Det er utvilsomt deilig å se ballen fly igjen, men naturligvis er ikke begeistringen like stor for det å være tilbake i klasserommet . For å fullføre utdannelsen til planlagt tid, må jeg ta mange fag dette semesteret, men jeg regner med at dette går greit, selv om golfen også vil oppta mye tid.

Årets første treningsøkter utendørs var mildt sagt rustne, men jeg både håper og tror at jeg vil finne rytmen og formen relativt raskt. Det skal uansett bli fint å komme inn i de daglige rutinene igjen, og jeg gleder meg til å komme ordentlig i gang med sesongforberedelsene.

Øktene jeg hadde med min trener Fredrik Enge i juleferien, var veldig positive, men det er fremdeles mye som må terpes på før alt er helt som det skal være. Jeg skulle gjerne gått rett ut på banen for å spille og kose meg umiddelbart, men det har seg en gang slik at kjedelig og tidkrevende teknikktrening er helt nødvendig om man vil videre.

Det er imidlertid to måneder siden siste turnering, og jeg merker at det er på høy tid med litt konkurranse igjen. Selv om det er deilig med litt avslapning, blir det rett og slett kjedelig når man ikke får målt seg, så nå teller jeg uker og dager til første turnering i San Antonio! Innen den tid er det mange tider med allsidig trening som skal nedlegges, og forhåpentligvis er jeg klar til dyst når vi pegger opp i starten av februar.

Dette året innebærer utvilsomt store forandringer, og det er mye å tenke på. Mens tidligere semestre for det meste har bestått av collegegolf og ingenting annet, er det nå store fremtidsplaner som skal legges. Selv om dette er morsomt og spennende, innser jeg også hvor bortskjemte vi er på college med tanke på alt som har med golfen å gjøre. Verdien av at coach Priest fikser alt, innser jeg nok ikke helt før denne luksusen er borte for godt!

På tross av store tanker og stress med skolestart, nyter jeg å være tilbake i Waco, rett og slett fordi jeg har muligheten til å legge ned den treningen jeg ønsker. Etter kun tre uker i vinter-Norge var det like før jeg gikk på veggen, så det var en stor befrielse å snøre på seg golfskoene og kjenne gresset under beina igjen.

Gjensynsgleden med lagkamerater og øvrige bekjente var selvfølgelig også stor, og det virker som de fleste andre følte det samme som meg. Det virker som om alle på laget er gira med tanke på vårsesongen, og jeg synes selv det lover bra for Baylorbjørnene. Dette er nok det sterkeste laget vi har hatt i løpet av min tid her, så nå gjelder det bare å levere resultatene når det gjelder. Selv tror jeg vi har muligheten til å nå langt i år, men det er jo umulig å spå noe som helst i dette forskrudde spillet.

I det lengste hadde jeg håpet at Knut Børsheims prestasjoner i 2011 skulle føre til litt oppmerksomhet på idrettsgallaen, men det var kanskje ikke så overraskende at ”årets gjennombrudd” gikk til en utøver i en ”Norgesvennlig” idrett som kombinert. Som golfnerder må vi nok bare innfinne oss med at vår kjære sport, selv om den er en verdensidrett, kanskje ikke får den respekt den fortjener innenfor landets grenser.

Med tanke på hvor mye medieoppmerksomhet som vies til for eksempel Tour de Ski, er det kanskje et lite tankekors at min italienske romkamerat ikke visste hva dette var for noe…selv om han tilbragte deler av ferien der Tour´en foregikk.

Uansett, nå får det holde for denne gang. Skolebenken venter!