Selv om jeg etter hvert har blitt vant med store golfturneringer, skal jeg innrømme at det kriblet litt ekstra i magen på første tee denne gangen. Q School er antakelig det meste nervepirrende man kan oppleve som golfspiller, fordi man vet så smertelig godt at det er ”vinn eller forsvinn” som gjelder hver gang man står over ballen.

Jeg spilte riktignok ”bare” pre-kvalifisering denne gangen, men jeg tror likevel det samme prinsippet gjelder. I motsetning til vanlige turneringsserier, hvor man alltid kan prøve igjen neste uke om det skulle gå litt skeis, må man vente helt til neste år om man går på snørra i Q School.

Med tusenvis av spillere som melder seg på denne kvalifiseringen, og kun 25 som får spillerettigheter til neste års PGA Tour, sier det seg selv at man må imponere stort om man vil realisere drømmen om ny ”jobb.” 

I motsetning til andre idretter, der ”drafts” og kontraktsigneringer avgjør hvor man skal jobbe og hvor mye man tjener, er golfen ganske unik og på mange måter blodig rettferdig. Man må spille skjorta av seg for i det hele tatt å fortjene arbeidsplassen blant de beste, og selv når man har skaffet seg jobb, er lønna alltid basert på hvordan man presterer. 

Q School, som i realiteten er den eneste muligheten til å skaffe seg spillerett på PGA Tour eller ”lærling-touren” Web.Com, er derfor en høyst stresspreget affære som knuser tusenvis av drømmer hvert eneste år. Grunnen til at såpass mange likevel prøver seg på tross av dårlige odds, er vissheten om at noen faktisk klarer det hver gang.

Jeg er overbevist om at det finnes hundrevis av spillere som holder høyt nok nivå til å komme seg igjennom nåløyet når spillet stemmer. Alt må imidlertid klaffe til rett tid, man må spille sin aller beste golf når det virkelig gjelder, og på toppen av det hele ha litt flaks. 

I Dallas spilte jeg de to første rundene uten en eneste bogey, noe som er ganske sjelden vare samme hva man heter og hvor man spiller. Jeg har hatt mange bogeyfrie runder før, men aldri to runder på rad i en slik setting. Dette var selvfølgelig veldig positivt, og med syv under par etter disse to dagene kunne jeg spille den siste runden på én under par med relativt lave skuldre.

Til slutt avanserte jeg med hele 11 slags margin, og selv om marginen i seg selv ikke spiller noen rolle, var det uansett bra for selvtilliten å sette sammen tre gode runder.

Nå er det forberedelser til neste steg som gjelder, og forhåpentligvis spiller jeg stødig golf også da. Om jeg spiller som jeg gjorde i pre-kvalifiseringen vil jeg tro dette er godt nok til avansere, men for alt vi vet kan mye ha forandret seg innen den tid. Man kan aldri vite hva fremtiden bringer i denne sporten, men jeg ser uansett frem imot å få prøve meg i First Stage for første gang!

Hvor og når jeg skal spille er jeg ikke helt sikker på enda, men ifølge PGA Tour skal jeg få en email med all informasjon om noen få dager. Om man får sitt første valg av bane avhenger av plassering i pre-kvalifiseringen og en del andre faktorer, men jeg håper selvfølgelig at jeg ender opp i Texas. 

Mitt første valg var Lantana Golf Club, hvor Henrik Bjørnstad og Baylorbjørnen Jimmy Walker tronet på toppen av Second Stage i 2008:

https://pgatq.bluegolf.com/bluegolf/pgatq8/event/pgatq823/contest/1/leaderboard.htm

Til de av dere som skrev inn gratulasjoner her på bloggen forrige uke – Tusen takk! Det er alltid moro med folk som følger med og engasjerer seg gjennom både opp- og nedturer. Fortsett sånn!