Andresteget på TPC Craig Ranch var en svært nervepirrende affære, men jeg holdt hodet kaldt og leverte for det meste bunnsolid golf gjennom hele turneringen. 19 birdies, fire bogeys og resten par var fasiten da vi la sammen totalen til 15 under par etter fire runder. 

Jeg slo stabilt hele uka, men mesteparten av æren for de gode scorene går nok til putteren. Null treputter på såpass raske og ondulerte greener er sjelden kost, så det er ingen tvil om at dette var ukas favorittkølle.

På en svært tøff bane var det til slutt 11 under par som trengtes for å avansere til finalesteget, noe som i grunn sier ganske mye om nivået. Selv om jeg hadde fin progresjon og var innenfor ”cut´en” hele veien, skal jeg ikke påstå at jeg spilte med lave skuldre upreget av stundens alvor.

Da jeg sto på første tee på fredag, i ferd med å slå ut i lederball på finalerunden, var jeg ikke veldig høy i hatten. Den nervøse kvalmen som bare ble verre og verre for hver dag, nådde helt nye høyder da den siste runden skulle spilles og sannhetens time var nær. Selv om man er vant til å spille under press, er Q School en helt unik setting med en veldig spesiell atmosfære. Det er svært mye som står på spill for alle i startfeltet, og basert på stemningen skulle man nesten tro man var på en kirkegård mer enn en golfbane.

Ikke før jeg hadde kommet meg helskinnet forbi det krevende hull 15, et langt par 3 med vann og bunkere i alle retninger, følte jeg meg trygg på at dette skulle gå veien. Innen den tid hadde min far, som for øvrig gjorde en glimrende innsats som caddie, inhalert mer nikotin på fem timer enn den gjennomsnittlige nordmann gjør i løpet av en hel levetid.

Man gjør selvfølgelig alt man kan for å beholde fokus på de rette tingene mens man er ute og spiller, men når runden tar oppimot seks timer får man naturligvis god tid til å tenke. Da jeg satte birdieputten i boks på det siste hullet kunne jeg endelig puste ut og smile, vel vitende om at jeg nå vil ha en form for kategori her i USA neste år. Hvor mye jeg får være med på avhenger selvfølgelig av hvordan jeg spiller i California, men samme hva som måtte skje er jeg uansett stolt over det jeg har oppnådd så langt.

Jeg fikk gleden av å spille med fire tidligere PGA Tour-spillere i løpet av denne turneringen i McKinney, og ble veldig godt tatt imot av disse ”veteranene.” Tag Ridings og Brenden Pappas ga meg mye tyn for min unge alder, og syntes det var smått utrolig at vi var i samme posisjon med tanke på at jeg knapt var født da de spilte collegegolf. 

Rent spillemessig ble jeg ikke skremt av noen av disse gutta, og beviste jo egentlig at jeg kan holde følge og vel så det når jeg spiller min beste golf. Da jeg gjorde seks birdies på rad i midten av tredjerunden gjorde både Pappas og Ridings store øyne, og vitset om at de slett ikke satte pris på å få juling av en liten guttevalp. 

Jeg og fatter´n hadde mye moro med å sjekke opp merittene på disse stjernene vi spilte med. 

Sammenlignet med seire på verdens største tour er ikke Norgescup-triumfer så mye å slå i bordet med, men selvironien vedrørende min rutinemangel i dette selskapet fjernet faktisk en god del av forventningspresset. 

Slik jeg ser det har jeg alt å vinne i finalesteget, og skal kjempe med nebb og klør for å skaffe meg de beste mulige spillerettigheter for neste år. At jeg skulle komme så langt i mitt første forsøk var det nok ikke mange som hadde trodd på forhånd, så herfra er egentlig alt en stor bonus. Dette betyr på ingen måte at jeg reiser til PGA West uten ambisjoner, for dette er en mulighet jeg akter å benytte meg av til det fulle!

De neste par dagene vil nok bestå av å organisere reisen til og fra California. En mer detaljert plan om hva som vil skje innen finalesteget blir å finne her på norskgolf.no neste mandag, samt på min hjemmeside www.joakimmikkelsen.com

Tusen takk for all støtten så langt!