Herjet igjen rundt Amen Corner: – Fikk ekstra tro

AUGUSTA (Norsk Golf): – Jeg er veldig, veldig fornøyd. Jeg gjorde mye bra i dag. Å få det til her, er utrolig kult. Nå er jeg videre til helgen. Der venter nye utfordringer, sier Kristoffer Reitan.

Han står i mediesonen på Augusta National igjen. I går var han alene med Viaplay og Norsk Golf. I dag er det flere reportere her. Amerikanerne har våknet. Who is this guy?

Det er sånt som skjer når du plutselig går Amen Corner fem under par på to dager i The Masters, og like plutselig holder en 10. plass i verdens største golfturnering etter 36 hull.

Gnistret til på hull 11

Amerikanere setter pris på en god historie. Og de elsker et comeback. Hadde de visst at denne Reitan for få år siden nesten ga opp golfen, og tok en lang pause for å finne gleden igjen – at det rett og slett var utenkelig at han skulle stå her på Augusta National i 2026 – ville spørsmålene handlet om andre ting enn langrenn.

Men historiene vil komme. For den norske Masters-rookien er i ferd med å frelse Augusta med spillet sitt. Fredag storspilte han rundt Amen Corner igjen. Sånt blir det flere troende av.

– Det startet på hull 11, med andreslaget der, sier Reitan. – Det var et ganske tøft slag rundt treet og over vannet. Jeg måtte slå en høy slice, og fikk litt ekstra tro etter det. Når slagene sitter, får du flere birdiesjanser. 

Og birdiene fulgte. På tolv og tretten, fjorten og femten. Den ville rekken stoppet først da utslaget traff pinnen (!) på hull 16. Heldigvis spratt ballen tilbake på greenen, ikke i vannet.

– Det var en god stretch der, med flere bra slag, men også noen gode putter, oppsummerer Reitan.

Fant svingen med Lucas

Torsdag slet han teknisk på førsterunden, reddet seg inn på par, og dro rett på rangen med trener Denny Lucas. Der jobbet de til solen gikk ned.

– Jeg spurte hva som var galt. Treffer du hæl eller tå? Han forklarte at balltreffet bare var dårlig. Så vi startet å jobbe i det små, forteller Lucas da vi treffer ham på backnine fredag.

– Vi jobbet oss opp fra små wedger til større og større svinger. Det handlet mest om å finne igjen følelsen og treffet, ingen store endringer, forklarer han.

Men tro flytter fjell, og fredag svinget Reitan som en mann som kunne gå på vannet.

– Jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke tenke på resultatet, bare oppgavene og prosessen. Men det ble gradvis mer krevende. Jeg har prøvd å legge lista ganske lavt denne uken, siden det er første gang jeg er her. 

– Så når du plutselig overgår forventningene dine, er det en veldig god følelse – men også litt uvant. Det er noe nytt å håndtere, sier hovedpersonen.

Ståpels og tårer i øynene

Langs de samme fairwayene gikk familie og venner. Fulgte slag for slag, bet negler og jublet. Det er mye som ikke er lov på Masters. Det er ikke lov med telefon, ikke lov å legge seg ned, og ikke lov å løpe.

Pappa Magnus satte norsk rekord i kappgang for å komme seg på do mellom birdiene. Forloveden Helene orket knapt å se. Og kamerat Jørgen sto knapt stille.

– Jeg står her med tårer i øya, sier Jørgen Winther etter dagens siste putt fra utsiden av greenen. Han viser fram to underarmer med ståpels. – Høy puls har jeg også. Det har jo vært litt av en reise for å komme hit. En opptur etter hvert, men også dype daler. 

Gjengen, som også inkluderer tidligere Reitan-caddie Christoffer Carlsen, har vært «close» de siste årene. 

Da stortalentet Reitan var i ferd med å gi opp, og knapt noen så ham spille i golfens bakgårder, gjorde Winther det klart: «Jeg kommer og ser på deg, jeg! Bare si fra hvor og når. Jeg kan sove i badekaret ditt om nødvendig.»

Støtten betyr mye

I dag kan de le av minnene fra den Portugal-turen. For den knyttet dem også sammen. 

Under Masters bor de alle i samme hus. Da Reitan og Denny Lucas fikset svingen på rangen torsdag kveld, tok forloveden, eks-caddien og servicemannen ansvaret for maten.

– Jeg turte ikke å spørre Kristoffer om en billett hit. Jeg hadde bestemt for ikke å gjøre det, forteller Winther.  

– Men da vi delte et par glass på nyttårsaften, spurte plutselig Kristoffer meg: «Har du ikke lyst til å se meg i verdens største golfturnering?» Jeg ble så glad. Det var det letteste svaret jeg har gitt noen gang.

I mediesonen noen meter unna står Reitan og smiler. 

– Det betyr mye å føle støtten fra familie og venner langs fairwayene der ute, spesielt forloveden min selvfølgelig, sier han.

– Jeg ser dem i folkemengden her og der, og hører de hyggelige tilropene underveis. Jeg føler at jeg gjør mye bra i dag, og det er viktig å ta med seg. Så får jeg prøve å bygge videre på det inn i helgen. 

Her er ledertavlen