Atlungstad: Medvind langs Mjøsa

– Det er så fredfullt her. Det er det jeg liker beste med å være her, sier Pål-Jan Stokke og ser utover de bølgende, grønne slettene ved kanten av Mjøsa.

Det er en av årets varmeste sommerdager så langt, og mens lyden av badeglad ungdom så vidt kan høres et femmerjern unna, er fairwayene fylt opp av golfere som nyter en bane som bare har blitt bedre og bedre de siste årene.

Fredfullt, ja, men også yrende av liv og aktivitet.

Høy aktivitet

Vi møter Stokke på første dag tilbake på jobb etter en sårt etterlengtet miniferie. Å si at han har hatt mange jern i ilden den siste tiden, vil være en underdrivelse. Hos Atlungstad GK går det i ett.

I et marked der stadig flere klubber sliter med økonomien og må kutte kostnader, fortsetter Atlungstad å tråkke hardere på gassen. Anlegget har siden åpningen i 2006 blitt oppgradert gradvis, og medlemsmassen har doblet seg til å snart bikke 1000 for første gang.

Før sommeren endret Atlungstad driftsform fra aksjeselskap til ideelt selskap. Det innebærer at aksjonærene aldri vil få en krone i utbytte, slik at alt av eventuelt fremtidig overskudd skal føres tilbake til driften eller et ideelt formål – det vil si golfklubben.

– Her er det ikke snakk om å lene seg tilbake bare fordi vi er i ferd med å runde 1000 medlemmer! Det er ikke et eneste fiber i systemet vårt som sier hvile, smiler Stokke fornøyd.

Fremgangen Atlungstad GK har opplevd, har vært et resultat av målrettet arbeid og en utrettelig laginnsats av de ansatte og de drøyt 100 personene på klubbens dugnadsliste.

– Ingen av oss som er ansatte her, har en rigid arbeidsinstruks. Vi har alle våre spesialområder, men vi hjelper hverandre så godt vi kan. Lars i butikkmannskapet vårt er for eksempel utdannet spesialpedagog. Derfor har han hjulpet til med å arrangere juniortreninger og golfcamper for de minste. Når man driver golfklubb, må man være litt potet! slår Stokke fast.

Langsiktig plan

Klubben jobber i dag etter en langsiktig masterplan som har fått det passende navnet «The Big 5». Det er fem satsingsområder som klubben skal legge ekstra trykk på i årene fremover.

Punkt én er det nye klubbhuset, som snart er klar til bruk. Den gamle disponentboligen er helt nyoppusset inni, og vil bli et etterlengtet samlingspunkt for medlemmer og gjester. Og med borddekningsmulighet for 100 personer og et akevittbrenneri nesten vegg i vegg, skal man ikke se bort fra at det blir et og annet julebord fremover også!

– Vi gleder oss veldig til å få huset klart. Endelig får vi et klubbhus som står i stil med resten av anlegget, smiler Stokke.

For øyeblikket er utsikten mot green på hull 18 fra balkongen på det fremtidige klubbhuset blokkert av noen trær…enn så lenge. En av de andre storslagene planene Atlungstad har på «Big 5»-listen innebærer nemlig å redesigne det avsluttende par 5-hullet til å bli dogleg-venstre og flytte green ned til Mjøsa. Det vil i så fall gjøre det til et av Norges aller heftigste avslutningshull.

De resterende satsingsområdene på «Big 5»-listen i tillegg til klubbhuset og flyttingen av green på hull 18 er ny driftsbygning, et innendørs simulatorsenter til bruk om vinteren, og belysning av back-nine for å gjøre det mulig å spille i mørket!

– En av de viktigste oppgavene vi golfklubber har, er å skape aktivitet. Men det nytter ikke hvis det bare er aktivitet halve året. Vi ser stadig etter måter å få folk til å være her så ofte som mulig, så lenge som mulig, sier Stokke.

