«Viktor Hovland, Casper Ruud – you boys took one hell of a beating!»

NB! Denne artikkelen er skrevet av en over snittet subjektiv fyr som føler seg veldig høy og mørk etter å ha slått det aller ypperste norsk idrett har å by på i Wright Invitational 2025. Påfølgende tekst vil mest sannsynlig inneholde noen godhjertede løgner, overdrivelser, selvskryt og humoristisk hakking på folk langt over meg i næringskjeden.

Før jeg hyller meg selv og mine lagkamerater etter Wright Invitational i Kragerø lørdag, er det på sin plass å vie noen ord til Kevin André Wright og årsaken til at et av årets aller største golfhøydepunkter finner sted. 

Kevin har et hjerte som yter 40 % av det et hjerte burde, og han kommer til å trenge et nytt et en gang i fremtiden. Derfor har han, sammen med Stiftelsen Organdonasjon, tatt initiativ til Wright Invitational, hvor de samler inn penger og setter fokus på en meget viktig sak.

Den festen fikk jeg gleden av å være en del av lørdag. Så la meg starte min rapport «fra innsiden» med en gjennomgang av mitt eget drømmelag.

Her er drømmelaget

I tospann med Jørgen Winther, profesjonell golfspiller og moromann på fritiden, har jeg startet podkasten «Den har vi i bagen». Vi hadde behov for å kvitte oss med noen kroner fra markedsføringsbudsjettet, og loddet ut den siste plassen på laget i en lytterkonkurranse. 

Av de nord for tusen lykkejegerne som deltok, var det kjøreskolelærer Kenneth Braathen som vant. Han skulle vise seg å være en meget habil golfspiller og en fin fyr.

I tillegg til de tre påmeldte får alle lag i Wright Invitational tildelt to kjendiser. Den første av våre to ble en av mine aller største barndomshelter, John Carew, som jeg så debutere for Vålerenga 2 mot min moderklubb Oppsal i 1997, og siden har sett valse over forsvarsspillere som Fabio Cannavaro, Tony Adams, Paolo Maldini, med flere.

Nummer to opp av hatten var Kristian Thorstvedt, landslagsspiller og sønn av Norges kanskje aller beste keeper gjennom tidene. Det viste seg å være en helt fantastisk herremann, selv om jeg alltid har syntes at han ser litt sleip og kranglete ut på fotballbanen.

Innspill og velkomstfest

Fredagen bestod av innspillsrunder og en velkomstfest på Kragerø Beach Club, hvor det virket som de aller fleste spillerne tok turen innom. 

Selv om jeg skulle ta en skikkelig hevn på golfbanen dagen etter, vant tennisstjernen Casper Ruud og Viktor Hovland kampen om oppmerksomheten til de flotte servitørene. Den er egentlig ganske lett å svelge når jeg får tenkt meg om. 

Da klokka bikket 22:30 dukket stemmen til fattern fra midten av 2000-tallet krypende i bakhodet, og fortalte at dersom jeg skulle prestere dagen etter var det lurt å få seg en god natts søvn. 

Shuttle-golfbilen hentet min kone og meg, kjørte oss til hytta for 100 norske kroner, og forberedelsene til turneringsdagen var i gang.

En kronglete start

Ved ankomst oppvarmingsområdet lørdag morgen nikket jeg og smilte til kjente fjes som Jon Almaas, Erik Follestad, Mats Zuccarello, Glenn Solberg og Carsten Skjelbreid, før jeg fant plass på en matte ved siden av feltets beste tennisspiller. 

Det er faktisk ikke ofte jeg blir starstruck, men det viser seg at jeg sliter litt når Ruuds blonde lokker er i nærheten. 

Mine tre første slag var med 54-graderen, hvorav 100 % av dem var tynnere enn Matthew McConaugheys karakter i filmen Dallas Buyers Club. Poker, sjakk og tennisekspert Sverre Krogh Sundbø kommenterte «fy f*en, Bjørdal!» – og avfeide vinnersjansene våre allerede da.

