Dette er golfbanearkitektens løsning på «golfboomens bakside»

Den nye golfboomen i Norge har ført til kamp om starttidene. Svein Drange Olsnes, Norges eneste aktive golfbanearkitekt, har flere forslag til hva klubbene kan gjøre for å fordele det enorme påtrykket av spillere på banene.

Publisert

I en årrekke har hverdagen hos mange golfklubber vært en tøff kamp bare for å holde hodet over vannet og gå i null. Så kom korona-pandemien og Viktor Hovland, og i løpet av det siste året har golfklubber over hele landet hatt en eksplosiv økning i trafikken.

De høyst kjærkomne inntektene har gjort det mulig for flere klubber å tenke på langsiktig utvikling av anleggene i stedet for å bare konsentrere seg om forefallende arbeid. For golfbanearkitekt Svein Drange Olsnes betyr det travle dager med nye oppdrag som stadig tikker inn.

I disse dager er han blant annet engasjert i nye masterplaner for begge 18-hullsbanene til Sola GK, en oppgradering av Grønmo GK, han prosjekterer helt nye nihullsbaner i Lærdal og Røldal, han har fått i oppdrag å gjenopprette de tre hullene som Gjerdrum GK mistet etter det tragiske jordskredet i romjula, han fortsetter å oppgradere Sotra GK, hvor han også er banens opprinnelige arkitekt, og han tegner chippe- og putteområdet på Fana GKs spektakulære nye «state of the art»-drivingrange.

– Ettersom klubbene har fått flere medlemmer og greenfeespillere, kan de nå fokusere på litt andre ting enn å bare holde klubben gående. Det er utrolig kjekt at interessen er blitt så stor, og det er fantastisk å reise rundt i Golf-Norge og se hvor mange flotte baner vi har, sier Olsnes til Norsk Golf.

Les også: Kommentar: Golfboomens bakside

Olsnes mener variasjonen av baner i Golf-Norge representerer et uutnyttet potensial i en tid der det er tøff kamp om starttidene flere steder.

– Mange klubber vil være tjent med å rendyrke identiteten sin i større grad. Klubbene bør analysere medlemsmassen og gjestespillerne nøye og se på hvem som kommer, hvorfor de kommer, og hva som gjør at de kommer tilbake.

Olsnes sitt poeng er at desto bedre kjent klubbene blir med sin målgruppe, jo mer effektivt kan de også bruke ressursene sine. Det gjør også at klubbene kan differensiere tilbudet sitt i større grad, slik at spillere på ulike nivåer og med ulike behov lettere kan finne den riktige klubben for seg.

– Det er for eksempel mange mindre baner rundt omkring som har back-tees som aldri blir tatt i bruk, eller maks én gang i året i forbindelse med klubbmesterskapet. De beste elitespillerne reiser ikke til de banene uansett, de drar på Miklagard og lignende baner. De som driver golfklubbene, bør i enda større grad tenke på dem som spiller på banen hver eneste dag, fastslår Olsnes.

– Hvis klubbene blir flinkere til å definere hva slags type spillere de skal være til for, vil det også bidra til å fordele presset mellom banene i større grad.

(Artikkelen fortsetter under)

 – Norge bør se til Island

Denne uken passerte Golf-Norge over 120 000 medlemskap, og det er sannsynligvis bare et spørsmål om tid før man passerer toppåret på 125 000 i 2009. Etter årevis med snakk om at «det er for mange golfbaner i Norge» har pipen nå fått en annen lyd, og stadig flere klubber har innført medlemsstans med ventelister.

(Les også: Anleggssjefen i NGF: – Bygg bedre treningsområder!)

Olsnes mener Norge bør se til Island for inspirasjon for hvordan man kan få et bedre samsvar mellom tilbud og etterspørsel. Det betyr flere kortere baner på seks, ni og tolv hull.

