Halla!

Beatriz stråler til oss med en sjarmerende, litt gebrokken, spansknorsk aksent i det vi ankommer enden av treningsfeltet. Hun drar opp en jernkølle fra golfbagen og retter konsentrasjonen tilbake mot den hvite ballen foran føttene. De faretruende koksgrå skyene, som har krøpet stadig nærmere denne fredag morgenen, ruver rett over oss. Den sure vinden biter i ansiktet så tårene renner nedover kinnene.

Andreas Thorp sitter på huk noen meter bak henne og angrer på at han tok på seg shorts, løfter toppen av vindjakka over ansiktet for å holde varmen, og sikter mobilkameraet mot «Bea». Det er første gang på to uker at han filmer svingen. De siste to årene har bruk av teknologi vært en viktig del av treningen hennes. Nå har hun låst sin Trackman inn i et skap – og den skal ikke ut med det første.

De står mutters alene ved hjørnet på rangen, som er forbeholdt klubbens tourspillere.

Sesongstart på LPGA Tour er bare noen dager unna. Når hun stiller til start på Bahamas om seks dager, er det verken majors eller OL i Rio hun har som mål for øyet for 2016. Hun vil bare trives på golfbanen igjen.

– Jeg ønsker bare å finne tilbake til den gode følelsen. Jeg ønsker ikke å legge unødvendig press på meg selv, sier hun.

Det har vært to turbulente år for BeatrizRecari. I 2013 vant hun for andre og tredje gang på LPGA-touren. Hun var en del av det europeiske Solheim Cup-laget og et av europeisk kvinnegolfs heteste navn.

Så sa det plutselig stopp.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Møttes ved en tilfeldighet

Vi befinner oss på Lake Nona Golf & Country Club i Florida, bare noen driver-slag unna flyplassen i Orlando. Dette golfparadiset er hjem til spillere som Henrik Stenson, Graeme McDowell, Ian Poulter, Justin Rose, Anna Nordqvist, Yani Tseng og Byeong Hun-An – som Bea forøvrig minner oss på at skylder henne 40 dollar etter et veddemål fra i fjor sommer.

På Lake Nona må du være fastboende, medlem eller gjest av en av de to for å slippe inn de forgylte smijernsportene, som vokter en av statens mest private og eksklusive baner.

Etter å ha fått ID-beviset sirlig studert av sikkerhetsvakten ved inngangsporten, blir vi omsider innvilget tilgang inn i det grønne himmelriket. Det første vi ser i det vi ankommer klubbhusområdet, er imidlertid verken tourspillere eller sigarførende menn i hvite chinos og krokodille på brystet.

En mann tar en slurk av ølboksen sin, legger den tilbake ved bærebagen og fortsetter økten alene i sandbunkeren. Capsen er trukket bakfrem, han har på seg baggy cargobukser, hettegenser og noen slitne joggesko.

Hvem slapp​ ham inn?

Lake Nona er ikke som andre country-klubber.

– Det er ekstremt avslappet her. Vi kommer begge fra små byer og liker å ha det stille og rolig rundt oss. Her kommer vi til å bo i lang tid, slår Andreas fast.

For de som ikke vet hvem Andreas Thorp er, er han – i tillegg til Suzann Pettersen – det eneste norske navnet på LPGA-touren. Andreas startet caddie-karrieren på bagen til broren Marius, som i sin tid var Norges mest lovende unge golfspiller. Han gikk side om side med Marius da han vant The Silver Medal som 18-åring i The Open i 2006, og senere da han debuterte som profesjonell.

Andreas jobbet også som pro på Bærum og Asker Golfklubb helt frem til sommeren 2008. Det markerte starten på hans karriere som caddie på fulltid. Han påtok seg en «frilansjobb» på bagen for en fransk Ladies European Tour-spiller på en turnering i Irland. Det var da han møtte Beatriz for første gang. Bare noen uker senere var de kollegaer – og kjærester.

– Vi startet egentlig å jobbe sammen ved en tilfeldighet. Han hadde på det tidspunktet ingen spiller han jobbet fast for, og jeg hadde ingen fast caddie. Samtidig som vi ble bedre og bedre kjent utenfor banen, spurte jeg halvt fleipende, halvt seriøst om vi skulle begynne å jobbe samme, erinder Bea.

Den første uken med Andreas på bagen endte hun på tredjeplass, hennes første pallplassering. Uken etter ble det andreplass. Da konkluderte de med at det var like greit å fortsette.

– Men det hadde ikke gått hvis ikke han var en virkelig god caddie. Jeg vet han er den beste som finnes der ute for meg.