Kontrast på front- og back-nine

«Landskapet og omgivelsene rundt denne mesterskapsbanen er virkelig eksepsjonelle. Målet vårt er defintivt å gjøre Atlungstad til «selve» banen å spille i Norge», sa banearkitekt Dave Thomas da han besøkte området for første gang etter å ha blitt gitt oppdraget om å tegne banen.

Thomas står bak anlegg som San Roque i Spania og Ryder Cup-banen The Belfry i England, men fikk bakoversveis av de naturskjønne omgivelsene som skulle omkranse hans fremtidige bane.

Det er imidlertid først på back-nine at banen viser seg fra sin vakreste side. Det front-nine mangler av nærhet til Mjøsa, tar den derimot igjen i form av flere spennende og strategiske hull i skogen, som står i skarp kontrast til de mer åpne hullene ute på slettene på back-nine.

Runden starter med et bredt og enkelt par 5-hull uten de store problemene. Det er også forholdsvis kort, og kan være en god birdiemulighet for de langtslående. Pass imidlertid på bunkerne i forkant av green; de er ordentlige ballmagneter.

Faktisk har hele 16 av hullene på Atlungstad bunkere som beskytter forkant av green (vi stiftet bekjentskap med mer enn nok av dem). Ryktene skal ha det til at Atlungstad-medlemmer er hakket vassere med wedgene enn den norske gjennomsnittsgolferen, og Pål-Jan Stokke kommer med en klar oppfordring til de som skal besøke banen:

– Ta med lobwedge i bagen! Den kommer du garantert til å få bruk for.

Etter en behagelig start på runden kommer den første virkelig store testen på hull 3, et mellomlangt par 4-hull som kan spilles på mange måter. Dette er det første av skogshullene, hvor du har valget mellom å legge deg opp til venstre for de dype bunkerne i doglegen og ha et langt innspill, eller forsøke å kutte hjørnet til en blind fairway. Vi valgte den trygge løsningen, men da vi kom over på den andre siden av hjørnet, viste det seg å være bedre plass enn det opprinnelig så ut.

På de to neste hullene følger ytterligere to strategiske lekkerbiskener som er forbausende like hull 3: begge er dogleg høyre mot en green man ikke klarer å se fra tee. Og nok en gang lønner det seg å gå for det konservative fra tee og heller ha litt lengre kølle inn på innspillet. Hull 5 er for øvrig et av de mest undervurderte hullene på banen, etter vår mening, der innspillet inn mot den nesten 50 meter lange (!) og bare 12 meter brede greenen krever at du holder tunga rett i munn.

– Dette var noen hull jeg kommer til å spille på en helt annen måte neste gang jeg kommer hit, sier den mer vågale spilleren i flighten vår, som har brukt litt for tungt skyts på utslagene så langt.

Satser på damer

Etter noen strategiske hull kommer et vakkert og kort par 3 hull over vann, med nydelig panoramautsikt over store deler av anlegget. Her handler det «bare» om å få et bra balltreff for å få ballen over vannet og ned på den store greenen, som voktes av vann i forkant.

Etter den lille pustepausen bærer det over til enda et utfordrende par 4-hull, og akkurat som hull 3, 4 og 5 er det et dogleg-høyre som favoriserer de med en liten høyreskru fra tee. På vei til utslaget dukker et av klubbens nyoppussede toaletter opp, som står som et synlig bevis på at når Atlungstad bestemmer seg for å gjøre noe, så bare gjør de det.

Da Norges Golfforbund lanserte sitt kvinneprosjekt i 2016, et initiativ for å få flere klubber til å fokusere på viktigheten av å få flere kvinner til golfsporten, påtok Atlungstad seg rollen som en av fanebærerne for satsingen.

Resultatet ble nye toaletter og fasiliteter, ansettelsen av de to kvinnelige proene Monica og Gabriella Gundersrud, et samarbeid med lokalavisa, nybygd korthullsbane, egne dametreninger, utvidet fadderordning, og ikke minst: en bedre tilpasset bane med nye teesteder.

