Kommentar av Andreas Thorp

Denne uken fikk Jarand Ekeland Arnøy sjansen til å teste seg mot europatour-spillerne i Belgia. Dessverre endte turneringen i nok en nedtur, og Jarand har nå misset cuten i seks av syv turneringer i år. Med en snittscore på 3,3 over par per runde er han langt unna det nivået som han beviste bor i ham da han imponerte på Challenge Tour for bare noen måneder siden.

Derfor ble jeg mildt sagt overrasket da jeg scrollet nedover Facebook fredag kveld og leste følgende innlegg fra Team Norways offisielle konto:

«JARAND LEDER BMW TRACKMAN OPEN! Vi heier på Jarand Arnøy som leder Trackman sin «shot making»-konkurranse.»

For de som skulle lure, er Trackman Open en verdensomspennende konkurranse på radarsystemet Trackman. Konkurransen består av en standardisert test, hvor spillerne samler opp poeng basert på hvor bra og stabilt de slår ulike slag på rangen. Det ligger også en god slant med penger i potten til de som får beste score hver måned og i løpet av året.

At Jarand leder denne konkurransen, er veldig imponerende. La det ikke være noe tvil om det. Når Team Norway applauderer Jarands Trackman-tall samtidig som han må pakke kofferten hjem fra Belgia, synes jeg likevel dette sender veldig feil signaler til Golf-Norge og til unge, norske spillere som drømmer om å bli profesjonelle golfspillere selv en dag.

Innlegget skaper nemlig et inntrykk av at Trackman er et mål i seg selv, og ikke det som det EGENTLIG er: et hjelpemiddel på veien til å produsere lavere scorer (et fantastisk bra hjelpemiddel som sådan, dersom det brukes riktig).

Når Jarand fortsetter å misse cuter samtidig som han åpenbart har potensiale til ball-striking i verdensklasse på treningsfeltet, er det tydelig at problemet ligger et annet sted. Kanskje er det nærspillet. Kanskje er det banestrategien. Kanskje er det mentalt. Kanskje en kombinasjon.

Hva det nøyaktig er, har jeg ikke grunnlag for å uttale meg om, men én ting er i hvert fall sikkert: Man får ikke rankingpoeng ved å briljere på Trackman. Det eneste som betyr noe i internasjonal toppgolf, er scorekortene som du leverer i turnering.

Facebook-innlegget fra Team Norway ble sannsynligvis lagt ut for å gi Jarand en liten «confidence-boost» i en tung periode – som jeg personlig har tro på at han kommer til å reise seg styrket ut fra. Men jeg får en bismak i munnen når jeg leser dette innlegget samme kveld som han misser cuten med stor margin igjen. 

Golfforbundets Team Norway-satsing finansieres blant annet av norske golfspilleres medlemskontingenter, og har etter min mening da et ekstra stort ansvar om å stille knallharde krav til spillerne sine for å vise Golf-Norge at de forvalter disse midlene på en mest mulig forsvarlig og effektiv måte. Golfspillere fra andre land hadde nesten vært villige til å drepe for å få de samme mulighetene og støtten som de beste norske proffene får. Team Norway skal uansett ikke være en «heiagjeng» for sine egne spillere. 

Kan du se for deg et av våre landslag i andre idretter hausse opp sine egne utøvere etter å ha blitt rundspilt i en fotballkamp, forbipassert i skisporet eller utklasset på håndballbanen? Neppe.

Norge har produsert mange vasse «ball-strikere» opp gjennom årene. Fellesnevneren blant de aller fleste norske spillere jeg har pratet med, er at de beskriver spillet sitt fra tee-til-green som sin styrke, mens nærspillet er der hvor de har hatt soleklart størst rom for forbedring, og det samme har trenerne deres sagt. Dette var tilfellet da jeg fortsatt bodde i Norge og jobbet som pro på Asker og Bærum, og jeg fortsetter å observere nøyaktig det samme de gangene jeg er hjemme eller prater med folk i det norske golfmiljøet: Alt for mange norske golfspillere prioriterer for mye tid på driving-rangen kontra rundt treningsgreenen og ute på golfbanen. Her gjør jeg oppmerksom på at jeg ikke først og fremst snakker om tourspillere våre, men våre juniorer og amatører generelt.

Jeg vet at det er veldig mange norske klubbproer der ute som er frustrerte hvordan deres elever prioriterer treningstiden sin, for de aller fleste synes det er mye gøyere å dundre driver flere hundre meter av gårde på driving-rangen enn å gjøre den «kjipe» jobben med å terpe putting og chipping.

Det er åpenbart at det må en kulturendring til, og den kulturendringen må starte på toppen. Og øverst i dette hierarkiet er Team Norway. 

Jeg håper de tenker seg litt bedre om neste gang de logger seg inn på Facebook.