Foto: Magnus Sveen og caddie Vic Sowers

Augusta National er ikke bare en vakker, spektakulær, myteomspunnet og sagnomsust golfbane. Den er, i motsetning til de fleste andre verdensberømte golfbaner, nærmest umulig å få spille; Presidenter, filmstjerner og andre rikinger har spurt, tryglet og bedt på sine knær – og fått nei. Folk har tilbudt opp i mot en million kroner for å få spille en runde på de ondulerte fløyelsfairwayene. Og fått nei.

Det er i bunn og grunn bare noen veldig få måter du kan få spilt Augusta National. Du kan inviteres som gjest av et av de cirka 300 medlemmene. Eller du kan bli fryktelig god, slik at du får spille Masters.  Og så har du den siste varianten, da. Du kan ha flaks. Ordentlig griseflaks. Akkurat slik jeg hadde i april i år.

Lotteriet

I utgangspunktet kan man jo si vi allerede var heldige. I samarbeid med Eurosport dekket vi i Norsk Golf årets Masters-turnering på Augusta. For mitt vedkommende var det aller første gang jeg var på Augusta, og opplevelsen var unektelig helt spesiell. Plutselig tuslet jeg rundt i de bildene jeg hadde sett på tv fra jeg var liten gutt. Over alt hvor jeg snur meg, ser jeg et ikonisk øyeblikk fra Masters-historien. Der borte på hull 17 ser jeg putten til Jack Nicklaus fra 1986. Inne i skogen ved hull 13 ser jeg Phil Mickelson slå på greenen fra furunålene. Nede ved hull 16 står Tiger Woods klar til å chippe fra greenkanten en magisk søndag i 2005.

Sånn går man altså rundt. Man måper, titter, gnir seg i øynene og klyper seg i armen. Og storkoser seg! Det ble mye jobbing, med opptak ute på banen, intervjuer med spillere, pressekonferanser og noen tur på driving-rangen for å se an formen til spillerne. Enda flere pressekonferanser, skriving, klipping av reportasjer og overspilling hjem til Norge.

Vi var på banen litt før klokken åtte om morgenen og gikk ikke tilbake ut gjennom portene før klokken var åtte igjen om kvelden.

Masters er en oppsiktsvekkende folkelig og tilgjengelig turnering. Mat og drikke er overraskende billig. En sandwich koster fra 1,50 til 3 dollar, en øl koster fem. Køene er enormt lange, men tas unna i en rasende fart. I det ene sekundet er det hundrevis av mennesker foran deg i kø, noen få strakser senere har du gått gjennom kassa og betalt. Hvis man først har klart å skaffe seg billett, selvsagt. Man kan søke om å få kjøpe vanlige billetter over nett, og da er de ikke så altfor dyre. Dersom du vinner i lotteriet og får tilbud om å kjøpe billetter, må du ut med 60 dollar for en billett til treningsdagene, mens billetter til turneringsdagene torsdag til søndag koster om lag 100 dollar pr billett.

Svartebørsbillettene som omsettes noen hundre meter fra Magnolia Lane, er en annen historie. Opp mot 10 000 kroner for et dagspass! Da blir helgen fort en kostbar affære.

Den problematikken slipper mediefolkene unna. Vi kan bevege oss nærmest fritt på hele området, gå inn og ut av pressesenteret og andre steder som er avstengt for øvrige tilskuere. Ok, vi kan ikke sitte fra morgen til kveld i solsteiken, se på golfstjerner mens vi drikker øl og spiser hamburgere. Vi må jobbe. Men vi har et par frynsegoder. En av dem: det myteomspunnede lotteriet.

På mandagen etter Masters blir noen veldig få, heldige utvalgte plukket ut til å spille Augusta National. Flaggplasseringene er de samme som dagen før, greenene er lynraske, banen er i «championship condition». Alle som har akkreditering til Masters, får muligheten til å registrere seg i lotteriet. Det er om lag 750 akkrediterte pressefolk til stede, og rundt 350 pressefolk pleier å melde seg på i lotteriet. Av dem er det 28 som får spille mandag morgen.

En streng mail fra pressesjefen

Fristen for å melde seg på i lotteriet er fredag ettermiddag. Lørdag morgen blir navnene til de heldige offentliggjort i pressesenteret. Jeg har hørt historier om garvede journalister som blir så satt ut av å bli trukket ut til å spille mandag morgen at de helt glemmer å følge med på hva som skjer i selve turneringen lørdag og søndag.