– Er det ikke vanskelig å kombinere det å være kollegaer med å være i et privat forhold?

– For oss føles det helt naturlig. Vi er flinke til å ha et klart skille mellom når vi er på jobb og når vi er hjemme. Det er deilig å ha en person på bagen som man vet man kan stole hundre prosent på.

For ett år siden bestemte de at tiden likevel var inne for å prøve et nytt alternativ.

Hensikten var å pleie deres private forhold. Det tok allikevel ikke lang tid før Andreas var tilbake med bagen over skulderen.

– Vi har slått oss til ro med at den caddien jeg leter etter ikke eksisterer, smiler hun.

Hun sier seg fornøyd med økten på rangen. Regnet har begynt å piske ned. Med andre ord på tide å slåss mot elementene ute på banen. Andreas kjapper seg med å børste jord vekk fra wedgene hennes, som har inngravert ordene «Marathon», «Kia» og «CVS» på baksiden av køllehodene – tittelsponsorene i de tre LPGA-turneringene hun har vunnet.

De kaster seg inn i golfbilen med kurs for første utslag. Vi hiver oss etter, men sliter med å holde følge med Bea, som raskt forsvinner ut av syne bak palmetrærne.

– Vi har trimmet bilen litt, smiler Andreas når vi møtes igjen ved hull en.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kampen for tilværelsen

 Bea og Andreas’ første år sammen ble også deres siste på europatouren før de satte kursen mot frodigere mark på den andre siden av Atlanteren.

De flyttet først til Miami før de i 2012 bosatte seg ved Lake Nona. Livet på LPGA var radikalt annerledes fra tilværelsen på europatouren, både på og utenfor banen. Spillerne forholder seg annerledes til hverandre i USA enn i Europa. Litt spissere albuer. Litt mer rivalisering. Det passet Bea ypperlig.

– For meg hadde det vært veldig vanskelig å forholde meg til at mine beste venner også er konkurrenter. Hvis jeg kjemper mot en annen spiller mot slutten av en turnering, ønsker jeg å «kverke» den spilleren. Jeg gjør alt for å vinne. Jeg kan ikke se for meg selv ha den følelsen mot en venn.

– Jeg har mange tourspillere som jeg kommer godt overens med, men jeg hadde aldri klart å ha bestevenner på touren. Du merker hvem som er dine beste venner når du reiser hjem. Når man gjenforenes med venner man ikke har sett på halvannet år, føles det fortsatt som om vi har vært sammen hver eneste dag.

Andreas påpeker at det er helt naturlig at jentene på europatouren har tettere bånd til hverandre enn på LPGA.

– De tjener ikke mye penger, ofte må tre jenter dele både bil og leilighet med bare to soverom. Noen må til og med sove i bilen. De er helt avhengige av å være tettere på hverandre.

Bea og Andreas mener mange norske proffer ikke vet hvor privilegerte de er, med tanke på all støtten de får fra både forbund og sponsorer. Når det er såpass få gode spillere i toppen som det er i Norge, er sannsynligheten for å havne på forbundets radar mye høyere sammenlignet med Spania, hvor det bugner av toppspillere.

– Jeg kjenner mange unge proffer som hadde drept for å få de samme mulighetene som de norske har. Da jeg begynte som proff, fikk jeg 900 euro i støtte. Det skulle holde i seks til ni turneringer, forklarer Bea.

– Tenkte du mye på penger ute på banen da du​ debuterte som proff?

– Det er definitivt i bakhodet. Jeg tror de som sier noe annet, lyver. Folk rundt deg ser bare sjekkene som kommer inn, men glemmer alle utgiftene vi har. Reiseutgifter, lønn til caddie og trenere skal ha betalt uavhengig av om du klarer cuten eller ikke. Og så skal man forsøke å ha litt å leve for i tillegg.

Andreas sier den tøffe hverdagen i starten av karrieren gjør golf til verdens mest rettferdige sport. Er du god nok, vil du få det til å gå rundt.

Det går ikke an å kjøpe seg snarveier.

– Mange spillere forventer støtte før de har bevist noe. Det er ikke sånn profesjonell sport funker. Sponsorer betaler utøverne når de føler de kan få en verdi tilbake. Den verdien skapes gjennom resultater, sier han mens han drar av headcoveret og rekker Bea driveren.

Andreas var stor tilhenger av NGFs avgjørelse om å fjerne Challenge Tour fra det norske turneringsprogrammet i 2014. Ved å arrangere turneringen fikk NGF en rekke frikort som de kunne dele ut til sine beste spillere. Slik ble flere Team Norway-spillere garantert syv Challenge Tour-starter hver sesong, uten egentlig å ha «arbeidstillatelse» på touren. Men i 2014 ble det altså slutt.

