Dette betyr på ingen måte at vi skal ligge på sofaen og råtne, for det er fortsatt fastsatte golf-og styrkeøkter, men i det minste får vi nå litt tid til å gjøre andre ting også.

Fotballkamper og andre studentrelaterte begivenheter står dermed på programmet, og på lørdag knuste ”vi” et lilleputtlag 48-0 på vår egen Floyd Casey Stadium. Vi er nå ranket som nummer 17 i landet, og siden vi er såpass gode i år er det nå enormt trykk rundt hver eneste kamp.

Med titusenvis av tilskuere som hoier og skriker skapes det en herlig feststemning som sprer seg på campus i lang tid etterpå. Ganske morsomt å se hvor stor effekt idrettsgleden kan ha på både lærere og studenter!

Når det gjelder mine egne sportslige anliggender, så endte turneringen i Michigan med en totalscore på par og nok en 10.plass individuelt. Laget kom på en sterk andreplass, og det er ingen tvil om at vi har fått en fin start på sesongen.

Selv om topp 10-plasseringer på college er hyggelige å ta med seg, må jeg innrømme at jeg har mye å hente i alle deler av spillet. Synes selv at jeg gjør mye bra, men dessverre gjør jeg også en del surr som hindrer meg i å oppnå de helt store resultatene. Dette er imidlertid noe jeg må lære av og ta meg med videre, for tross alt er jeg fremdeles bare en uerfaren valp i golfsammenheng.

Idrettsguruen jeg har til far, har alltid vært opptatt av at man må gå alle gradene for å nå toppen, og at det ikke finnes noen snarveier til suksess. Jo eldre jeg blir, desto mer forstår jeg av denne visdommen, og så lenge ting fortsetter å gå i riktig retning er jeg i grunn fornøyd.

Frem til neste turnering skal jeg spille så mange golfrunder som mulig, rett og slett for å finne en effektiv måte å få ballen i hullet på. Coach Priest har satt opp kvalspill som stikker kjepper i hjulene på våre ønsker om avslapning, men enten man liker det eller ikke, så er det han som til stor grad planlegger vår hverdag.

Hvis jeg kunne forbedret en ting med collegeopplevelsen, hadde det nok vært muligheten til å planlegge treningen selv. Når man begynner å bli voksen og tross alt har spilt golf i 15 år, har man etter hvert lært seg hvordan ting fungerer og hvordan det lønner seg å trene. Vår coach liker imidlertid å ha kontrollen selv, og dermed må vi pent finne oss i å gjøre det han ber oss om.

Med tanke på den unike muligheten han har gitt oss til å kombinere golf og studier, skal vi kanskje ikke klage, men om jeg hadde vært i hans sko ville jeg nok gjort ting på en litt annen måte.

Rent bortsett fra reising og trening går livet sin vante gang her i Herrens By. Et lite høydepunkt i hverdagen var at jeg bowlet en serie på 200 poeng her forleden dag, for å ”bevise min atletiske eksellense,” som den virkelighetsfjerne professoren kalte det. Hvor han fikk denne ideen fra er veldig uvisst, men når til og med multikunstneren Niklas Diethelm mente det sto enorm respekt av denne scoren, så er jeg slett ikke sen med å skryte her på bloggen.

Nå har jeg i grunn ikke noe mer på hjertet, så da passer det vel fint at jeg runder av skriblingen for denne gang. Jeg er imidlertid tilbake neste mandag, forhåpentligvis med noe interessant å formidle, så følg med videre!