I dag er det like mange kvinner som menn på deltagerlisten når klubben arrangerer nybegynnerkurs.

– Summen av alt det klubben har gjort, betyr mye. Man har tenkt både helhetlig og langsiktig. Vi viser at vi tar alle på alvor, sier Hilde Pram Sveum, administrasjonsansvarlig i klubben.

– Et så enkelt grep som å få nye toaletter høres fryktelig enkelt ut, men betyr mer enn mange tror, slår hun fast.

Stor variasjon

Front-nine avsluttes med et mellomlangt par 4-hull, rundens første dogleg-venstre-hull, og deretter et delvis blindt og kort par 5 rett tilbake mot klubbhuset, der brenneripipa er et bra siktepunkt.

Et positivt biprodukt av kvinnesatsingen til Atlungstad har vært at det har blitt økt oppmerksomhet rundt viktigheten av å spille fra riktig teested – uavhengig av kjønn. For de aller fleste innebærer det å «tee it forward».

Før var det tee 60 som ble brukt som «gul tee», men stadig flere er nå i ferd med å oppdage gledene og fordelene det gir å pegge opp noen meter lenger frem fra tee 56. I tillegg til at man kan treffe flere greener, åpner det også for å spille hullene på ulike måter. Det kommer godt frem på hull 10, som er et par 4-hull på 380 tunge meter fra tee 60, men hyggelige 315 meter fra 56. Mens spillerne før måtte bare forsøke å få førsteslaget sitt så langt som mulig frem i doglegen, har flere nå fått muligheten til å kutte hjørnet på utslaget.

– Det er mer fornuftig for de fleste herrespillere å spille fra 56. Vi har klart å få flere og flere spillere over på det teestedet. Det fører til raskere spill, men også mer trivsel. Folk synes jo det er gøy å gjøre par og kanskje til og med en birdie en gang i blant, smiler Pål-Jan Stokke.

– Men vi må nok se på om vi kanskje bør utvide tee 56 etter hvert. Når såpass mange slår fra samme sted, merker vi også at det blir fortere slitt, legger han til.

Høyteknologiske greener

Å drive en golfbane er et evigvarende oppussingsprosjekt. Ingenting illustrerer det bedre på Atlungstad enn greenene deres, som har fått et realt kvalitetsløft de siste årene.

Klubben har opprettet en hel stilling ekstra i banemannskapet som er dedikert til å jobbe med greenene. I kombinasjon med ny teknologi har Atlungstad klart å forvandle greenene fra å være et problemområde til å bli en av deres stoltheter.

– Greenene tåler vanvittige mye mer vann enn de gjorde for noen år siden. Før var det igjen vann i søkkene på greenene når det var kraftig vær. Nå kan vi klippe selv når det er bløtt, forteller headgreenkeeper Stefan Sandegård og lener seg inntil Topchanger-maskinen.

Eller «mirakelmaskinen», som Stefan kaller den.

Topchanger lufter og dresser greenen på én og samme gang, og gjør ferdig en green på maks to timer. Når den er ferdig, har den skutt ned mellom tre og fire tonn sand under overflaten. På denne måten har Atlungstad sakte, men sikkert endret grunnforholdene på greenene på hele banen. Maskinen kan også brukes til å fikse setningsskader og til og med endre onduleringene på greenene ved å sprøyte inn sand der det trengs.

– Og ved hjelp av denne får jeg fortløpende informasjon om helsetilstanden til de ulike greenene, forklarer Sandegård og viser frem en annen rar duppedings som hjelper til med å holde greenene i sjakk: POGO-stangen er et verktøy som Sandegård stikker ned i bakken for å ta prøver av grunnforholdene. Bare et par sekunder etter at pinnen er stukket ned i bakken, får han informasjon om alt fra fuktighetsnivå til næringsinnhold i greenene rett inn på mobiltelefonen.

– Vi vet at nøkkelen til å ha en god bane er å ta tak i problemer så fort de dukker opp. Denne gjør oppgaven mye lettere for oss, sier Sandegård.