Siden den gang har flertallet av de norske herreproffene konkurrert på Nordic League, og allerede har tre av dem kommet seg gjennom det trange nåløyet og kvalifisert seg tilbake til Challenge Tour.

Da Andreas skrev et blogginnlegg på norskgolf.no og støttet tiltaket om å fjerne Challenge Tour-turneringen i Norge, svarte en av de berørte utøverne han at forbundet tok fra ham jobben.

– Bare fordi vedkommende fikk syv starter på Challenge Tour, betyr ikke det at han var en Challenge Tour-spiller. Når du må gjøre deg fortjent til alt du får, tvinger det deg til å gå inn i deg selv og virkelig spørre deg selv: «Er det​ dette jeg ønsker å drive med?».

Bea mener alle spillere bør stille seg spørsmålet: «Er dette jobben min, eller drømmen min?».

– Hvis svaret er det første, kan du fort bli komfortabel og ta til takke med middelmådighet. Hvis det er drømmen din, noe du virkelig brenner for, da gjør du absolutt alt for å bli bedre. Det er vanskelig, men avgjørende som golfspiller å være brutalt ærlig med seg selv.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Trenere misbruker teknologien

 Bea trener på Lake Nona fra der banen måler 6100 meter. Det er lengre enn

de fleste banene hun spiller i løpet av LPGA-sesongen, med unntak av U.S. Open. Lengden gjør at hun må slå fairwaywood inn på andreslaget på flere av par-4-hullene. «Train as you fight».

– Lengde er ikke alt. Jeg vet jeg kunne trent mer i gymmen for å få ti meter ekstra, men da måtte jeg nedprioritert noe annet. Jeg har alltid spilt min beste golf når jeg slår bra med wedgene, så jeg får mer igjen ved å trene mye nærspill.

Hun pegger opp og rapper til med driveren. En litt slapp fade ut i roughen på høyre side. Andreas kaster henne en ny ball. Midt i fairway, men fortsatt ikke helt fornøyd. Ny ball.

Der satt den.

Andreas påpeker at det ikke er noen annen idrett hvor det er tradisjon for å trene så mange timer utenfor den arenaen man skal prestere på, som i golf.

–Den beste måten å bli bedre i basket på er å trene på en basketbane. Skal du bli bedre i fotball, trener du på en fotballbane. Så hvorfor er ikke golfere mer ute på banen i stedet for driving rangen?, rister han spørrende på hodet.

Etter Solheim Cup i 2013 mistet hun svingen og har siden brukt tiden på å lete etter den igjen. To år i svingstudioer, innrammet av skjermer og monitorer, foran svingradarer og oppå balanseplater har blitt for mye av det gode.

Åtte trenere (!), utallige treningstimer og like mange søvnløse netter senere, håper hun at hun omsider har lysere tider i vente. Denne vinteren har Bea gjort omfattende endringer i treningsregimet.

Hun har gått tilbake til å trene slik hun gjorde da hun vokste opp på Zuasti Golf Club hjemme i Pamplona, og umiddelbart fant ut at hun skulle bli golfproff (til farens store fortvilelse). Klubben hadde ikke noe ordentlig treningsfelt. Dermed tilbragte hun nesten alle sine treningstimer ute på banen.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Hennes nyansatte trener Tony Ziegler sa akkurat de ordene hun trengte å høre, da de møttes for første gang for noen uker siden:

«Du har ikke spilt golf på to år. Du har spilt svingen din!»

Bea sier hun nå har innsett at driving rangen gir en «falsk følelse av prestasjon».

– Jeg er så lei av alle trenerne som bare vil se på svingen min i et studio, uten vind på en flat plastikkmatte. Den ekte svingen er den du har ute på banen, der du hele tiden må tilpasse deg ulike forhold som du aldri får gjenskapt på et treningsfelt.

Tekniske nyvinninger har revolusjonert golfinstruksjon de siste årene, og kanskje først og fremst radarsystemet Trackman. Stadig flere spillere bruker teknologien i sin trening, og Bea var blant dem som kastet seg på bølgen.

Det angrer hun på i dag.

– De færreste spillere behøver all den informasjonen de får servert av treneren sin fra en Trackman. Hvis du ber en tolvåring å skru ballen til venstre, vil hun finne ut selv hvordan hun gjør det. Mengder av tall kompliserer bare treningen. Teknologien forteller oss mer enn vi har godt av.

