Denne artikkelen stod på trykk i Norsk Golf i april 2018, etter at Patrick Reed hadde vunnet Masters.

– – –

Scenen var satt før siste runde av The Masters. Patrick Reed og Rory McIlroy i lederballen. Reed ledet på -14, McIlroy fulgte tre slag bak.

Hjemmespilleren Reed, som løftet lille Augusta State til to collegetitler, mot europeiske, nord-irske McIlroy, som kunne bli kun den sjette spilleren i historien til å vinne en grand slam (vunnet alle de fire majorturneringene i løpet av karrieren, red.anm).

Og da skulle man jo tro at publikum på Augusta ville heie frem ”sin egen”. Men allerede på første tee plukket man opp stemningen blant tilskuerne. Den var påtagende. For da Patrick Reeds navn ble lest opp på første tee, mottok han høflig applaus.

Så, da Rory McIlroy ble presentert, eksploderte jubelen.

– Det spilte rett inn i min favør, sa Reed etter sisterunden. – Ikke bare motiverte det meg, men det tok en del av presset av meg og la det over på Rory. For jeg skulle bare prøve å vinne min første major, Rory skulle prøve å vinne en Grand Slam.

Upopulær

For til tross for blendende spill og heroiske bravader for USA i Ryder Cup, har amerikanerne aldri trykket Patrick Reed til sine bryst. Historiene om ham er mange. Han var en barnestjerne som jobbet hardere enn alle andre, men kunne samtidig være ufin og usympatisk i oppførselen.

Etter å ha dominert på high school stod de store universitetene i kø for å sikre seg Reed tilbake i 2008. Valget falt på Georgia, som allerede hadde et stjernespekket lag med flere fremtidige PGA Tour-spillere i stallen. Brian Harman, Russell Henley, Harris English og Hudson Swafford var ikke hvem som helst.

Reed slet med å passe inn. Han vokste opp som en slags golf-nerd, hadde få venner, og taklet overgangen til studentlivet dårlig. Han ble arrestert med falsk legitimasjon etter en fylleepisode som 17-åring, og dømt til 60 timers samfunnsstraff. Men det som til slutt ble hans bane på Georgia var da han ble tatt for å jukse av lagkameratene under en kvalifiseringsrunde før en turnering.

I Shane Ryans bok «Slaying the Tiger» får vi høre om da Reed slo en drive langt ut i roughen, men fant en ball i nærheten som lå mye nærmere fairway. Reed stilte seg opp til ballen som umulig kunne være hans, og ble konfrontert av lagkameratene. Reed selv mente han ikke gjorde noe galt, men lagkompisene var overbevist om at tatt ham i juks – golfsportens største synd. Dette førte til at veien ut av laget var kort da han ble tatt for en ny alkohol-episode kort tid etter.

Da gikk veien videre til Augusta State University. Et mye mindre college i amerikansk sammenheng, både akademisk og sportslig. Han flyttet hjem til foreldrene sine, som bodde i Augusta, men den ”nye starten” ble raskt ødelagt av mer bøllete adferd. Han kom ikke over ens med sine nye lagkamerater, snakket nedsettende til de svakere spillerne, og stemningen i laget ble etter hvert så dårlig at de andre på laget vurderte å ha en avstemning for å få sparket ham ut av laget.

Men så var det nå én gang slik at Patrick Reed var eksepsjonelt god til å spille golf. Den ensomme ulven, som hadde stått åtte timer på rangen hver dag fra han var en liten gutt, tok det lille universitet til utrolige høyder. Han trengte ingen venner, han bare vant og vant. Noe som endte med at lille Augusta State University vant hele collegemesterskapet. Ikke bare én gang, men to ganger på rad.

Patrick møtte Justine, og de giftet seg i 2012 da Reed bare var 22 år. Foreldrene til Reed hadde gitt uttrykk for at de synes det var for tidlig for ham å gifte seg, og ba ham gi det litt tid. Det innspillet ble ikke godt mottatt, og foreldrene til Reed, såvel som søsteren, ble ikke invitert i bryllupet.

Etter to år uten kontakt, dro mamma og pappa Reed til Pinehurst for å se sønnen i US Open i 2014, med et lite håp om å komme i kontakt med Patrick igjen, og kanskje få møte barnebarnet sitt for første gang. De fulgte andrerunden, men da de nærmet seg det 18. hullet ble de møtt av vakter som som sa de var uønsket på banen. Billettene ble konfiskert, og foreldrene ble eskortert ut uten å få vekslet et ord med sønnen.

