Min golfreise startet på slutten av 1990-tallet. Det var sommerferien etter femteklasse på barneskolen, og faren min hadde nettopp kjøpt en grå mastodont av en datamaskin til hjemmekontoret. Med på kjøpet fulgte av en eller annen grunn spillet «Tiger Woods 99 PGA Tour Golf». Uten at verken jeg, noen kamerater eller noen av mine nærmeste noensinne hadde satt foten i nærheten av en golfbane, ble jeg totalt oppslukt i denne «Tiger»-karakteren med rød piquet, Nike-caps og bukser på størrelse med en sperreballong.

Etter å ha mast meg til et grønt kort-kurs på Vestfold Golfklubb kunne jeg nesten ikke vente med å komme i gang og prøve ut sporten selv. Det var bare ett problem: jeg måtte stå på venteliste for å komme med i klubben. Dermed meldte pappa meg i stedet inn i en såkalt postkasseklubb på Vestlandet for noen skarve hundrelapper, men etter et drøyt år med tålmodig venting var jeg endelig inne i varmen hos Vestfold GK.

Tiden på venteliste er en periode jeg har tenkt tilbake på mange ganger de siste årene. Som nyutdannet journalist begynte jeg å jobbe i Norsk Golf kort tid etter at golfbobla «sprakk» i 2009 og medlemstallene begynte å stupe. Finanskrisen kom, sponsorene trakk seg ut, mange oppdaget plutselig at sykling var gøyere enn golf, og lite visste vi da at det skulle komme ti år på rad med medlemsnedgang.

Nedgangen tvang klubbene til å tenke nytt, og plutselig innså mange viktigheten av å rekruttere fra bunn og fylle på med barn og unge. 

Å sette en elleveåring på venteliste til medlemskap ville vært hinsides enhver fatteevne.

Spol frem til 2021 og situasjonen er totalt snudd på hodet. En verdensomspennende pandemi krydret med en liten dose Hovland-effekt har sørget for at golferne strømmer tilbake for fullt igjen, og det er nok bare et spørsmål om tid før vi er tilbake på samme nivå som toppåret 2009 med 125 000 registrerte medlemskap.

Og igjen er vi der at stadig flere klubber nå ser seg nødt til å si nei til folk i nærområdet som har lyst til å spille golf, og i stedet må henvise dem til ventelister. Kapasiteten på mange av anleggene er sprengt, og klubbene har rett og slett ikke noe annet valg. 

I årevis har Golf-Norge snakket om viktigheten av at golferne må «bli medlem der man bor», men igjen ser mange på Østlandet seg nødt til å gjøre som jeg gjorde i 1999 og tegner fjernmedlemskap.

Medlemsveksten har vært – og er – helt fantastisk, men jeg er også bekymret for de langsiktige konsekvensene det kan ha for golfens omdømme hvis stadig flere nye golfere møtes med et nei i døra når de ønsker å tegne medlemskap i sin lokale golfklubb.

Det henger fortsatt igjen mange fordommer mot golf som en utilgjengelig, eksklusiv og dyr aktivitet, og golfklubber over hele landet har gjort en formidabel jobb med å motbevise fordommer og vise allmennheten at golf er en inkluderende sport for alle.

En helt naturlig konsekvens av den enorme etterspørselsveksten er at også prisene skrus opp. Hvis en utvikling med økte priser og begrenset tilgang til anleggene pågår for lenge, kan vi få en situasjon med mange frustrerte golfere og negative ambassadører for sporten. 

I så fall må Golf-Norge stålsette seg for en ny runde med omdømmebygging når pandemien er over og medlemsutviklingen normaliserer seg.

Selv om vi nå er inne i vår andre «golfboom», er situasjonen likevel ikke sammenlignbar med den som kom på 1990-tallet.

Da boomen kom den gang, var bedrifter blant de viktigste driverne av veksten. De kastet rundt seg med medlemskap, firmaturneringer, «business-to-business»-arrangementer og grønt kort-kurs til sine ansatte, og klubbenes medlemslister fylte seg opp i rekordfart.

Tusenvis av disse medlemmene var imidlertid ikke aktive golfere, men folk som hadde takket ja til gratismedlemskapet som arbeidsgiveren hadde gitt dem. I tillegg var det mange med doble medlemskap, og derfor var ikke aktivitetsnivået så høyt som de kunstig høye medlemstallene skulle tilsi.

I dag er imidlertid situasjonen en helt annen. Den enorme veksten er utelukkende drevet av nye medlemmer som faktisk VIL spille verdens udiskutabelt beste sport. 

(Kommentaren fortsetter under)

Dette har blitt et helt vanlig syn når man bestiller starttid i Golfbox. (Skjermdump)

Det gjenspeiles også i tilgangen til banene, og skal du bestille starttid på det sentrale Østlandet på en dag med ålreit værmelding, må du være omtrent like rask på avtrekkeren i Golfbox som når Ticketmaster legger ut Karpe-billetter i Spektrum.