– Jeg blir trist når jeg ser unge spillere som får instruert instinktene sine ut av kroppen. Noen ganger får jeg lyst til å bryte inn i protimen og fortelle treneren at de burde være ute på golfbanen og leke med ballen. Det er der de lærer seg å sette sammen en score!

Andreas understreker at det ikke er Trackman i seg selv som er problemet, men sviktende pedagogikk fra trenerne som tar det i bruk.

– Det er et fantastisk verktøy for trenere hvis de bruker det riktig. Dessverre er vår opplevelse at det sjeldent er tilfelle. Jeg tror mange ender opp med å skade flere spillere enn de hjelper. En trener burde ikke bygge treningsøktene sine rundt Trackman. Det skal være et supplement til treningen. Ikke selve treningen!, sier han før han avbryter seg selv og peker opp på den hvite kolossen bak greenen på hull 14.

Det er Henrik Stenson sitt nye hus som holder på å bygges. I vinter fant de et ørnerede i et av trærne på byggeplassen, så nå er det full stans i byggingen.

– Og der borte bor Yani. Og ser du vannscooteren ved brygga der borte? Der bor Sörenstam. Og bak trærne på andre siden der ligger husene til Poulter, sier Andreas.

– Flertall?

– Ja, han må jo ha plass til Ferrariene sine, ha ha!

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Vanskelig å beskytte seg selv

 Da Bea viklet seg inn i et nett av stadig mer kompliserte svingtanker, følte hun samtidig at hun gradvis mistet sine naturlige instinkter ute på golfbanen. De små missene ble gradvis større. Evnen til å sette sammen en akseptabel score, selv på dårlige dager, forsvant.

Hun mener Trackman har en elementær begrensning sammenlignet med trenere som observerer svingen og ballbanen med det blotte øyet: Tallene maskinen gir deg, viser kun verdiene for balltreffet.

Med Trackman-tallene i bakhodet lærte Bea seg metoder for hvordan hun kunne fremprovosere tilsynelatende perfekte tall på monitoren, men med en sving som var full av kompensasjoner. Hun påpeker at en golfsving er mye mer enn balltreffet og sier trenerne må se svingen som en helhet. Hun mener teknologien har bidratt til at golfspillere som ønsker å forbedre spillet sitt, blir opphengt i uviktige detaljer og glemmer de viktigste og mest grunnleggende forutsetningene for en bra sving, som for eksempel oppstilling og grep.

– Jeg har selv ansvar for at jeg lot det gå så langt at svingen min nesten ble ødelagt, men noen ganger vet man ikke selv hva som er best for en selv. Det er jo nettopp derfor man søker profesjonell trenerhjelp i utgangspunktet. Det føles som om jeg har gått til legen og han har gjort meg sykere, forklarer hun, tydelig opprørt over den tøffe tiden hun har vært gjennom.

– «Golfpro» burde være en beskyttet tittel.

Andreas spår at det kan ta seks måneder til ett år før Bea får svar på om det har fungert å forenkle treningsfilosofien.

– Hun har vært ganske langt nede. Det var enten å prøve noe nytt eller å gi seg. Det er ikke til å legge skjul på at jeg er veldig spent på hvordan denne sesongen blir.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Gir alt

Slutten av treningen nærmer seg, og snart er det hjemom for å pakke golfbagen inn i reisetrekket. Etter to måneder med turneringsfri starter hverdagen «on the road again». Først Bahamas, deretter tilbake til Florida, så en «liten» tur til Australia før turen går videre til Thailand. De travle dagene gir lite rom for Andreas til å spille selv. Faktisk var 2015 første gang på 20 år at han ikke spilte én eneste runde.

Mens Andreas har nedprioritert egen golf, har Beas proffsatsing gått på bekostning av et sosialt liv utenfor golfbanen. Det har Andreas ingen problemer med å akseptere. Når hun en dag ser tilbake på sin karriere, kan hun, uavhengig av hvor mange trofeer det står på peishylla, være fornøyd med at hun har gitt alt.

– Så lenge hun får sett Project Runway på TV og jeg får sett Arsenal-matcher, så blir det ikke krangling!, fleiper han.

– Uff, jeg er en forferdelig dårlig kjæreste, svarer Bea og ler før hun utdyper:

– Jeg har fortsatt flere år igjen av karrieren. Jeg har lyst på familie, men ikke riktig ennå. Da kan jeg reise rundt i hele verden for å besøke vennene mine og gjøre de tingene jeg ikke har tid til å gjøre nå. De forstår at jeg ønsker å være så profesjonell som mulig, så lenge jeg er på touren.

– Jeg ønsker å gi alt mens jeg fortsatt har muligheten.

(Denne artikkelen stod på trykk for første gang i Norsk Golf #1 2016)