Dette er en kommentar. Innholdet gir uttrykk for skribentens mening.

Det kom ikke som et sjokk. Heller ingen overraskelse. I flere måneder har ryktene svirret rundt Jon Rahm og en overgang til LIV Golf. Han har ristet på hodet. Nektet for alt. Sverget sin lojalitet til PGA-touren. Og gjort det klart at han ikke trenger pengene.

«Jeg har pratet med kona om det. Vi er begge enige om at livene våre ikke endrer seg med flere millioner i banken. Vi bryr oss ikke om det. Så nei, jeg skal ikke til LIV Golf,» sa Rahm så sent som i august.

Men milliarder er noe annet enn millioner.

PÅ EN DAG da golfinteresserte verden over igjen våknet til nyheten om at en av deres stjerner – den største hittil – er hentet til den saudi-arabiske touren, er det verdt å minne om forskjellen. Det er nemlig lett å rote med nullene. 

Du trenger altså tusen millioner for å nå en milliard. Og nå skal Rahm ha underskrevet en kontrakt som gir ham tre av disse. Kanskje fem, om vi skal tro de mest offensive mediene. 

Men tre eller fem? Det er ikke sikkert at kona hans bryr seg veldig om det, heller.

Det som er sikkert, er at en stadig større andel av ressursene i golf tilfaller en stadig mindre andel av spillerne. For når markedskrefter får lov til å herje fritt og ukontrollert, vil de pengesterke tilby mer for det som er mest populært. Det er slik fotballen er blitt så dominerende, og Premier League har utkonkurrert både La Liga og Serie A – iallfall økonomisk.

MEN FRIE MARKEDSKREFTER har en tendens til å ødelegge for seg selv. Forrige uke rapporterte Viaplay om et tap på 700 millioner kroner det siste kvartalet. Så langt i år er underskuddet på 6,8 milliarder, blant annet fordi selskapet har overbetalt for sine sportsrettigheter, og da særlig engelsk fotball. De får rett og slett ikke forbrukerne til å betale nok tilbake.

I neste omgang kan man spørre seg hva som vil skje dersom rettighetene til Premier League ikke lar seg selge like dyrt neste gang? Ikke minst med klubbene, som nå inngår stadig lengre og dyrere kontrakter for å sikre seg de mest attraktive fotballspillerne på markedet.

Ta Chelsea, for eksempel. Hardt presset av fotballens finansielle fair play-regler signerte de Enzo Fernández og ga ham en 8,5 års kontrakt med en lønn på 4,3 millioner kroner – i uka. Den går altså ikke ut før i 2032.

Det mest sannsynlige scenarioet framover? Før eller siden vil flere klubber i Premier League få trøbbel. Og så kommer det nok en tvilsom, sterk oljestat og kjøper hele ligaen. Om de ikke får lov, tar de med klubbene hjem til seg selv.

OGSÅ GOLFSPORTEN var på vei i gal retning før Saudi-Arabias kronprins, Mohammed bin Salman, og hans utvalgte leder av investeringsfondet, Yasir Al-Rumayyan, bestemte seg for å hente de beste gutta på PGA-touren.

Fordi pengene rår, har herregolf alltid vært rikere enn damegolf. PGA-touren vokste mens europatouren fikk trøbbel. Og da LIV Golf kom på banen med sin 2030-visjon og bunnløse pengebrønn, gikk alt blodet til toppen av hodet.

I desperasjon forsøkte Jay Monahan og PGA-touren å overby saudiene ved pokerbordet. Og på bakrommet samlet de inn mer penger fra sine velvillige hjelpere for å dele ut mer til de aller beste. De var livredde for å miste dem.

I løpet av kort tid ble premiepotten doblet i «opphøyde» turneringer. Og selv det var ikke nok. De mest populære spillerne på PGA-touren skulle også få mer penger fordi de var populære.

I år toppet Rory McIlroy tourens Player Impact Program (PIP), og vil motta 15 millioner dollar for det. Tiger Woods, som ikke spilte en eneste turnering mellom april og november, får 12 millioner av den samme dollarbingen.

SELVFØLGELIG TJENER også Viktor Hovland godt på opprustningskappløpet i golfkrigen. Nordmannen var verdens beste spiller i høst og har innkassert over 400 millioner kroner i 2023. Det meste ved å senke putter, men også ved å være den han er.

I popularitetskåringens andre år klatret nordmannen til en 7. plass i PIP. Det ga ham en bonus på 5 millioner dollar. Og la det være klart: Vi unner ham hver eneste krone. 

Vi er heller ikke ute etter Rahm. Etter sjokket 6. juni da Jay Monahan og Yasir Al-Rumayyan plutselig satt side om side med en felles avtale på amerikansk tv – lykkelige som et gammelt ektepar – ser verden ganske annerledes ut. Gjerder er tatt ned, grenser visket ut. 

Når pengene etter hvert kommer fra den samme brønnen, er det vanskeligere å skille helt og skurk. Og da er ingen historier spesielt gode. 

DET GJENSTÅR Å SE om PGA-touren og det saudi-arabiske investeringsfondet (PIF) gjør alvor av samarbeidsplanene. Om flere stjerner vil følge Rahm til LIV. Eller tourene til slutt blir slått sammen. 

Foreløpig vet vi lite om framtiden. Og etter nattens overgang synes golfeliten mer splittet enn noen gang, og veien videre uklar.

Men det er verdt å lytte når en av de klokeste stemmene i golfsirkuset, Rory McIlroy, sier at krigen ikke kan fortsette. At det må jobbes for en felles løsning. At golfen må samles igjen. For krigen synes tapt for PGA-touren. Og trolig var Monahan klar over det før intensjonsavtalen ble signert i juni. 

Om vi kan ønske oss noe i alt kaoset, så er det at internasjonal herregolf, og de brutale eierne som snart styrer hele sjappa, ser nytten av å dele på de enorme ressursene. Med flere spillere, flere tourer. Med kvinner, barn og unge. Helt ned til grasrota. Det er det beste vi kan håpe på nå.

For golfsporten har flere oppgaver enn å fylle de beste spillernes lommer.