Jeg har hørt om folk som ikke har fått sove, og om folk som har fått tilbud om å selge starttiden sin for titusenvis av dollar. Men jeg har ikke hørt om noen som faktisk har solgt den (det hadde for øvrig ikke latt seg gjøre, for pressesjefen har full kontroll og vet hvem alle er).

Vi var tre stykker fra Eurosport og Norsk Golf som meldte oss på. Marius Thorp, Christian Døvle og meg selv. Ingen av oss hadde den minste tro på å bli trukket ut. Samtidig tenkte alle før vi dro til USA at «i underkant av ti prosent sjanse for å spille Augusta er en utrolig mye større mulighet enn null prosent». Og hvis man mot alle odds skulle være så heldig å bli trukket ut, ville det være krise å spille med lånt utstyr. Så vi hadde med oss køllene våre, alle mann. Sånn i tilfelle.

Det ble lørdag. Listen over vinnerne av lotteriet rullet over tv-skjermene i pressesenteret. Ingen norske navn var blant de utvalgte. Jaja, kanskje en av oss er heldige en annen gang, tenkte vi. Nå kunne vi i hvert fall fokusere på Masters, på jobben og på det som skulle skje. Golfkøllene ble liggende i de uåpnede reisebagene på motellrommene våre.

– Da vi stod opp søndag morgen, klare for selve avslutningsdagen, sjekket jeg som vanlig mailen. Det var kommet en epost fra Lee Bennett, pressesjefen på Augusta. Den var kort, klar og litt streng.

« Magnus, I need to speak to you briefly this morning. When will you be in?  I’ll be in the IBC until 10 am. Thanks. Lee»

Min første tanke var: «Hva var det vi hadde gjort for noe gærent nå da?»

For vi hadde tøyd et par regler i forhold til hvor det var lov til å filme. Vi hadde nok brukt mobiltelefonen i ny og ne selv om det var strengt forbudt, og vi hadde prøvd å huke tak i noen spillere for intervjuer selv om de ikke var tilgjengelige.

Jeg tenkte at nå får vi oss en skikkelig skrape her, kanskje vi til og med blir kastet ut slik mange andre journalister har blitt før oss? På Augusta National er det tillatelse og ikke tilgivelse som gjelder. Jeg tenkte det aller verste og sa til de andre i teamet at jeg skulle ta meg av samtalen med Lee og at jeg skulle møte dem på et avtalt sted etterpå.

På vei til IBC, International Broadcast Center, prøvde jeg å forberede meg på det jeg trodde ventet.

Med lett bankende hjerte og småklamme håndflater fant jeg beskjedent veien til Lee Bennetts kontor. Lee kom mot meg med et stort smil, tok meg i hånda og sa at han hadde noe til meg. Han rakte meg en liten konvolutt. Jeg hadde ikke den fjerneste anelse hva dette var.

«I guess you´re playing golf tomorrow» sa han med klingende sørstatsdialekt. «You won the lottery!».

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Hva jeg tenkte i de neste timene, husker jeg ikke helt. Men jeg husker at jeg ble kvalm. At jeg ble nervøs. At jeg begynte å kaldsvette. Og jeg husker at jeg tenkte at dette fortjener jeg ikke i det hele tatt. Jeg trodde jeg skulle få huden full av kjeft, og så fikk jeg dette i stedet.

Jeg skal innrømme at det var vrient å fokusere på Jordan Spieth og Jason Day i morgentimene den søndagen. Kollegaene mine var en blanding av misunnelige og overlykkelige på mine vegne. Mest misunnelige, kanskje. Plutselig slo deg meg. Jeg har ikke spilt en skikkelig golfrunde siden jeg var på Onsøy i slutten av oktober i fjor. Og nå skal jeg rett ut på Augusta med verdens vanskeligste greener. Hjelpe meg!

En av tidenes mest dramatiske Masters-søndager gikk mot slutten. Så dramatisk at jeg i noen minutter faktisk glemte hva jeg skulle dagen etter. Men så begynte det å bli snakk om at det kunne bli omspill. Jordan Spieth sprakk, Danny Willett storspilte, og like bak fulgte Dustin Johnson. «Dette kan fort bli omspill med tre spillere», mumlet folk.

Jeg klarte bare å tenke på én ting: «Hvis dere skal spille omspill, får dere sørge for å gjøre dere ferdige i kveld, for i morgen tidlig er banen opptatt!».

