Bakgrunn: NGF søker ikke Solheim Cup

I vel ett år har vi i NGF jobbet med en søknad om å bringe et av verdens største golfarrangement til Norge, nemlig Solheim Cup.

Nå må vi dessverre erkjenne; vi fikk ikke den økonomiske støtten vi trenger fra staten for å kunne gå videre med prosjektet. De svarte at de ikke hadde penger, til tross for at de i sin regjeringserklæring har kunngjort at de vil støtte store internasjonale sportsarrangementer i Norge. Svaret fikk vi i omsider, to dager før fristen for å søke om Solheim Cup i 2019 gikk ut.

Dialogen med Oslo kommune har vært positiv. Byens lokalpolitikere ser verdien av et slikt arrangement og har bedt oss redusere beløpet noe. Kulturdepartementet – som var adressaten for de statlige midlene – har derimot hatt problemer med å svare noe som helst før 11. august. Årsaken synes å være at den interne dialogen mellom de respektive departementene som var berørt av søknaden, har vært heller dårlig.

Næringsdepartementet, som trolig måtte ha tatt den største delen av beløpet, har derimot gjort en henvendelse til Brüssel om en slik statlig støtte overhode er lovlig. Ikke akkurat en progressiv holdning til idretten.

Oppdraget vi fikk fra golftinget var å undersøke om vi kan finansiere et slikt arrangement med eksterne midler. Ettersom staten ikke vil være med på et slikt spleiselag, dropper vi en søknad om at Norge skal bli vertskap for Solheim Cup i 2019.

Det er synd, men vi må forholde oss til virkeligheten. Sannsynligheten er nå stor for at enten Stockholm eller en golfklubb i Skottland blir vertskap for den prestisjepregede kampen mellom Europa og USA. Vi hadde helst sett at den fant sted på grønt gress i Oslo.

Det var jeg som på golftinget i 2011 lanserte ideen, etter at jeg var valgt som president. Og jeg skal innrømme at jeg har slåss for prosjektet, med god støtte fra mange sentrale krefter i golfbransjen.

Tanken bak er ganske enkel: Golf-sporten trenger et stort arrangement her hjemme for å gjøre seg synlig i landskapet. Solheim Cup ville vært velegnet, ettersom det dreier seg om kvinnelige utøvere, der vi har mange lovende utøvere – og der vi alt har en lysende verdensstjerne i Suzann Pettersen.

Dessuten er Solheim Cup et av de mest mediefokuserte golfarrangementer, med tv-dekning i ca 80 land og med mange ti-talls millioner av seere ikke bare i Europa og USA, men også i Asia.

Vi har sett det dokumentert gang på gang; store og spektakulære sportsarrangementer skaper medieblest og oppmerksomhet. Det skaper fokus på sporten og det bygger interesse rundt utøverne. Bare se på hvordan sykkelsporten har fått et oppsving siden TV2 startet med Tour de France-sendingene for noen år siden. I kjølevannet har vi hatt ”Arctic Race” i Nord-Norge, med stor suksess. Og våre hjemlige utøvere har fått oppmerksomhet som bare det.

Vi i golf trenger noe tilsvarende. Vi trenger å få frem våre beste utøvere og vi trenger å få synliggjort golfsporten, som faktisk er en idrett som favner rundt 60 millioner mennesker og som rangeres som den åttende største i verden.

Vi bygget et konsept som vi kalte «Land of Solheim» (etter som Karsten Solheim faktisk kommer fra Bergens-regionen). Som en opptakt til Solheim Cup i Oslo i 2019, ønsket vi å arrangere internasjonale kvinneturneringer i Bergen, Trøndelag, Lofoten og Rogaland. Vi bakte inn i søknaden en spesiell satsning rundt fokus på helse og rekruttering av flere kvinner til golfsporten. Vi ønsket også å arrangere en egen turnering for kvinnelige golfspillere med nedsatt funksjonshemning. Alt dette ble beskrevet i en omfattende søknad til stat og kommune. For øvrig en søknad vi har fått svært positive tilbakemeldinger på. Men som trolig ble for kostbar. At staten ikke er villig til å bruke ei krone på prosjektet, er imidlertid oppsiktsvekkende.

Jeg har tidligere skrevet at hvis vi ikke får Solheim Cup til Norge, skal vi i hvert fall ha en solid arbeidsplan for hvordan vi skal satse på å få flere kvinner til sporten vår. En slik plan har vi nå. Og den skal vi garantert bruke for å rekruttere flere jenter og kvinner. Det kommer til å bli et sentralt punkt i vår fremtidige virksomhetsplan.

Hadde vi fått gjennom Solheim Cup-søknaden ville vi hatt mer ressurser til denne satsningen.

Det er ikke alltid en lykkes. Det vet vi golfspillere alt om, vi som hver gang går ut på banen og håper å senke handikapet.

Den blå-blå regjeringen har i sin regjeringsplattform så tydelig gitt til kjenne at de ønsker å støtte internasjonale sportsarrangementer i Norge. Hittil er det bare et sykkel-VM i statsministerens hjemby som har fått slik støtte. Kanskje er situasjonen en annen om fire år, neste gang Solheim Cup skal avvikles i Europa. Eller om åtte år?

I Oslo kommune var derimot både velviljen og interessen tilstede. Politikerne ser verdien av store idrettsarrangementer og ringvirkningene i næringslivet. Men også der var tidsskjemaet for stramt til å kunne gi oss svar innen søknadsfristen. Derimot ga de oss positive signaler og ba oss redusere beløpet noe, for så å starte den formelle prosessen. Men uten offentlige penger måtte vi gi opp konkurransen om Solheim Cup på norsk jord denne gangen.

Nå er mye av grunnarbeidet gjort, planer utarbeidet til minste detalj, konseptet har fått mange godord, så hvis vi om fire år har nye, unge verdensstjerner med norsk flagg på brystet, kan kanskje en søknad være aktuell igjen?

Nå har vi en verdensstjerne, Oslo-jenta Suzann Pettersen, Norges mest kjente toppidrettsutøver. Hun vil garantert bli synlig når tv-kameraene rettes mot spillerne i Solheim Cup, som i år går i Tyskland om vel en måned.

Følg tv-sendingene og se hva vi i Norge går glipp av.

Finn H. Andreassen

President NGF