De stilnet hetsen – nå er det opp til resten av oss

NB! Dette innlegget er en kommentar. Meningene er artikkelforfatterens egne.

«Jeg håper nakkeproblemet ditt er kreft.»

Det var altså meldingen som Viktor Hovland måtte lese på sin egen Instagram-konto etter Ryder Cup-seieren søndag. Det var flere horrible kommentarer der. Det flommet over av meldinger fra rasende amerikanere. 

Avslutningsdagen på Bethpage Black vil huskes til evig tid. Timene da USA jaget Europa vil for alltid stå igjen som noe av det mest spektakulære, dramatiske og minneverdige vi har opplevd på en sportsarena eller foran TV. 

Men det skal spillerne ha hele æren for. Store deler av publikum bør hjem og skamme seg.

I tre hele dager ble iren Shane Lowry sjikanert på det groveste for sin kroppsform og vekt. Uten opphold måtte lagkompis Rory McIlroy tåle ukvemsord, hets og trakassering. Kona Erica ble truffet av en ølflaske. Og verre skulle det bli. Ekstra politivakter var allerede på plass da speakeren (!?) fikk med seg publikum på taktfaste tilrop: «Fuck you, Rory! Fuck you, Rory!»

Jeg satt i sofaen og ristet på hodet. Hvordan kom vi hit? Hvordan endte vi her? I verdens edleste idrettsturnering? I gentlemanssporten golf? 

Vel, kanskje kom vi hit fordi vi lenge har ønsket oss i denne retningen. 

Mer liv, mer trøkk. Mer fest og flere folk. Det har vært oppskriften lenge. Den høflige og respektfulle atmosfæren i golf skulle byttes ut med lyd og leven, jubelbrøl og sanger, som på verdens mest høylytte fotballtribuner. 

Tanken er jo ikke dum. Men før vi ønsker oss for mye, er det verdt å minne om hvor fotballen rullet før politi og myndigheter fikk dempet ballen og tatt ut noe av luften. Det toppet seg med trengsel og slåsskamper på 1980-tallet, og endte i katastrofe. 

Heysel-tragedien i 1985 krevde 39 menneskeliv. Fire år senere ble 97 Liverpool-tilhengere klemt ihjel på Hillsborough.

Det er langt fra årets Ryder Cup i solfylte New York til den mørkeste dagen i Sheffield. Men på veien mot mer liv og mer trøkk, bør golfsporten tenke seg godt om.

Polariseringen av fans, rivaliseringen på tribunene, må gjerne gi mer lyd til sportslige prestasjoner i verdensklasse. Men det kan også gi bråk vi ikke ønsker oss. Og hets vi knapt hører om.

Som tidligere fotballjournalist og ihuga Manchester United-supporter har jeg i over 30 år vært på Old Trafford minst én gang i sesongen, og tro meg: I takt med svakere resultater, har tilropene til selv eget lag og egne spillere blitt verre og verre. Etterpå skriver flere det samme på spillernes Instagram-kontoer. 

Jeg vil tro at du tåler det en stund. Men over tid ødelegger det både sporten og mennesker. 

«Vi kan ikke akseptere dette i golf,» sa McIlroy da han søndag kveld tok et endelig oppgjør med amerikanernes trakassering og også sine egne reaksjoner. 

«Golf bør holdes til en høyere standard enn det vi så denne uken,» fortsatte han. «Golf har evnen til å forene mennesker. Golf lærer deg viktige ferdigheter i livet. Det lærer deg å respektere mennesker. Så nei, dette kan vi ikke akseptere i Ryder Cup.»

Det er ikke vanskelig å være enig. Og så endte det uansett godt denne gangen. 

På engelsk kalles det epic justice, poetisk rettferdighet. Etter tre dager med «body-shaming» på Bethpage Black, var det Lowry som trillet i den avgjørende putten, og danset med sin store kropp alene på greenen.

Så vakkert kan golf være.