Dette er en kommentar. Innholdet gir uttrykk for skribentens mening.

Jeg husker ikke hvor, men jeg leste en gang om en gruppe forskere som hadde regnet seg fram til at golf og skateboard var de to vanskeligste idrettene i verden.

Du trenger ikke å stå lenge ved en skatepark for å tro på forskernes resultat. Den ene detter av brettet raskere enn den andre. Og troen styrkes hvis du også slår ihjel en time ved et par 3-hull, gjerne med vann i spill.

I denne idretten som kalles golf har vi fått en stjerne i Viktor Hovland. På imponerende kort tid siden proffstarten i 2019 har 25-åringen fra Ekeberg etablert seg som en av de beste og mest folkekjære spillerne i verden.

Det skjer samtidig som norsk idrett også har fått fram mannlige verdensstjerner i Erling Braut Haaland og Martin Ødegaard (fotball), Johannes Høstflot Klæbo (langrenn), Jakob Ingebrigtsen (friidrett) og Casper Ruud (tennis), for å nevne noen.

Det er bare å klype seg i armen. Og samtidig minne om at golf ikke er som andre idretter.

I «verdens vanskeligste sport» er marginene så små at hvem som helst i startfeltet kan vinne hver eneste uke.

Du kan spille bedre enn alle favorittene, men likevel bli slått av spilleren som på forhånd var rangert som nummer 150, fordi han hadde uka si, der og da. Men du kan også være den som leder turneringen på en torsdag, som mister kontrollen og faller som stein de tre neste dagene. Som Viktor Hovland gjorde i RBC Heritage i helgen.

Jeg tror golfspillere på alle nivåer kjenner seg igjen.

Noen dager føles golf enkelt. Du kan stille deg opp på tee og vite at ballen vil havne i fairway. Det er bare å svinge. Du ser linjene på greenen, og ballen triller i hullet.

Andre dager har du «styggen på ryggen» og kameratene som følger med. Slice. Pull. Duff. Shank. Vi har møtt dem alle sammen. I skumringen på Tyrifjord og på høylys dag i Larvik.

Det er aldri hyggelig. Det er rett og slett uhyggelig. Men som tv-seere og pressefolk er det lett å glemme denne uforklarlige, overraskende og dypt frustrerende egenarten i golf. At det svinger, selv for de beste.

Da Viktor Hovland ledet Masters etter å ha utspilt Tiger Woods tidligere i måneden, var selveste Rory McIlroy på vei hjem fra sesongens store mål. Han klarte ikke cuten. Og var ikke alene om det.

Meritterte stjerner som Bryson DeChambeau, Justin Thomas og Sergio Garcia fikk heller ikke spille i helgen. Tiger Woods haltet ut etter tredjerunden. Og en nedbrutt Dustin Johnson avsluttet søndagen åtte slag over par.

Som tv-seere er vi bortskjemte med langrennsløpere som kler pallen i rødt, hvitt og blått hver søndag. Som tar gull og sølv på stafetten med Norge 1 og Norge 2. Før Haaland banker inn et nytt mål for Manchester City, og Ingebrigtsen vinner en 5000-meter i Golden League.

Men det er ikke golf, hvor alle som stiller faktisk kan vinne. Og hvor Norge bare har én utøver som bærer nasjonens flagg.

Ingen skriver eller snakker om Scottie Scheffler, Max Homa eller Xander Schauffele i uker der spillet svikter. Da er objektivene og mikrofonene rettet mot andre amerikanere som hevder seg i toppen.

Men vi har bare Viktor Hovland – som aldri får sjansen til å gjemme seg unna. Han gjør det heller ikke. Hovland er en av få på PGA-touren som åpent og ærlig deler – med publikum og presse – hva han må forbedre, hva han må jobbe med. Også etter tunge timer som i RBC Heritage lørdag.

Vi har alle runder som vi helst vil glemme. Og derfor er ingenting «parodisk» eller «bekymringsfullt» med Viktor Hovlands trippelbogey på hull 15 eller 78-runde i helgen – selv om vi også rapporterte om slike reaksjoner.

Det eneste oppsiktsvekkende er at det nesten aldri skjer med nordmannen.

Statistikken viser at Viktor Hovland er blant de mest stabile spillerne på PGA-touren. Han har ikke misset en cut på 12 turneringer denne sesongen, bare Sahith Theegala (14) og Wyndham Clark (13) har flere, enn så lenge.

Vi kjenner alle Hovlands styrker fra tee. Men verdt å merke seg: På innspill over 100 meter er ingen på PGA-touren bedre. Heller ikke i putting fra fire fot (100%). Eller i putting generelt på turneringenes førsterunder (26,82 putter i snitt).

Det er mye å bli imponert av om du studerer tallene. Som at Viktor Hovland på 386 forsøk innenfor 1,2 meter bare har misset én eneste putt i år.

Eller at statistikken rundt greenene, kjent som Hovlands akilleshæl, nå er kraftig forbedret sammenlignet med tidligere sesonger.

Om noen skulle tvile: «Vår mann» i «verdens vanskeligste idrett» er fortsatt en av verdens beste og fortsatt i utvikling. Som alle kan han ha en dårlig dag, men også våkne opp dagen etter med en vinnende sving igjen.

Sånn er golfen. Det skal vi huske.