Og da tenker jeg ikke på at historiens første nordmann til å delta i den sagnombruste turneringen er tiltenkt en nøkkelrolle i Padraig Harringtons mannskap, til tross for at han er nykommer og yngst på laget.

Jeg tenker på oppmerksomheten verdens kuleste golfkonkurranse har fått i norske medier lenge FØR de første gruppene slår ut fredag kl 14 norsk tid.

Vanligvis har Ryder Cup vært noe som kun golfmenigheten gleder seg til og får med seg annethvert år. Det er rare begreper. Foursome og fourball. Matchplay. Dormie, 3&2, gitte putter og singlematcher på søndagen.

Når vi golfinteresserte har sagt takk og farvel til venner og kjente og installert oss foran TVen en hel helg for å se Europa mot USA, har vi blitt møtt med rare blikk og en lattermild tone.

Når det hele er avgjort, etter søndagens intense og nervepirrende avslutning, kommer det kanskje en notis i avisen. Kanskje en liten melding i sportsnyhetene på TV 2.

Den tid er forbi. Denne uken har nettaviser og tv-sendinger vært fulle av forhåndsstoff. Intervjuer med Viktor Hovland, intervjuer med andre golfstjerner som sier noe fint om Viktor Hovland. Jeg tør påstå at en utgave av Ryder Cup aldri har fått så mye oppmerksomhet som i 2021. Og det er altså før det er slått et eneste slag.

Det varmer et golfhjerte.

Men det som varmer enda mer at vi endelig har fått en som skal være med på festen. Som skal kjempe side om side med europeiske lagkamerater mot USAs stjernegalleri. Som kommer til å løfte opplevelsen vår av denne turneringen opp på et nivå som svensker og dansker har fått oppleve tidligere. Nå er det vår tur.

Posisjonen han fortjener

Viktor Hovland har ikke fått noen ting gratis. Han har kjempet seg til posisjonen i det europeiske laget med fantastiske resultater, uke inn og uke ut. Og han virker å gli inn i rollen som om det er den naturligste ting i verden. Og selv om det er prestasjonene på banen de siste årene som har gjort ham fortjent til en av hovedrollene i årets turnering, er det ikke dét som gjør at han allerede før turneringen løftes frem som en av Europas viktigste spillere.

For det finnes mange eminente golfspillere der ute. Mange som er bedre enn Hovland. Men veldig få som har de personlige egenskapene som er så viktig når man skal få et lag til å fungere. Lagkompisene har ettersigende rukket opp hånda én etter én og ønsket seg Viktor som spillepartner. Alle kan tenke seg å fighte side om side med fenomenet fra Ekeberg, som har et smil og en framtreden som er like elskverdig som jernslagene hans er presise.

Og mens Europa fremstår som en sammensveiset kompisgjeng som bare ønsker hverandre vel, lurer amerikanerne på hva de skal gjøre for å vinne tilbake trofeet. Det til tross for at USA har det overlegent beste laget på papiret, mann for mann, spiller for spiller.

For la det ikke være tvil, USA er store favoritter hos bookmakerne. De spiller på hjemmebane og har 12 superstjerner i troppen. Likevel er usikkerheten der. Narrativet i amerikansk presse dagene før Ryder Cup tar til har vært «klarer USA å skape den samme kjemien og slå Europa?»

Det finnes alltid konflikter i det amerikanske laget. Enten det er Patrick Reed som lager kvalm, eller den årgamle feiden mellom Brooks Koepka og Bryson DeChambeau. Historier om individualistene som ikke klarer å legge egoet til side for en helg i september. Som er mer opptatt av å få spille selv enn at laget skal vinne.

Og det er jo unektelig litt pussig. USA har 12 spillere fra samme land. Europa har spillere fra seks nasjoner. Likevel klarer ikke det alltid patriotiske Amerika å bygge det samholdet motstanderne deres tilsynelatende alltid har på plass.

Uansett hvor mye ammunisjon amerikanerne bringer til torgs, mislykkes de år etter år i å skape den kraften europeernes vennskap, uselviskhet og samhold gir.

USA har vært soleklare favoritter i hver eneste Ryder Cup jeg har sett så lenge jeg kan huske. Likevel har Europa vunnet 9 av de siste 12 gangene.

Jeg tror de vinner igjen. Med Viktor Hovland i en av hovedrollene. Og med rekordmange norske tv-seere.