En hyggelig vinner

Ifølge kirurgen gikk alt som det skulle, og bortsett fra litt blod og mye smertestillende, har det meste gått greit i ettertid. I skrivende stund har jeg fremdeles to plater i nesa, men når disse fjernes om noen dager regner jeg med at formen vil få et oppsving.

Når man har forbud mot all slags trening blir det mye tid til TV-titting, og da sier det seg kanskje selv at jeg så det meste av Honda Classic på skjermen. I forrige uke skrev jeg noen ord om Victor Dubuisson og mitt inntrykk av han, så denne uka passer det kanskje bra å si noen ord om Honda-vinneren Russell Henley.

De fleste har nok fått med seg at Henley til slutt tok hjem seieren i et playoff på PGA National. Jeg har faktisk vært i omspill med Russell Henley selv, men man kan jo si at omstendighetene den gangen var litt annerledes.

I 2010 havnet jeg og mitt collegelag Baylor i et omspill med University of Georgia i NCAA Regionals. Denne turneringen er det siste steget på veien til den store finalen i college-sluttspillet, og etter tre dager og tolv tellende scorer var vi altså helt likt med Georgia.

Å si at vi var underdogs i dette omspillet kan i beste fall karakteriseres som en sterk underdrivelse. Tre av spillerne i deres daværende mannskap er nå på PGA Tour´en, for i tillegg til Henley hadde de også Harris English og Hudson Swafford på laget. Deres fjerdemann var ingen ringere enn Bryden MacPherson, som vant British Amateur i 2011 og siden har fått sjansen i flere majors.

Coachen til Georgia var så sikker på å vinne at han unnskyldte seg til vår coach før omspillet. De fleste fikk bakoversveis da han gliste og sa ”I hate to knock you out like this” mens vi ventet på å slå ut.

Dette omspillet ble delt opp i to baller: To spillere fra Baylor ble trukket med tre Georgia-spillere i den første gruppa, og vice versa.

Med to lagkamerater ved min side ble jeg sendt ut til slutt, sammen med Harris English og Russell Henley. I vanlig college-stil skulle fire av fem scorer være tellende på det fryktinngytende hull 18 på Texas A&M University sin bane.
I stinn motvind måtte vi opp med treverk på andreslaget på dette par 4-hullet, og etter en del spenning lurte jeg til slutt i min birdieputt som satte spikeren i kista.

Et videosammendrag fra dette finnes for øvrig her: https://www.youtube.com/watch?v=BroKUcvn8Iw

Noen uker senere, under NCAA Championship i Chattanooga, Tennessee, møtte vi på Russell Henley og ovennevnte coach da vi var ute på middag. I tillegg til de avanserende lagene, kommer nemlig den beste spilleren i Regionals som spilte for et ikke-kvalifiserende lag, med til den gjeve finalen. Dette var Henley.
Russell lo da han så oss, og mente det var dårlig gjort av oss å slå ut Georgia. Han klappet coachen sin på skulderen og sa ”Now I gotta hang out with this clown all by myself!”

Hyggelige typer som han er det lett å unne suksess, og jeg vil tro at han har skaffet seg flere venner på sin golfreise enn for eksempel Victor Dubuisson . . . Slik virket det i alle fall under NCAA Championship den gangen, for selv om de ikke fikk være med å spille, la Harris English og resten av laget ut på en tre timers biltur for å støtte sin lagkamerat på den siste spilledagen.

Det er mulig slike historier er uinteressante for enkelte, men bortsett fra Paracet og neseblod har jeg i grunn ikke så mye annet å skrive om for tiden.

Helt til slutt vil jeg gjerne dele litt interessant statistikk som jeg snublet over i min kjedsomhet her om dagen. Forbes er flinke til å dele informasjon om kjente idrettsutøveres suksess på ulike arenaer, og nylig skrev de en artikkel om de best betalte atletene som nå har pensjonert seg.

Helt øverst på denne listen troner Michael Jordan, som fortsatt soper inn dollars i bøttevis. Men på en god andreplass, foran David Beckham på tredjeplass, ligger den 84 år gamle golflegenden Arnold Palmer.

I 2013 estimerer Forbes at Palmer dro inn ca. 40 millioner dollar, blant annet ved hjelp av klessalg, banedesign og hans egen leskedrikk som heter nettopp Arnold Palmer.
Dette er selvfølgelig friske tall i seg selv, men det var ikke nødvendigvis dette som var det mest spesielle.

I samme artikkel skrives det nemlig at Palmer spilte inn ”bare” 1.9 millioner dollar i løpet av hele sin karriere som profesjonell golfspiller. Palmer var som kjent ikke ”hvem som helst” heller, han vant tross alt 62 turneringer på PGA Tour, derav hele syv majors.

Til sammenlikning spilte Russell Henley inn ca. $1.1 million, over halvparten av Palmers totale prispenger, i løpet av fire dagers arbeid i Honda Classic . . .

I disse dager er det mye snakk om å bringe golfsporten videre og den slags, men med dette kan man i alle fall slå fast at den har kommet et godt stykke på vei sammenlignet med den gang.
At 1.9 millioner dollar var mer penger da er jeg selvfølgelig helt klar over, men det er ingen tvil om at golf har gjort noen byks oppover popularitets- og pengestigen siden Palmers storhetstid.

Det kan vi til stor grad takke Tiger og gamlegutta for!

Arnold Palmer, Jack Nicklaus, Gary Player og Greg Norman tjente kanskje ikke de største summene i løpet av sine karrierer, i alle fall sammenlignet med en del andre atleter, men man kan trygt si at de har fått sin rettmessige betaling i ettertid.

De er alle ”topp ti” på denne oversikten, og i sluttsum er dette kanskje lønnen de får for jobben de gjorde med å sette golf som idrett på verdenskartet.

For de som er like nerdete som meg, finnes artikkelen i sin helhet her:
https://www.forbes.com/sites/kurtbadenhausen/2014/02/27/the-highest-paid-retired-athletes/

Det får holde for denne gang. Jeg er tilbake neste uke, forhåpentligvis med friske og uthvilte bein i nesa!