Nervene satt i kroppen til det var spilt noen hull, men etter å ha satt en meget fin putt på vårt fjerde for dagen, løsnet det skikkelig. Jeg skal ikke påstå at jeg så ut som Jordan Spieth i glansdagene, men jeg syns jeg hørte de mange tilskuerne nevne noe i den duren, samt at de stilte seg undrende til at jeg ikke skulle spille «moving day» i Rocket Classic sammen med Kristoffer Ventura. 

Winther på ett bein 

Foruten en golfrunde sammen med en felles bekjent på Evje i 2023, har ikke Jørgen Winther og jeg hatt så mye med hverandre å gjøre. Det endret seg høsten i fjor, da jeg forhørte meg med den replikk-raske østfoldingen om han hadde lyst til å prate om golf, ta det opp og legge det ut på Spotify sammen med meg. Og selv om jeg liker best å kødde med ham, fortjener han noen oppløftende ord etter lørdagens turnering.

Jørgen har nemlig fått kneet ut av ledd, og er sykmeldt fra både profftilværelsen på Nordic League og i snekkerfirmaet til far. Planen var å ta det meget rolig frem til vi nærmet oss green før han skulle blende oss med sitt forrykende nærspill. En solid plan som aldri fikk se dagens lys. 

Rådes store sønn drivet blant annet green på hull 1 og fikk oss fryktelig nærme pinnen ved flere andre anledninger. Det var både gøy og ikke så gøy å se på. 

Jørgen hadde også dagens beste forsøk på hole-in-one-premien fra Porsche – men ballen hans lippet ut på hull 17. 

Han er ikke fan av el-biler, så det var ikke så farlig, sa han.

Pokaljakten

Etter det som føltes ut som en litt trå start, sjekket vi ledertavlen og fant ut at vi hang overraskende bra med. Det gav oss alle fem en fryktelig boost. 

Før eagleputten på det fjortende hullet, samlet Thorstvedt caddier og spillere for å motivere til det som ventet:

– Hvis vi setter den her, så leder vi. Vi kommer til å sette den, også skal vi fa*n meg vinne den j*vla dritten der!

Carew var enig og ville dedisere seieren til Kristians far, keeperlegenden Erik.

Så... denne var for deg, Erik...

Ikke uten dramatikk

På våre to siste hull gjorde vi to par etter å ha hatt henholdsvis 50 og 85 meter til flagget fra de perfekte fairwayene på Kragerø. I en 5-mannsscramble er ikke det terningkast seks. Eller fem. Eller fire egentlig. 

Derfor trodde vi slaget var tapt, og det var ikke før halvveis på gåturen tilbake til klubbhuset at vi sjekket scorekortet. Vi hadde glemt at vi hadde et tildelt slag på vårt siste (banens femte) hull. 

Det var fortsatt knyttet litt usikkerhet rundt det hele, ettersom det var fire lag på -19. Gamebook-appen ga oss fordelen (lavest totalt hcp), men i og med at turneringsvert Kevin selv var på ett av disse lagene, turte vi ikke håpe på noe som helst. 

Etter litt om og men – stein, saks, papir – og trusler om å gjøre denne bloggen til en svertekampanje av både Kevin Andre Wrights karakter samt turneringen i sin helhet, gikk det heldigvis som det skulle. 

Så unnskyld meg for å omskrive Bjørge Lilleliens legendariske radiokommentar etter seieren mot England på Ullevaal i 1981: «Viktor Hovland, Casper Ruud, Mats Zuccarello – can you hear me? You boys took one hell of a beating!»

Tusen hjertelig takk til Kevin, Kragerø Resort og alle involverte som stod for fantastiske dager på og utenfor golfbanen. En stor takk skal også lagkameratene mine ha – selv om jeg har litt vondt i ryggen etter å ha bært dere til seier.

Jeg håper vi sees neste år!