beste irske hotellene er i verdensklasse – og hvis du vil unne deg litt mer enn en standard B&B på turen prøv Harvey’s Point (harveyspoint.com) i Donegal og Mount Falcon Estate (mountfalcon.com) i Mayo. Vennligere stab finner du ikke noe sted, og utenomgolf-aktivitetene er mange – på Mount Falcon fikk vi for eksempel prøvd både fluefiske og leirdueskyting.

På Radisson Blu i Sligo City (radissonblu.ie/hotel-sligo) kunne de skilte med en stor spa-avdeling. Og ved Glenlo Abbey Hotel i Galway City opplevde vi et uforglemmelig måltid basert på lokale matvarer i to restaurerte jernbanevogner fra Orientekspressen. Toget, nå kalt Pullman Restaurant, står parkert ved siden av hotellet.