Under Viasat Golfs dekning av Humana Challenge på søndagskvelden, fikk jeg nemlig muligheten til å slå av en prat med Per Haugsrud i studio. For de som ikke så dette, så snakket vi løst og fast om hva jeg har opplevd så langt og hva slags planer jeg har for fremtiden. 

Å organisere en live sending som dette er nok mer komplisert enn hva de fleste tror, for jeg fikk meg i alle fall en overraskelse. Nå er det riktignok Golf Channel som står for alt arbeidet som skjer i USA, men også det å stå for sendingen her i Norge viste seg å være en ganske avansert affære.

Tidligere i uken hadde jeg også et intervju med Fredrik Kracht fra Golfnews, og det er selvfølgelig kjempehyggelig at det finnes interesse for å ha meg som gjest. Man er ikke så veldig bortskjemt med medieinteresse som ung og uerfaren golfspiller, så når noen viser interesse er jo dette utelukkende positivt.

Utover disse hendelsene, har det ikke skjedd så veldig mye nevneverdig. Jeg går fremdeles og venter på visumformaliteter, og det virker nesten helt utrolig at dette kan ta så lang tid som det har gjort. Det ser fortsatt ut til at jeg kan regne med å være ferdig med dette styret i løpet av denne uken, men man vet jo aldri.

Det positive med at jeg fortsatt er i Norge, er at jeg har fått innledet et samarbeid med Eirik Hole på Olympiatoppen. Eirik har nå begynt å hjelpe flere norske golfspillere, og han virker som en veldig bra kar så langt. Den fysiske delen har ikke vært noe stort problem for meg de siste årene, men man blir som kjent aldri ”ferdig” trent. 

Nå har alle mine styrker og svakheter blitt grundig kartlagt, og vi har laget et nytt treningsopplegg utfra dette. Når det gjelder den fysiske styrken ligger jeg godt an, så det er først og fremst bevegeligheten som nå skal forbedres med Eiriks hjelp.

Når det gjelder Humana Challenge, så ble dette ekstra spennende å se på min for del, og det hadde ikke noe med studiobesøket å gjøre.

David Lingmerth, som var en av tre spillere i omspill denne uken, er nemlig en gammel kompis og rival fra tiden på college. Han er noen år eldre enn meg, men vi rakk fremdeles å spille en del turneringer sammen. 

Vi byttet på å slå hverandre, men det jeg husker best var at jeg spilte sammen med David da jeg vant min første collegeturnering. Det er naturligvis veldig inspirerende å se at en jeg har hatt såpass mye med å gjøre, beviser at han hører hjemme i en slik setting. 

Han var utvilsomt en veldig solid spiller på college, men han var aldri den sensasjonelle fyren som vartet opp med monsterdriver eller spektakulære helteslag. Nettopp derfor er det veldig gøy å konstatere at han kan henge med de beste i verden . . .

Jeg begynner å bli lei av å skrive om visumventing nå, så jeg håper inderlig at dette problemet er borte når jeg gir lyd fra meg igjen neste mandag.

Frem til da må jeg døyve de verste abstinensene med innendørstrening og fokus på det fysiske!