Jo flere jeg har pratet med de siste månedene, desto mer har jeg forstått hvor stor frustrasjonskilde dette er for mange golfere rundt omkring.

Å stå på en venteliste for medlemskap går det an å tolerere, men det er vanskeligere å akseptere begrensninger på aktiviteten man allerede har betalt tusenvis av kroner for å utøve som medlem.

Flere ihuga golfentusiaster her på Østlandet har fortalt meg at de faktisk har spilt mindre golf enn noen gang det siste året. Dette til tross for at det ble booket nesten dobbelt så mange golfrunder i Norge i 2020 sammenlignet med året før.

Grunnen er at det nesten ikke er mulig å ta en spontan golfrunde lenger.

Fellesnevneren deres er at de har små barn og travle jobber som gjør at de ikke har mulighet til å planlegge golfrunder mange dager i forveien. De har heller vært avhengig av å spille golf når det plutselig har dukket opp et tomrom i kalenderen. 

Den muligheten er nå i stor grad borte. Dermed har resultatet blitt at de nesten har sluttet å spille golf. 

Enn så lenge fortsetter de å betale medlemskap til sine respektive golfklubber, men det gjenstår å se hvor lang tid det tar før de innser at det er mer lønnsomt å bli ren greenfee-spiller. 

Eller hvor lang tid det tar før den nedstøvede landveissykkelen i kjellerboden plutselig begynner å friste igjen.

Det er ingen umiddelbar eller åpenbar løsning på hvordan klubbene skal løse disse utfordringene.

Etter årevis med påstander om at «det er for mange golfbaner i Norge», er ironisk nok det mest påtrengende problemet akkurat nå at det er for  golfanlegg mange steder – og først og fremst i hovedstadsregionen. Men vi har også fått rapporter fra klubber på Vestlandet som har eller vurderer å innføre ventelister.

I vinter har det dukket opp en rekke nye innendørs simulatorsentre over hele Norge som har demmet opp for etterspørselsøkningen, men det er noe helt annet å investere i et utendørs golfanlegg. 

Med tanke på den store usikkerheten om hva som vil skje med golfaktiviteten i Norge post-korona, er det lite trolig at noen ønsker å påta seg den risikoen med det første.

En mulig løsning som har blitt luftet med jevne mellomrom, er at klubbene kan differensiere medlemskapsprisene i større grad og innføre ulike kontingentkategorier som reflekterer hvor aktive medlemmene er. I dag er nemlig situasjonen slik at noen medlemmer betaler over 1000 kroner per golfrunde, mens de mest aktive betaler under en 50-lapp. 

Det har blitt foreslått å innføre begrensninger på antall starttider man kan bestille hver ukeeller at de mest aktive medlemmene betaler høyere årskontingent enn dem som spiller mindre. 

Slik kan klubbene beholde flere av de mindre aktive medlemmene som per tid opplever at de ikke får valuta for pengene og heller vurderer å melde seg inn i Karasjok.

Samtidig vil dette garantert oppleves som dypt urettferdig av de mest aktive medlemmene, da klubbene i praksis straffer sine mest lojale «kunder». I tillegg har flere daglig ledere i store klubber påpekt at differensiering av kontingentkategoriene er altfor risikabelt og uforutsigbart.

Klubbene har også mulighet til å differensiere tilgjengeligheten av ulike starttider, slik at for eksempel pensjonister eller juniorer bare kan bestille starttider innenfor visse tidspunkter, eller at x antall av starttidene i løpet av en dag ikke kan forhåndsbestilles lang tid i forveien, men også her vil det nok oppstå uforutsette problemer og dilemmaer.

Man burde uansett kunne begrense antall bookinger én person kan ha inne i Golfbox på en og samme tid.

(Kommentaren fortsetter under)

Det er flere måter man kan redusere det enorme presset på starttidsbestillinger på, men ingen av dem er optimale. (Foto: Benjamin A. Ward/Norsk Golf)

Fritt spill-samarbeid mellom klubber kan også bidra til å fordele påtrykket av spillere, men dette hjelper fint lite hvis alle klubbene som er med i samarbeidet, har sprengt kapasitet.

En mer umiddelbart tilgjengelig løsning kan være at flere klubber bruker sine økte inntekter til å investere i en kraftig oppgradering av sine treningsfasiliteter, slik at flere blir inspirert til å trene golf når de besøker klubben og ikke nødvendigvis bare vil bruke banen. Eller å legge til rette for nihullsrunder i større grad.

Man kan så klart være uenig med meg og mene at problemstillingene jeg peker på, bare er luksusproblemer – ikke faktiske problemer – og at situasjonen akkurat nå er så ekstraordinær at dette vil gå over av seg selv bare pandemien roer seg ned. 

Samtidig heter det i verdigrunnlaget for Golf-Norge at vi skal være inkluderende.

Den inkluderingen bør også omfatte dem som ikke har fingeren klar på avtrekkeren i Golfbox ved midnatt for å bestille starttid en uke frem i tid.

Og dem er det mange av.