Den høflige applausen

Nå lurer dere kanskje på hvorfor dette er relevant? Men dersom man skal forklare Patrick Reed, og stemningen på Augusta denne søndagen, må man nesten kjenne til historien som ligger bak.

For når selv patriotiske amerikanere velger å holde med konkurrenten fra nord-Irland i stedet for Augusta State Universitys største stjerne gjennom tidene på siste runde av The Masters, er det bemerkelsesverdig. Rory ble mottatt som en rockestjerne, Reed fikk bare høflig applaus.

Og Reed svarte som han alltid har gjort. Med å innta en slags «det er jeg mot resten av verden»-holdning. Med å levere gnistrende spill på golfbanen.

Og det måtte han for å vinne. For selv om McIlroy kollapset og forsvant ut i glemselen, var publikumsfavoritten Jordan Spieth helt ustoppelig. For hver birdie eller eagle Spieth satte, eksploderte fansen i jubel.

Spieth kom fra ni slag bak, og gikk en av de beste avslutningsrundene i The Masters noen gang. Da scoreboardet ved den attende greenen ble oppdatert, og tilskuerne fikk se at Spieth hadde hentet inn Reed og gått opp i delt ledelse, kom det et jubelbrøl som ble hørt over hele området.

Reed hørte det garantert han også. Og brukte det for alt det var verdt. Som motivasjon til å vise dem. Vise dem at dette ikke er noen popularitetskonkurranse, men en golfturnering der det handler om å få ballen i hullet på færrest mulig slag.

En nådeløs mester

For Reed imponerte virkelig denne søndagen. Omgitt av tilskuere som heiet på omtrent alle andre enn ham selv, og med verdensstjerner som Spieth, Fowler, Rahm og McIlroy i hælene, slo den nådeløse vinnerskallen tilbake gang på gang. Hver eneste gang Reed gjorde en bogey, svarte han med birdie på neste hull. Og hver eneste gang det så ut som om han var i ferd med å snuble og gi fra seg ledelsen, slo han tilbake med spektakulære slag og råsterke putter. Det oste seier av Reed hele runden, og han ga blaffen i om publikum ønsket seg en annen vinner.

Avgjørelsen falt på det alle siste hullet, på den aller siste putten. Reed måtte sikre seg par på hull 18 for ikke å havne i omspill med Rickie Fowler. Alt kom ned til en putt på én meter for å vinne Masters.

Noen kilometer unna satt foreldrene hans, Bill og Jeanette, og søsteren Hannah, og fulgte dramaet på tv. De har for lengst fått beskjed om at de ikke er velkomne inne på Augusta National. Så i stedet følger de dramaet fra sitt eget hjem i Augusta, slik de gjør hvert år.

Omgitt av sønnens trofeer fra ungdommen, gamle golfbager og med bilder av unge Patrick på veggene, krysset de fingrene for at sønnen skulle sette den avgjørende putten.

Tilbake på den 18. greenen stiller Patrick Reed seg selvsikkert opp til ballen. Én meter for å vinne The Masters. Han ser nærmest uberørt ut der han konsentrerer seg, før han setter i putten. Iskald, imponerende og rå som han har vært hele turneringen. Han knytter neven, slipper jubelen løs og vet han har skrevet seg inn i historiebøkene.  

Caddie Kessle Karain observerer nok en gang at applausen Reed mottar, er langt mer avmålt og lavmælt enn det konkurrentene har fått denne søndagen.

– Jeg føler det definitivt», sier Karain til ESPN. – Men det er helt greit, fordi det kan virke motiverende også.

Det er flere som jubler. Mamma, pappa og søster rett oppe i veien kaster seg om halsen på hverandre. ”Jeg kan ikke tro at sønnen min er en Masters Champion” sier mor Jeanette til Sports Illustrated, med gledestårer rennende ned over kinnene.

På pressekonferansen etterpå spør Sports Illustrateds Alan Shipnuck Reed om det er trist ikke å kunne dele sitt største øyeblikk med familien sin.

Reed svarer kontant «jeg er her for å spille golf og prøve å vinne turneringer».

Og det klarte han. Patrick Reed leverte en av de mest imponerende opptredenene på Augusta vi kan huske. Han sto i mot alle angrep, han holdt hodet kaldt, og leverte golfslag av aller ypperste klasse da presset var som størst.

Så får det være at Jordan Spieth, Rory McIlroy og Rickie Fowler vant Augusta-publikummets hjerter.

Patrick Reed vant Masters. Og det var akkurat det han kom dit for å gjøre. 

Kilder: ESPN, Golf.com,  Sports Illustrated, Masters.com