Pål-Jan Stokke sier klubben fortsatt har et stykke igjen før han er helt fornøyd med greenene, og kommer ikke til å gi seg før de blir omtalt i samme åndedrag som de aller beste greenene i Norge.

– Etter vår mening er det Miklagard som har de beste greenene i Norge. Derfor er det deres nivå vi forsøker å strekke oss mot. Man må ikke være redd for å sette seg høye mål!

Fotofinish

På back-nine begynner man gradvis å nærme seg Mjøsa. Starten på de siste ni er kanskje ikke den mest spektakulære strekningen på runden (ikke misforstå: de er på ingen måte kjedelige), men sannsynligvis var det et helt bevisst dramaturgisk grep fra arkitekt Dave Thomas for å bygge opp litt spenning før avslutningen.

Det er ikke rent få golfspillere i Norge som har hevdet at nettopp DERES hjemmebane har «Norges svar på Amen Corner». Hos Atlungstad er det litt mer hold i denne påstanden enn hos de fleste andre.

Runden avsluttes nemlig med det som må være tre av Norges aller beste avslutningshull, og hele trioen var representert da vi i Norsk Golf kåret Norges 100 beste golfhull for tre år siden.

Hull 16 er et lekkert lite par 3-hull i nedoverbakke med Mjøsa rett i bakgrunn, der et tre kort og venstre for green frustrerer mange. Når flagget står på linje med treet, har du valget mellom å slå trygt ut til høyre og la hellingen på green gjøre jobben, skru rundt eller slå høyt over. Køllevalget er den største utfordringen på dette hullet: det blir fort en høy score hvis du slår for langt, men samtidig vil du bruke nok kølle for å komme deg over treet.

På vei til det neste hullet er det bare å fiske frem mobilkameraet fra bagen på et av Golf-Norges mest Instagram-vennlige steder. Hull 17 er med hele Mjøsa langs venstre side et signaturhull i ordets rette forstand og er intet mindre enn slående vakkert.

De fleste slår utslaget sitt på dette korte par 4-hullet trygt ut til høyre vekk fra vannet, men jo mer du våger å flørte med vannkanten her, desto bedre vinkel vil du få inn mot green. Greenen er lang og smal, og baneansvarlig kan plassere hullene med stor variasjon og dermed skape forskjellige spillestrategier. Hullet er skremmende ved første øyekast, men hvis du spiller fornuftig, bør det ikke by på store problemer.

Runden avsluttes med et par 5-hull tilbake mot klubbhusområdet igjen. Utslaget er halvblindt og ser litt anonymt ut, men det åpner seg opp når du kommer frem, og hvis du har hatt en bra drive, må du ta et valg om hvor aggressiv du ønsker å være på andreslaget: skal du legge deg opp kort av vannet som renner diagonalt nedover og deler fairway i to, eller våger du deg over for å få en bedre vinkel inn med en kort wedge?

Et meget solid par 5-hull, men om Pål-Jan Stokke får viljen sin, kommer det bare til å bli enda heftigere om noen år hvis greenflyttingsprosjektet ned mot Mjøsa fullbyrdes.

Kjenner vi Atlungstad rett, er det bare et spørsmål om tid.

Vår vurdering

Tommel opp:

– En variert og godt designet bane med mange spennende og kule hull

– Greenene har fått et ordentlig kvalitetsløft. God og jevn rull.

– Bra nærspillsområder

– Flotte fasiliteter

– Avslutningen på runden er verdt greenfeen i seg selv

Tommel ned:

– Litt uinspirerende driving-range

– Det er kronglete å komme seg til rangen fra klubbhuset

– Mangel på fysisk baneguide. Det er uheldig ettersom det er en del blinde slag hvor det kunne kommet godt med.

– Flyttebryggeutslaget på hull 17 er unektelig kult, men det har gått litt på bekostning av det naturlige uttrykket på banens postkorthull.