Må golfen tåle strengere krav enn andre?

NB! Dette er et debattinnlegg. Meningene er artikkelforfatterens egne.

Debatten om arealbruk i Norge er viktig. Vi skal sikre naturmangfold, bærekraftig utvikling og langsiktige forvaltningsprinsipper. Men i denne debatten er det grunn til å stille et ærlig spørsmål: Behandles golfidretten strengere enn andre samfunnsnyttige aktiviteter?

Tall som ble dokumentert i et nylig møte mellom Lærdal Golfklubb, Norges Golfforbund, Lærdal kommune, Vestland fylkeskommune og Statsforvalteren i Vestland, viser en idrett i kraftig vekst. Golf har blitt en av Norges største arenaer for fysisk aktivitet, med over sju millioner aktivitetstimer årlig. Medlemsveksten har vært formidabel, og snittalderen i sporten har sunket med 8,4 år siden 2019. Det er i dag flere under 20 enn over 67 som spiller golf. Dette sier én ting: Golf engasjerer bredt.

Samtidig viser tallene at golfens faktiske arealbruk og belastning på miljøet ofte er mindre enn det mange tror. På golfbanen er det greener og utslagssteder som krever opparbeiding. Gjennomsnittlig areal per green er 0,34 dekar/mål, og samlet utgjør alle greener i Norge kun 720 dekar. Det er mindre enn tre vanlige norske gårdsbruk lagt sammen. Også bruken av plantevernmidler er lav. Golfbaner ligger på 13 prosent av forbruket i landbruket per dekar, og overgangen fra tradisjonelt landbruk til golf reduserer ofte kjemikaliebruk og avrenningsfare.

Likevel møter golfanlegg, og særlig nye prosjekter, omfattende krav til konsekvensutredninger, dispensasjoner og ekstra dokumentasjon. Selv når prosjektene er utformet for å være miljøvennlige og skånsomme, slik som i Lærdal-prosjektet der banen planlegges “i harmoni med eksisterande landskap og vegetasjon” og med lavere behov for vann og gjødsling, blir det ofte stilt spørsmål ved tiltak som i realiteten kan være mer naturvennlige enn eksisterende alternativ.

Forvaltningen peker gjerne på insekter, engarealer, flommarkskog eller alternative arealer. Dette er uten tvil viktige hensyn. Men initiativet i Lærdal viser også at avbøtende tiltak kan gi mer eng for pollinerende insekter enn det som finnes i dag, og at skogsoner mot vassdrag i mange tilfeller uansett kan hogges av grunneier dersom området ikke reguleres til bane. Da bør vi tørre å spørre: Bidrar dagens praksis til bedre naturvern, eller til at golfbaner bedømmes på strengere premisser enn andre tiltak?

For er det rimelig at idrettslag må bruke flere millioner på å kartlegge alternative plasseringer slik statsforvalter krever når de likevel har funnet et godt egnet område? Golf skaper aktivitet, frivillighet og helse i hele landet. I distriktene kan golfbaner være motorer for bosetting, næring og levende lokalsamfunn, slik lokalpolitikerne i Lærdal selv påpeker. Når idretten samtidig dokumenterer lav miljøbelastning og vilje til å samarbeide om løsninger, bør ikke rammebetingelsene være til hinder for videre utvikling.

Derfor er tiden moden for en gjennomgang av hvordan statsforvaltningens retningslinjer praktiseres. Må golfen oppfylle krav som går lenger enn intensjonen i regelverket? Er det rimelig at en idrett med dokumentert lavt klima- og miljøavtrykk skal møte større juridiske barrierer enn tiltak som har større påvirkning?

Golfen ber ikke om særbehandling, bare rettferdig behandling.