Seks timer i golfhimmelen

Invitasjonen jeg har fått er enkelt utformet. Et lite kort med Masters-logoen og navnet mitt skrevet svart på hvitt. Jeg skal kjøre inn porten til Magnolia Lane klokken 09.50. Verken før eller senere. Tee-off er klokken 10.50.

Et lite brev med instrukser ligger vedlagt. Jeg får ikke lov til å ha med meg noen inn, og de vil ikke slippe meg inn porten før det angitte tidspunktet. Jeg vil bli tildelt et skap i «Champions Locker» inne i klubbhuset der jeg skal skifte. Jeg får caddie, range-baller og en matbit om jeg ønsker det. Når runden er ferdig, skal jeg dra derfra igjen. Fra jeg kommer til jeg drar igjen, kommer det til å gå omtrent seks timer.

Jeg våkner grytidlig mandag morgen, to timer før vekkerklokka ringer. Vi har ikke greid å snu døgnet helt, til tross for at vi har vært i Augusta i en uke, så når klokken er 05.00, er jeg lys våken. Kollegene mine har pakket sakene sine og setter kursen for flyplassen i Atlanta, mens jeg har booket om returbilletten min. Jeg har andre ting på tapetet denne mandagen.

Jeg bestemmer meg for å spise en god frokost. Det er ikke bare bare å finne i denne lille sørstatsbyen på denne tiden av døgnet. Men Subway er bra. Jeg bestiller en footlong baguett, en juice og en kaffe og kjører mot hovedinngangen. Magnolia Lane. Vi har vært inne på Augusta National hver dag i seks dager, men vi har aldri fått kjøre opp Magnolia Lane. Pressefolk sluses inn en egen inngang på siden. Magnolia Lane er forbeholdt medlemmer og spillere.

Det er 20 minutter til jeg får lov til å kjøre inn, så jeg parkerer på motsatt side av veien og venter. Mens jeg spiser frokost og hører på Håkan Hellström på bilstereoen. «Nu kan du få mig så lätt» synger Håkan, og klokken viser 9.47. Jeg setter bilen i «drive» og ruller lydløst og diskré mot Gate 3. En bom sperrer veien, og to muskuløse, strenge vakter ber meg stoppe. De spør høflig om jeg har en invitasjon, og ser det står «arrival time: 9.50.» Det er ennå to minutter til.

Vakten titter over pilotbrillene og sier mildt: «You are a little early, Sir, but I am going to let you pass. Enjoy your day.»

Jeg kjører opp Magnolia Lane, den vakre alléen Jack Nicklaus, Gary Player, Arnold Palmer, Tiger Woods og alle de andre har kjørt opp utallige ganger før meg. Jeg ankommer klubbhuset, parkerer bilen og stiger ut. «Welcome to Augusta National», sier en hyggelig mann i grønn jakke. De tar over bilen, henter ut golfsettet og sier jeg kan gå inn i klubbhuset. Jeg. Inn i klubbhuset. Jeg går inn hoveddøra, går opp en trapp til høyre og befinner meg plutselig i Champions Locker. Alle som har vunnet Masters, får sitt eget skap i «Champions Locker». Den grønne jakken til Jordan Spieth fra 2015 henger der. Det er så mye historie i mahognyen her inne at man kjenner det på kroppen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

På skapet til Bernhard Langer henger en lapp med mitt navn. Mitt og de tre andre jeg skal spille med. Jeg setter meg ned, skifter, og ser at skapet til høyre for meg tilhører Tiger Woods. Skapet til venstre tilhører Sam Snead og Vijay Singh. Og midt i mellom sitter altså jeg. Magnus Sveen. Med åtte i handicap, og som ikke har vært på driving-rangen siden september.

Jeg får på meg golfskoene og forteller en av dem som jobber der at jeg vil rett ut og begynne oppvarmingen. Frokosten som serveres på klubbhuset er sikkert nydelig, men her er det ingen tid å miste. Jeg kjøres til rangen der jeg har stått hver dag og observert Day, Spieth, Cabrera og McIlroy den siste uka. Nå er det plutselig jeg som skal slå baller ut på det delikate treningsområdet. Ved enden av rangen står caddien min, Vic, og venter. Han har vasket køllene og lagt fram en liten pyramide med splitter nye Titleist Pro V1-baller.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Jeg slår kanskje 30 baller ut i vårluften. Jeg treffer ballen akkurat så dårlig eller bra som jeg pleier. Marius Thorp anbefalte meg å bruke litt tid i bunkeren på oppvarmingen, så vi flytter oss dit. Jeg slår bunkerslag i fem minutter når det plutselig kommer en fyr bort til oss og sier at de ligger foran skjema.

