Denne gangen er det South Georgia Classic på Web.com Tour jeg prøver å komme med i, og forhåpentligvis kan jeg finne flyten og snu noen trender denne uka. 150 mann skal spille om syv plasser på Doublegate CC, som er en trang og tricky bane som snor seg gjennom Georgias tykkeste skoger. Jeg har aldri før sett en bane med så mange kraftige doglegs som denne, så det gjelder å holde tunga rett i munnen fra tee om man vil gi selv seg gode birdiesjanser.

Greenene er i veldig god stand, så med en varm putter bør det være mulig å få til en bra score. Min iskalde langputter har blitt byttet ut til fordel for en kortere Ping-putter, så det blir spennende å se om det nye redskapet vil gi bedre resultater.

Dette er langt fra første gang jeg har havnet på villspor på greenene, så jeg regner med at jeg finner tilbake til godtouchen også denne gangen. Det gjelder bare å være tålmodig og stole på at det gode spillet som har gått i dvale, til slutt vil vekkes tilbake til liv.

At profesjonell golf er bare fryd og gammen når man ikke får det til, skal jeg på den annen side ikke påstå. For hver nedtur jeg møter på trener jeg bare hardere og hardere, men noe av det verste med denne sporten er at man ikke alltid får igjen for denne innsatsen på kort sikt. Man vil selvfølgelig mer enn noe annet at treningen skal gi resultater, men man må rett og slett bare akseptere at iblant tar dette lenger tid enn man ønsker.

Det hender at man spør seg selv hva i all verden det er man holder på med – i alle fall gjorde jeg det – da jeg satt der og jobbet for å holde øynene åpne bak rattet på vei fra Texas til Georgia.

En tolv timers kjøretur gjennom fem forskjellige delstater, mutters alene, vel vitende om at dette kanskje kan bli en eneste stor bomtur. Jeg er veldig takknemlig for å holde på med dette, men når det er sagt, så tror jeg ikke det er så veldig mange som forstår hva denne tilværelsen egentlig innebærer.

Grunnen til at jeg valgte å kjøre hit, er at denne lille utflukten har så mange uvissheter at det er umulig å vite hvor man havner hen fra dag til dag. Planen er å spille mandagskval neste uke også, og siden man ikke vet hvor man ender opp med å reise før kvalifiseringen er over, er det rett og slett et logistisk helvete å skulle forholde seg til flyselskaper også . . .

For de som ikke har opplevd å kjøre bil midt på natta gjennom gudsforlatte Alabama-bygder uten telefondekning, kan jeg informere om at dette er en høyst ubehagelig opplevelse. Mellom Birmingham, Alabama og grensen til Georgia kom skrekkfilmassosiasjonene farende gjennom hodet på løpende bånd, og jeg skal ærlig innrømme at jeg flere ganger led av akutt hjemlengsel og lurte på hvor det hele skulle ende. 

I denne fasen er ingen ting som er glamorøst ved å være golfspiller, men drømmen om å nå toppen brenner heldigvis sterkt nok til at man driter i alt annet og kjører på videre likevel.

Skulle begge disse mandagskvalene gå i dass, er det gode muligheter for at jeg spiller en turnering på noe som heter eGolf Professional Tour mens jeg enda er i denne delen av De Forente Stater.

Jeg velger imidlertid å avstå fra å ta golfsorger på forskudd, og lever i håpet om at godformen har valgt å turen til Georgia, den også.

Apropos form, så kan jeg og resten av familien puste lettet ut over at min kjære far endelig har kommet seg hjem fra sykehuset. Etter en lang vinter med mye sykdom og faenskap, fant legene etter hvert ut at pumpa ikke fungerte helt som den skulle. Jeg vurderte å reise hjem til fedrelandet for å overvære prosessen med å få dette i orden, men den gamle stabukken insisterte på at jeg skulle holde meg her borte.

Om det er utallige timer med mine bogeys på livescore som har gått på gamlingens helse løs vet jeg ikke, men det viktigste er jo uansett at ting går bedre.

Dette har naturligvis ikke vært noen morsom opplevelse, men nå som det endelig er over kan jeg kanskje senke skuldrene og spille litt bedre golf også.

Før jeg avslutter ukens blogging, vil jeg benytte anledningen til å ta av meg golfcapsen i beundring over foregående ukes norske golfprestasjoner.

Med seier på både Tutta og Marianne Skarpnord, samt en imponerende 8.plass på min venn Espen Kofstad, har selv ikke de verste Jante-trollene noe å gni seg i hendene over for øyeblikket . . . Jeg gratulerer hjerteligst med disse fantastiske fremgangene, og lar meg både imponere og motivere!

Jeg er stolt av å være en del av Team Norway, og både håper og tror på en fin fremtid for norsk elitegolf.

Nå er det leggetid her i Albany, men jeg er tilbake med nye beretninger her på norskgolf.no også neste mandag. Følg med!