– Da jeg satt i styret i EIGCA (European Institute of Golf Course Architects), besøkte jeg Island og ble forbauset over hvor mange golfbaner de hadde. Nesten hver eneste landsby hadde en liten golfbane, men 18-hullsbanene lå stort sett rundt Reykjavik. Island har alltid hatt utrolig mange golfbaner i forhold til folketallet, også før golfboomen på 90-tallet. Kortere baner er mer gjennomførbart og mindre risikofylt å bygge enn store 18-hullsbaner, og det er en veldig effektiv måte å fordele trykket på når mange vil spille.

I en periode der golfen har endret seg drastisk på kort tid mener Olsnes at Norges Golfforbund burde påta seg nye oppgaver i takt med behovet for nye golfbaner som har meldt seg.

– For å bygge golfbaner er man avhengig av noen entusiaster som har ork og er villige til å ta risiko, men golfforbundet kan legge til rette for at flere vil gjøre dette. De burde være aktive pådrivere i arbeidet med å utrede områder i kommunene som er velegnet til å bygge golfbaner på.

Olsnes sier det er mange områder med uutnyttet potensial rundt omkring i Norge, og man kan begynne i det små med noen få hull før man utvider etter hvert som behovet melder seg. En stor fordel med å bygge færre hull, er at man kan fokusere på å gjøre kvaliteten ordentlig god.

– Jeg har alltid sagt at det er mye bedre med ni gode golfhull enn 18 middelmådige. Og man må ha en viss standard, for hvis ikke forsvinner medlemmene til andre baner så fort de blir gode nok.

– Holdningen om at 18-hullsrunder er den eneste «ekte» formen for golf, er heldigvis i ferd med å endre seg. Samtidig synes noen at ni hull er litt for lite. I USA blir tolvhullsbaner stadig mer populært, og jeg vet de holder på å bygge det i Sverige nå også. Det er akkurat passe langt nok.

(Artikkelen fortsetter under)

God arkitektur gir raskere rundetider

Olsnes påpeker at kortere rundetider også er en effektiv måte å øke kapasiteten på golfanleggene. Mange av klubbene som tar kontakt med ham for å få hjelp til å videreutvikle golfanlegget, ønsker å gjøre banen mer spillbar for alle kategorier golfere.

Selv om hver bane er unik, er det likevel noen fellesnevnere blant innspillene Olsnes kommer med til klubbene. Og ofte går de ut på å få ned rundetidene, uten at det går på bekostning av strategiske utfordringer.

– For det første har mange baner fortsatt alt for kort avstand mellom «dame-» og «herretee». Det er ikke nok å plassere en rød tee 50 meter foran gul bare fordi menn slår 50 meter lenger med driveren. «Dametee» burde plasseres slik at damene lander 30 til 40 meter foran der herrene lander, slik at de også kan slå høye jernslag inn mot greenen.

Det andre Olsnes trekker frem, er det han kaller «håpløst plasserte bunkere».

– Når man ser bunkere som ligger 120 meter foran dametee, i slicesonen langt til høyre for fairway, 20 meter utenfor greenkanten eller på tvers foran en green som tvinger deg til å fly ballen hele veien, straffer man bare dem som allerede synes golf er mer enn vanskelig nok fra før. Jeg råder ofte klubber til å fjerne bunkere, spesielt med tanke på hvor mye tid greenkeeperne bruker på å vedlikeholde dem.

Han understreker at det er en stor forskjell på straffende golf og strategisk golf.

– Man kan lage mange utfordringer uten smale fairwayer og tykk rough. Det er mye mer spennende med en bred fairway hvor man blir tvunget til å tenke på hvor man skal legge utslaget for å få best mulig vinkel inn mot flagget, i stedet for å stå på tee og tenke at alternativene enten er å treffe fairway eller å måtte lete etter ballen.

– Gode arkitekter har mange redskaper for å lage utfordringer uten at man må hakke seg rundt i knehøy rough hele dagen.

– Det er det som gir spillerne mestringsopplevelser, overkommelige utfordringer og raskere runder. Og større inntekter til klubbene.

Les også: Kommentar: Er lengre golfbaner det eneste svaret på moderne golfutstyr og langtslående spillere?

Powered by Labrador CMS