Det er fremdeles 20 minutter til vi skal slå ut, men vi får beskjed om å bevege oss mot første tee. Lettere grepet av panikk snur jeg meg mot caddie Vic og sier: «Men jeg har jo ikke slått en eneste putt ennå!». Vi stopper ved treningsgreenen. Jeg har tre baller i hendene som jeg slipper rett ned på den tilsynelatende flate greenen. Og så begynner ballene å rulle. De renner av gårde, alle tre, helt av seg selv. Det var tydeligvis ikke så flatt likevel. «Jøje meg» tenker jeg. Så raske greener har jeg aldri sett.

Tee-off

Det er bare et lite år siden jeg spilte Old Course på St Andrews for aller første gang. Da var jeg så nervøs før første utslag at det bare var så vidt jeg traff ballen.

På Augusta er det helt motsatt. Alle er så opptatt av at jeg skal føle meg vel, at jeg skal nyte hvert øyeblikk, og at jeg ikke skal la meg stresse. «Slår du en ball ut i skauen og ikke finner den, dropper du bare en ny. Det er ikke scoren det handler om i dag, det er opplevelsen», sier en av herrene i grønn jakke.

For min del stemmer ikke det helt. Det handler selvsagt litt om scoren. Jeg spurte Twitter-følgerene mine dagen før om de ville tippe hvor mange slag jeg kom til å bruke. De aller fleste var langt oppe på hundre-tallet. Noen oppe rundt 120, mens de mer sympatiske, hyggelige, positive og velmenende personene tippet score på 80-tallet. Så scoren betyr noe!

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Men nervene er borte. Jeg spiller sammen med en amerikansk tv-produsent som heter Bob Rosburg. Han har produsert Masters-sendinger på amerikansk tv i 40 år og er den eneste som har spilt her før. Han skal spille banen for sjette gang. Brian Quinn kommer fra Irland, ligner på Greame McDowell men har samme handicap som jeg. Daan Slooter er fra Nederland og er voldsomt nervøs.

Vi gir hverandre like godt en klem før vi begynner, alle mann. Vi hilse på caddiene våre og blir enige om at vi bare skal kose oss. Vi skal spille fra vanlig herre-tee. Heldigvis. Proffene sine utslagssteder ligger uhyggelig mye lenger bak, og vi er glade for at vi slipper å slå helt derfra.

Jeg går til mitt første slag på Augusta fullstendig uten nerver. Jeg treffer ganske bra, men ballen går litt til høyre og havner ute blant trærne. Jeg prøver å punche ballen under furugrenene, men treffer ytterst på en stamme, så ballen fyker tilbake inn i skogen. Etter tre slag er jeg ute av skogen med 90 meter til flagget.

«Her er det viktig ikke å havne på feil sted» sier caddie Vic, og gir meg et bra siktepunkt. Men jeg havner på feil sted. Greenene er harde som betong og ondulerte som en berg-og-dalbane. Jeg skjønner ganske kjapt at jeg ikke kommer til å ha nubbsjans til å få ballen i hullet på to putter. Tre putter. Sju slag og trippel bogey. Men jeg plukker likevel ballen opp av koppen med et smil om munnen.

Vi går til hull to som er et par fem-hull. Jeg er i fairway hele veien, men havner i bunkeren etter tredjeslaget. Akkurat nå er jeg glad for at Marius Thorp ba meg varme opp med noen slag fra hvit sand. Ballen ender opp en snau halvmeter fra hullet, jeg får par-putten og plutselig ser ikke scorekortet så fælt ut likevel.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Askepott

Resten av runden er uforglemmelig. Ikke fordi jeg spiller så bra, men fordi jeg går rundt midt ute på Augusta National, omgitt av historie, minner og berømte golf-øyeblikk. Jeg husker hvert eneste slag. Hvert eneste ett. Og jeg har ikke tenkt til å fortelle om alle sammen.

