Dette er en kommentar. Innholdet gir uttrykk for skribentens mening.

Han skjøv stjernene foran seg, lyste skam over alle som tok pengene og stakk til LIV.

Så vendte han dem alle ryggen og solgte dem for noen milliarder sølvpenger. Kan Jay Monahan overleve dette forræderiet på høylys dag?

Det er en manøver som savner sidestykke i idrettshistorien, såvidt jeg kan forstå. For har vi noen gang sett noe lignende?

Helt siden saudiene begynte å lokke verdens beste golfspillere med blodpenger har Jay Monahan stått på sitt, og på «sine» spilleres side. «Oss» mot «dem».

Sportsvasking så skamløs at det ikke har vært noe poeng i å forklé det som noe annet. Ryktene om det som skulle komme gikk i mange år, før de ble virkelige en vårdag i 2022. Golfsportens dype og langtrekkende tradisjoner måtte vike for milliardene til kronprins Mohammed Bin Salman – Dustin Johnson, Bryson DeChambeau og ikke minst folkehelten Phil Mickelson lot menneskerettigheter være akkurat dét, og kunne med nykjøpt entusiasme snakke varmt om hvordan LIV skulle fikse alt som var feil med golfsporten. De gjorde kun dette til det beste for sporten, må vite.

Ikke at noen trodde på det. Men milliarder er mange penger. Man kan glemme noen massehenrettelser på torget og en partert journalist om det blir mange nok nuller i et tall. Cameron Smith var verdens beste spiller da han vant The Open i juli – det siste han gjorde før også han strøk på dør og forsvant over til den mørke siden. Det var smertefullt for mange.

Igjen stod Tiger Woods, Rory McIlroy og de andre superstjerne. De snakket høyt og klarrøstet om sportens stolte historie, om ære og ærlighet. Og de fikk samlet de som ble igjen på PGA Touren. For LIV fikk aldri forhandlet frem noen tv-avtale, i USA har ingen villet røre det. Båndene mellom saudiene og 11. september 2001 blir aldri glemt, og sårene gror aldri helt. Derfor forsvant LIV-spillerne ut av folks bevissthet, vekk fra tv-skjermene, og raste nedover verdensrankingen.

Jay Monahan virket å ha vunnet krigen. Med god hjelp av sine våpendragere, der McIlroy er den som har ofret mest.

Jeg har selv møtt Jay Monahan flere ganger. De gangene vi var over og dekket The Players Championship med Norsk Golf og Discovery, fikk vi alltid tilbud om å intervjue PGA Tour-sjefen. Det har vært noen minneverdige opplevelser. Det første året takket vi nei. Vi hadde en annen avtale og skulle lage en reportasje med Erik Compton ute på banen, så det passet ikke. Da fikk vi beskjed om at det nok ikke var så lurt å takke nei til audiens hos sjefen, og fikk høflig beskjed om å innfinne oss kl 10.00 foran PGA Tours hovedkvarter i Ponte Vedra Beach. Men det var ikke det eneste vi ble bedt om. Vi måtte også sende inn spørsmålene på forhånd, slik at The Commissioner kunne stille best mulig forberedt.

Jeg tenkte først og fremst på hvordan dette intervjuet kunne ha noen nytte i norsk sammenheng, og på denne tiden var det en stor sak at vi ikke kunne arrangere internasjonale turneringer i Norge fordi PGA Tour og Europatouren ikke tilfredsstilte kravene til WADA (dette var tilbake i 2017, problemet er fremdeles ikke løst seks år senere, men det får være en annen sak).

Så jeg ville spørre hvorfor PGA ikke er WADA compliant, og sendte spørsmålet til godkjenning dagen i forveien. Det slapp ikke gjennom sensuren. Så da jeg møtte Monahan dagen etter, kunne han høflig forklare meg at spørsmålet mitt ikke var gyldig, fordi det ikke var riktig. Det var slik han formulerte det. Fordi de fulgte WADA-reglene, sa han. Og dermed var den saken ferdig diskutert.

Men det viste seg jo ikke å stemme. Det var en bløff, men det sørget om ikke annet for at han slapp å svare på spørsmålet.

I årene som fulgte takket jeg ja til det obligatoriske intervjuet med sjefen. Jeg opplevde ham som en meget skarp fyr, som hadde voldsomt god kontroll på hvem som var hvem i pressen, og på hva alle drev med. Svært profesjonell, og med en aura som sa han ikke fant seg i noe tull.

Den samme auraen han har virket å ha når han har manet spillerne sine til å kjempe mot saudiene, mot blodpengene, mot oppviglerne. Han har gjort markante endringer på PGA Touren for å komme sine egne i møte. Større pengepremier, flere såkalte «elevated events», og han har ikke latt noen mulighet til å snakke opp eget produkt – og til å snakke ned fienden – gå fra seg.

Han har selv brukt 9/11 til å spille på spillernes følelser, forsterke deres lojalitet og for å overtale dem til ikke å ta milliardene fra Bin Salman og forlate PGA Touren.

Rory McIlroy har sett ut som en sliten mann lenge. For plutselig kunne han ikke bare konsentrere seg om sitt eget spill. Han har vært en frontkjemper, en megler, som har båret et stort ansvar på sine skuldre.

Han har sagt nei til milliarder og kjempet for noe han og alle hans kamerater har trodd på.

Bare for å oppdage en junimorgen at sjefen hans har vendt ham og alle de andre ryggen, og solgt æren, stoltheten og levebrødet til fienden.

Sjelden, om noen gang, har vi sett et slikt forræderi i idretten.

Om lag 2000 år etter at Judas Iskariot lot seg kjøpe for 30 sølvpenger, takket Jay Monahan ja til blodpengene han krevde ingen andre måtte røre.

Judas angret som kjent, men da var det alt for sent. Det gjenstår å se om Monahan vil gjøre det samme. Og om det er for sent for ham også.