Men banen er absolutt ikke så fryktinngytende som det jeg gruet for på forhånd. Det finnes ingen hull med out-of-bounds, roughen er like kortklipt som fairwayene på Bogstad, det er bare noen få hull der det er vann i spill,  og man finner ballen over alt. Jeg har alltid et slag, uansett hvor skjevt jeg skulle finne på å slå. Jeg spiller på den samme ballen hele runden. For ballen er alltid i spill. Den store utfordringen ligger på og rundt greenene. Havner man bare ørlite grann feil på innspillet, er man fullstendig sjanseløs. Jeg har aldri opplevd maken til greener.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

De er helt jevne til tross for at det nettopp er spilt turnering der i fire dager. Og de er så raske at det nesten ikke går an å beskrive. Men for å si det sånn: putter i nedoverbakke er helt umulig. Det Per Haugsrud og Henrik Bjørnstad har sagt om at man ikke må havne på feil sted, det stemmer!

Jeg spør caddie Vic om han vet hva stimpen er. Men han sier at det bruker de ikke på Augusta. «Her kaller vi det bare tournament condition», sier han, og trekker lett på skuldrene.

Tribunene står fremdeles oppreist rundt hele banen, men alle er tomme. Det er kun vi 28 ufortjent heldige utvalgte som beveger oss rundt med hver vår caddie. Rett som det er tar jeg meg i å tenke hvor lite jeg fortjener å få oppleve dette. Tenk så mange spillere i hele verden som har drømt om dette hele livet og som aldri kommer til å få oppleve det jeg gjør akkurat nå! Jeg smiler meg gjennom Amen Corner, får par på 11, bogey på 12 og bogey på 13. Jeg kikker opp mot stedet der Bubba Watson slo mirakelslaget på hull 10 for noen år siden. Jeg går for greenen på par 5-hullene når jeg egentlig burde latt være. «Du spiller her bare én gang i livet, du kan like gjerne gi det et forsøk» er gjennomgangsmelodien blant oss som er ute og spiller.

Noen av de mest minneverdige slagene er de som er resultatet av et dumt valg i forveien. Der jeg går for gull, men havner i trøbbel. Tricky, artige utfordringer der jeg må skru ballen rundt en gren eller manøvrere den lavt ut av skogen. Og ikke minst de slagene der jeg husker at Greg Norman, Nick Faldo og Jordan Spieth har slått akkurat fra akkurat samme sted før meg.

Vi nærmer oss slutten. Jeg er Askepott på ballet, og klokken nærmer seg midnatt.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Hull 18. Dogleg høyre med bunkere til venstre, og en høydeforskjell som er fryktinngytende. Jeg slår dagens dårligste drive og havner langt ut til høyre, ved fairwayen på hull 10. Jeg slår en provisorisk som havner midt i fairwayen, og som ser betraktelig mer fristende ut.

Caddie Vic sier: «Du, Magnus, vi tar den andreballen din. Det er morsommere å slå derfra.» Men jeg vil ha en score. Jeg vil vite hva jeg gikk Augusta National på, da kan man ikke begynne å jukse på hull 18. Jeg må bruke tre slag for å komme meg til et håpløst sted på greenen. Jeg bruker tre putter, og går av med dobbel bogey. Dett var dett. 88 slag der hvert eneste ett er tatovert inn i hjernebarken til evig tid.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Vi tar hverandre i hendene og deler ut klemmer på den 18. greenen. Brian fikk en eagle på hull 15, nederlandske Daan fikk ett stakkars par som han kommer til å leve på for resten av livet, mens Bob er kjempefornøyd med at han har gått sin beste runde på Augusta noensinne.

Vi rusler inn mot det ærverdige klubbhuset, og jeg finner skapet mitt. Det der det står Bernhard Langer på. Jeg tar på meg de vanlige skoene mine mens en vennlig herre putter golfskoene mine i en pose det står «Masters» på. Rusler salig, men litt vemodig ned trappa og ut hoveddøren.

Utenfor står bilen og venter. Det er nøyaktig seks timer siden jeg kjørte opp Magnolia Lane. Jeg kjører ned den samme, vakre alléen så sakte som mulig. Jeg må nyte hvert lille sekund. Bommen senker seg bak meg, jeg kjører ut porten, og før jeg vet ordet av det, er jeg tilbake i den virkelige verden. Med trafikk, fastfood-sjapper og glorete skilter.

Askepotts magiske timer på ballet er over. Det er jo lov å håpe at jeg glemte igjen en sko av glass der inne et sted, men sannsynligvis er det eneste jeg har lagt igjen inne på Augusta National 88 helt greie golfslag.

For meg var det trolldom i hvert eneste ett.